Arven fra Apollo

Det kostet USA 25,4 milliarder dollar å plassere et menneske på månen. Var det verdt det?

Publisert

Billetten til månen var dyr. I dagens verdi kan 25, 4 milliarder dollar tilsvare minst 135 milliarder dollar og det er vanskelig å vite om resultatene var verdt investeringen i et rent kostnad- og nytteperspektiv.

Mange har i ettertid vært meget kritiske, og mener at Apollo markerte slutten, ikke begynnelsen, på drømmene om menneskenes utforsking av rommet.

Flere av kritikerne mener at det eneste poenget med Apollo var å slå russerne. Det fantes ingen reelle ambisjoner utover dette.

Det kostet for mye sammenlignet med robotbaserte romferder og publikums interesse falt som en stein etter bare noen få månelandinger. Siden har vi ikke vært der, og Armstrongs store skritt for menneskeheten ble ikke til mer enn ett. Vi stoppet opp.

Hadde konsekvenser

Måneferdene hadde likevel en effekt og en arv, både for USA som nasjon og resten av verden.

Apolloprogrammet sysselsatte på en eller annen måte 376 000 mennesker i en periode på 11 år.

20 000 industribedrifter var involvert og 200 universiteter og høyskoler. Kreativiteten som ble utvist disse årene har nesten vært uten sidestykke i historien.

Med Apollo vant USA romkappløpet med Sovjetunionen. Tapt prestisje og selvrespekt ble gjenvunnet.

Samtidig var apolloprogrammet og månelandingene et lyspunkt i en turbulent tid for USA. Raseopptøyer, vietnamkrig og politiske mord preget overskriftene i disse årene.

Alles måneferd

Når Apollo 11-astronautene returnerte fra månen, dro de etter hvert ut på en reise over store deler av verden, nærmest som en signingsferd. Astronaut Michael Collins har uttalt at alle de møtte følte at astronautene representerte dem og menneskeheten, ikke bare USA.

- De sa alltid ”vi klarte det”, ikke ”dere klarte det,” sier Collins i dokumentarfilmen In the Shadow of the Moon.

Teknologien som ble utviklet ledet også frem til en lang rekke biprodukter som folk flest fikk glede av. I romindustrien kalles dette gjerne ”spinoffs”.

I sin bok Romalderen beskriver Erik Tandberg flere av disse biproduktene:

  • Teknologi og utstyr for behandling av digitale månebilder muliggjorde CAT (Computer-Aided Tomography og MRI (Magnetic Resonance Imaging). Disse teknologiene er i dag uvurderlige hjelpemidler innen medisin.
  • Industrielle versjoner av CAT-skannere for å finne fabrikasjonsfeil i blant annet støpegods.
  • Nyredialysemaskiner har blitt utviklet som et resultat av en renseprosess funnet opp av NASA.
  • Teknologi brukt for å holde temperaturen nede hos astronauter i arbeid på månen ble senere benyttet i kommersielle kjøledrakter.
  • Batteridrevet, ledningsløst verktøy.
  • Frysetørret mat.
  • Brannsikre tekstiler.
  • Filtrerings- og renseutstyr for bedre vannkvalitet
  • Programmerbare pacemakere.
  • Kvartskrystaller for mer stabile ur.
  • Overvåkingsutstyr for kritisk syke mennesker.

Tandberg legger også vekt på utviklingen av datamaskinene også skjøt fart som en følge av Apollo.

Fra å være på størrelse med små hus, måtte de store datamaskinene krympes for å kunne brukes i romfartøy. Samtidig måtte kapasitet, regnehastighet og pålitelighet økes.

En tidlig utgave av militærindustriens programstyringskonsept ble også brukt i Apollo-programmet. Det var helt nødvendig med et system som tillot sentralisert styring av planlegging, produksjon, prøving, logistikk og trening.