Konkret jakt på nye innbyggere

Distriktskommuner som trenger folk må slutte å synse og heller finne ut hva som er de konkrete behovene til stedet og tilflytterne.

Publisert
Tilflyttingsarbeidet rundt om i landet har ulikt fokus og størrelse. (Foto: Colourbox)
Tilflyttingsarbeidet rundt om i landet har ulikt fokus og størrelse. (Foto: Colourbox)

Konkret og ærlig

Noen forhold er særlig viktige for at kommunene skal lykkes, ifølge studien.

Konkrete behov:
En kampanje må ha utspring i konkrete behov i kommunen, for eksempel behovet for en særskilt kompetanse.

Konkret målgruppe:
Kommunen må velge en konkret målgruppe, for eksempel nederlandske barnefamilier med ønske om å endre livsstil.

Ærlighet:
Kommunen må være ærlig om kva den kan tilby av arbeidsplasser, boliger og tjenester.

Ingen liker at deres egen kommune går i minus på befolkningsstatistikken.

Næringsliv, servicetilbud, skoler, kulturliv, trivsel og bolyst: Alt påvirkes av om en kommune opplever vekst eller tilbakegang i antall innbyggere.

Hele fire av fem norske distriktskommuner har drevet med aktivt tilflyttingsarbeid de siste ti årene.

En fersk studie viser at tilflyttingsarbeidet rundt om i landet har ulikt fokus og størrelse. Hva er det som virker?

Må slutte å synse 

Halvor Holmli. (Foto: Distriktssenteret)
Halvor Holmli. (Foto: Distriktssenteret)

– De fleste kommuner vil ha nytte av å stoppe opp og tenke gjennom tilflyttingsarbeidet sitt, sier direktør Halvor Holmli i Distriktssenteret.

– Denne studien viser at det kan være nyttig å drive tilflyttingsaktivitet, men da må en jobbe for å dekke reelle behov i lokalsamfunnet.

Holmli mener kommunene må tørre å velge hvem de vil skal komme flyttende.

– For å gjøre det valget, må kommunene slutte å synse og gjøre en analyse av stedets behov og tilflytternes behov. Da vil de kunne treffe med tiltakene og få tilflyttingsarbeidet til å virke.

– Gode målgrupper er mye mer spisset enn «alle», «barnefamilier», «tilbakeflyttere» og «arbeidskraft generelt», sier han.

Inspirere og informere

– Dette kan høres enkelt og tilforlatelig ut, men undersøkelsen vår viser at det kan være vanskelig for kommunene å jobbe så konkret, sier seniorforsker Marit Aure ved Norut. 

Undersøkelsen viser at tiltak og virkemidler treffer ulike faser i en flytteprosess. Det må kommunene ta høyde for når de tenker budskap og målgruppe.

– Noen byfolk trenger å bli inspirert til å se at distriktet kan være et godt sted å bo for akkurat dem. Men å påvirke holdninger alene er ikke nok.

– Man må også informere folk som vurderer å flytte. Hva går de til, hva har stedet å tilby dem? Også tilbakeflyttere som har bodd i kommunen tidligere, for eksempel ungdom, kjenner ikke alltid det lokale arbeidsmarkedet godt nok, forteller Aure.

Møteplasser og personlig kontakt

Marit Aure. (Foto: UiT)
Marit Aure. (Foto: UiT)

Norut-forskeren forteller at utfordringen er å få direkte kontakt med målgruppen.

– Ved å lage møteplasser, for eksempel på karrieremesser, treff for utflyttere, seminar og festivaler kan man få kontakt med målgruppen ansikt til ansikt, og kan gjøre avtaler om personlig oppfølging.

– Tilflyttere trenger et nettverk som kan gi kunnskap om bolig og arbeid, barnehageplasser, skoletilbud, kulturliv, klima og avstander. De som jobber i prosjekter med å få nye innbyggere, oppdager ofte hva som ikke fungerer i kommunen.

– Hvis man ønsker å rekruttere småbarnsfamilier, men det ikke finnes gode boliger som passer for disse, må man først ta tak i det, sier Aure.

Ikke rosemale

Aure er enig med Holmli i at kommunen bør analysere den situasjonen den er i, og lage et prosjekt ut fra det. Man må kjenne sin kommunes styrke og svakheter.

– Å signalisere desperasjon gjør ikke stedet attraktivt og egnet som framtidig bosted, sier Aure.

Hun mener tilflyttingsprosjektene må kommunisere at «Dette kan være et godt liv for deg». Samtidig må man være ærlig og ikke rosemale et sted, understreker seniorforskeren ved Norut.

Alle vil ha småbarnsfamilier

Gro Marit Grimsrud. (Foto: Jan Kåre Wilhelmsen, UiB)
Gro Marit Grimsrud. (Foto: Jan Kåre Wilhelmsen, UiB)

Prosjektleder Gro Marit Grimsrud sier tilflyttingsarbeidet i stor grad har vært basert på en ide om at de som skal lokkes til distriktene må legge karrieren på hylla.

– Sats heller på et idyllisk familieliv med hovedfokus på å gi barna gode oppvekstsvilkår og far gode jaktmuligheter! 

– På den måten mener jeg tilflyttingsapparatet har snevret inn muligheten for økt tilflytting, heller enn å ha utvidet den. Et eksempel er at arbeidsinnvandrerne som jo har reddet mange distrikter fra folketallsnedgang de siste år, inntil nylig har vært totalt oversett i dette arbeidet. sier Grimsrud, som er seniorforsker ved Møreforsking.

Hun peker på at dette har skjedd til tross for at arbeidsinnvandrerne kan ha større behov for tilflyttingshjelp enn både tilbakeflyttere og ressurssterke barnefamilier, som er de målgruppene mesteparten av dette arbeidet har vært rettet mot.

– Jeg vil derfor utfordre distriktskommunene til å tenke gjennom om de virkelig ønsker å løsrive seg fra den posisjon de har som steder for produksjon og verdiskaping, ved å framstille seg såpass ensidig som rehabiliteringssteder for stressa byfolk, avslutter Grimsrud. 

Referanse:

Grimsrud og Aure: Tilflytting for enhver pris? En studie av tilflyttingsarbeid i norske distriktskommuner, Ideas2evidence-rapport 4/2013.