Velstående inntar slumområder

Flere tiår med mangelfulle kartlegginger av afrikanske slumområder har resultert i at det bygges boliger for helt andre enn dem som bor der.

Publisert
̶  Mer nyanserte kartleggingsmetoder er viktige for arkitekter, planleggere og bistandsarbeidere for å få til bedre tiltak i uformelle bosettinger, sier Anders Ese. (Foto: AHO, Anders Ese)
̶ Mer nyanserte kartleggingsmetoder er viktige for arkitekter, planleggere og bistandsarbeidere for å få til bedre tiltak i uformelle bosettinger, sier Anders Ese. (Foto: AHO, Anders Ese)

Kartlegginger

Planleggere og arkitekter gjennomfører kartlegginger som et grunnlag for prosjektering. 

Enkelte kartleggingsmetoder i den 3. verden har vært populære blant store og små bistandsorganisasjoner i flere tiår. Blant annet FN (UN-Habitat), Care og DFID (Storbritannias utviklingsdepartement). 

Kartleggingene brukes til å foreslå tiltak som ofte fører til fysiske endringer. 

Metoden er å registrere, analysere og visualisere de fysiske forholdene i et område. For eksempel grøntstrukturer, boliger eller infrastruktur. 

Samtidig er det i noen sammenhenger viktig at sosiale og økonomiske forhold i et nabolag - slik som demografi og inntekt - blir registrert og sett i relasjon til et områdes fysiske kvaliteter. 

Kilde: Arkitekt- og designhøyskolen i Oslo. 

De store bistandsorganisasjonene har gjort det i årevis, nemlig å bruke kartleggingsmetoder som viser seg å være mangelfulle. 

Dette er kartlegginger som gjøres i forkant av nye boligprosjekter, oppgraderinger av offentlige rom eller forbedringer av infrastruktur. 

Slike kartlegginger skjer i de fleste byer med såkalte uformelle bosettinger, eller slumområder - altså i hovedsak i Afrika, Asia, og Sør-Amerika.

Problemet er bare at de mye brukte kartleggingsmetodene ikke klarer å fange opp de ulike interessemotsetningene i slike områder og dermed overkjører lokale interesser.  

Det forteller Anders Ese ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). 

Han har nylig avsluttet sin doktorgradsstudie om uformelle bosettinger i Kenyas hovedstad Nairobi.

Ese, som selv er delvis oppvokst i Kenya og Zambia, har undersøkt hvordan kartlegginger er koblet til politiske føringer, og at de er styrt av organisasjoners og statlige virksomheters egeninteresse.

- Tvangstrøyer

Dette er ikke et nytt fenomen, ifølge Ese, som har gjennomgått historiske kartlegginger fra 1910 og frem til i dag.

Anders Ese ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). (Foto: AHO)
Anders Ese ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). (Foto: AHO)

– Jeg ser at kartleggingene ofte følger retningslinjer og policyer i ulike tidsperioder, sier han.

Ese mener at dette er spesielt problematisk i slumområder hvor de fleste beboerne lever på fattigdomsgrensen. Det er generelt mye usikkerhet i disse områdene, og konsekvensene blir dermed enda større. 

- Problemet er at selv om metodene gir rom for mange typer registreringer, så er de nødvendigvis ikke tilpasset lokale kontekster eller grupper. Istedet for å fange opp utfordringer i uformelle nabolag, blir kartleggingsmetodene ofte tvangstrøyer som tvinger beboerne og deres problemer inn i forhåndsbestemte maler, sier han. 

Årsaken til at metodene er så populære er at de raskt lar seg gjennomføre og det gir grunnlag for å sammenligne data.

Områder overtas av andre

Dette fører imidlertid til at prosjekter som utvikles, ikke ivaretar de økonomiske og sosiale båndene som er bygd opp over tid.

- Et resultat av dette er at det bygges nye boligområder og strukturer for helt andre enn de som bor der – dette er gentrifisering. Kartleggingen blir en slags bevisføring for at gentrifiseringen er legitim, sier han.

Men dette er ikke de eneste konsekvensene, ifølge forskeren.  

I slumområder som i Nairobi, der folk lever på fattigdomsgrensa, kan det å falle utenfor et prosjekt få alvorlige følger. Ofte fanges ikke dette opp i kartleggingene fordi det antas at  beboerne i disse områdene er en homogen gruppe. 

- Man risikerer altså at man ikke fanger opp det mangfoldet og de motsetningene som eksisterer i de uformelle områdene, sier Ese.

- Konsekvensen kan være at grupper vi ikke forventer eksisterer i uformelle områder ikke kommer til ordet. Intellektuelle, gründere og lokalpolitiske lag kan være eksempler på slike grupper. 

Lokal elite

Et annet resultat er at metodene har en tendens til utelukkende å fokusere på fattige. Dermed fanger man ikke opp viktige maktstrukturer i nabolagene. 

- Grupper eller individer som allerede har makt kan utnytte dette til sin fordel, og påvirke kartlegging og prosjekter slik at goder skevfordeles, sier han, og nevner eksempler i Nairobi der boligeiere som allerede var velstående fikk nye og større boliger som de kunne leie ut. 

- I dag er disse å regne som en lokal elite, forteller Ese. 

Trenger mer nyanse

Han mener tiden er moden for å utvikle mer nyanserte kartleggingsmetoder i disse områdene, som tar hensyn til at det finnes ulike grupper med forskjellig behov og at virkeligheten er mer kompleks enn det prosjektene tilrettelegger for. 

Ese foreslår at det brukes mer samfunnsfaglige metoder i kartlegging, for å bedre forståelsen av de mange koblingene som finnes mellom fysisk og sosial struktur. I tillegg synes han at det i større grad bør tas i bruk historisk materiale.

– Skal man forstå hvordan disse områdene fungerer i dag må man ha historisk kunnskap om utviklingen. Slike analyser bør i større i grad tas med inn i kartleggingsmetoder. Dette gir langt grundigere analyser å bygge på for planleggere, sier han.