Rester av jern fra eksploderende stjerner i jordas nabolag er oppdaget i steiner samlet av månefarerne på ferdene Apollo 12, 15 og 16 tidlig på 1970-tallet. Her arbeider astronaut John Young ved månebilen under Apollo 16-ekspedisjonen til fjellområdet Descartes 22. april 1972. (Foto: NASA)
Rester av jern fra eksploderende stjerner i jordas nabolag er oppdaget i steiner samlet av månefarerne på ferdene Apollo 12, 15 og 16 tidlig på 1970-tallet. Her arbeider astronaut John Young ved månebilen under Apollo 16-ekspedisjonen til fjellområdet Descartes 22. april 1972. (Foto: NASA)

Supernova nær jorda gav jernregn i månestein

Forskere har funnet spor av stjernesmell i Stormenes hav på månen og under Stillehavet på jorda.

Publisert

For rundt to millioner år siden smalt en supernova – stjerneeksplosjon – i jordas nabolag.

Det var på den tida Homo erectus rettet ryggen. Høyt over henne, på nattehimmelen, kunne hun ha sett det sydende lyset fra eksplosjonen.

Det lyste opp det forhistoriske savannelandskapet i Afrika mange ganger sterkere enn fullmånen. Så, noen fullmåner seinere, ville supernovaen flakke og svinne.

Regn av jern over jordas hav

Men ut fra restene av den blåste en sky av gass i alle retninger. Skyen inneholdt tyngre grunnstoffer som var knuget sammen av kjernereaksjoner inne i eksplosjonen.

To millioner år seinere fant forskere rester av skyen dypt under havbunnen i Stillehavet. Andre forskere gjorde slike funn også i Atlanterhavet og Det indiske hav.

En spesiell radioaktiv variant av jern hadde regnet ned i jordas atmosfære og avsatt seg på havbunnen. Nå var den begravet under lag på lag av nyere avsetninger.

Spor i stein på månen

Men på vår naboklode i rommet – månen – ligger restene av det forhistoriske jernregnet fortsatt oppe i dagen. For måneslettene er to millioner år et ferskt minne.

Dette minnet har tyske forskere nå hentet ut av månestein, samlet av amerikanske månefarere tidlig på 1970-tallet.

Steinprøvene kommer fra en steinslette med malerisk og misvisende navn – Stormenes hav. Jernregnet ble også samlet opp i månefjella Apenninene og Decartes.

Mange supernovaer nær jorda

Supernovaen som eksploderte for rundt to millioner år siden, var ikke den eneste.

Våre forfedre ned langs menneskets stamtre så flere blaff på nattehimmelen, spredt over tidsrom på millioner av år.

Men alle blaffene kom fra samme sted – en liten hop av stjerner i stjernebildene Skorpionen og Kentauren på den sydlige stjernehimmel.

De største går først

Stjernehopen er på vei vekk fra jorda. Nå inneholder den bare svakere, mindre stjerner. Nettopp derfor pekte den seg ut som arnested for de forhistoriske eksplosjonene.

Når stjerner eksploderer, er det nemlig de største som går først. Der virker tyngdekreftene sterkest. Når de lettere grunnstoffene er brukt opp og kjernereaksjonene stanser opp, er det disse stjernene som først trekker seg videre sammen.

Da blir trykket inni stjernen så stort at nye og voldsomme kjernereaksjoner sender stjernen utover i alle retninger med et lysblaff sterkere enn en hel galakse - milliarder av vanlige stjerner.

Den lokale bobla

Den lokale bobla er et område 300 lysår i diameter rundt vår sol og nabostjernene hvor mye gass er blåst vekk av supernovaer som eksploderte for millioner av år siden. (Foto: (Illustrasjon: NASA))
Den lokale bobla er et område 300 lysår i diameter rundt vår sol og nabostjernene hvor mye gass er blåst vekk av supernovaer som eksploderte for millioner av år siden. (Foto: (Illustrasjon: NASA))

Mange slike stjernesmell i vårt nabolag blåste den vanlige gassen mellom stjernene bort. Det oppstod et tomrom av tynnere gasser som fortsatt omgir vårt nabolag i rommet – den lokale bobla.

Sola med alle planetene og våre nabostjerner ligger inne i denne lokale bobla. Den er tre hundre lysår tvers over. Dette er også avstanden til supernovaene som lyste opp natta for våre formødre.

Kan ha utløst istidene

Gjorde eksplosjonene noen skade? Nei, de var for langt unna. Hvis det kosmiske regnet fra slike smell skal ødelegge for oss, må supernovaen være rundt ti ganger nærmere.

Likevel kan smellene ha påvirket jorda. Noen forskere tror at atomkjernene som pepret jorda – de kosmiske strålene fra supernovaen – kan ha ført til at vanndampen i lufta ble kondensert i dråper, altså til skyer.

Mer skyer betyr mindre solstråler på bakken og kaldere klima. Samtidig med supernovaen ble en serie istider innledet. Tilfeldig? Kanskje.

Andre forskere tror nemlig denne teorien er i villeste laget. Det er kanskje beroligende for våre etterkommere, som har enda en stor eksplosjon i vente.

Orion neste?

Den kan komme i morgen, eller om mange tusen år. Stjerna skinner høyt på vinterhimmelen i stjernebildet Orion.

Den bærer det arabiske navnet Betelgeuse – kjempens skulder, nærmere bestemt stjerna i venstre skulder på nattehimmelens mytologiske jeger.

Siste prognoser for når denne røde kjempestjerna blir supernova, gir en tidshorisont på hundre tusen år.

Slik kan Betelgeuse i stjernebildet Orion blaffe opp i morgen eller om hundre tusen år. Vi ser Orions belte midt i bildet som tre skråstilte stjerner. (Foto: (Bilde: Rekonstruert fra det åpne dataprogrammet Celestia, Wikimedia Commons))
Slik kan Betelgeuse i stjernebildet Orion blaffe opp i morgen eller om hundre tusen år. Vi ser Orions belte midt i bildet som tre skråstilte stjerner. (Foto: (Bilde: Rekonstruert fra det åpne dataprogrammet Celestia, Wikimedia Commons))

Jorda kan bli som Tatooine

Betelgeuse er likevel over dobbelt så langt unna oss som supernovaene som sendte jernregnet ned over våre verdenshav og månens fjell og steinsletter.

Den vil lyse kraftigere enn fullmånen, men ikke kunne skade oss. Er vi heldige, vil vi kunne se den i fullt dagslys.

Hvis smellet kommer i sommermånedene, vil sola og Betelgeuse stå nær hverandre. Da vil jorda i noen hektiske uker ha to stjerner som lyser opp dagen for oss – ikke ulikt ørkenplaneten Tatooine i filmen Star Wars.

Lenker og referanse:

Supernova iron found on the moon, artikkel i Science Daily, basert på informasjon fra Technical University of Munich, Tyskland

Long-Ago Supernovae Littered Earth, artikkel i nettsidene til tidsskriftet Sky&Telescope, 4. april 2016

D. Breitschwerdt m.fl: The locations of recent supernovae near the Sun from modelling 60Fe transport, Nature 7.4.2016, doi:10.1038/nature17424, sammendrag.