Høgskolelektor og biolog Erik Tunstad mener noe om religion og vitenskap på forskning.no. Men vitenskap er noe som har endret seg gjennom historien. Derfor må man snakke om konkrete historiske eksempler på vitenskap for å vite hva man diskuterer.

• Les Tunstads innlegg Religion kan ikke gi ekte kunnskap.

Kritikere som Holm, Kvellestad og Tveten har prøvd dette. De peker på høymiddelalderen som en periode der vitenskap og religion levde i lykkelig samkvem, og prøver slik å bruke vitenskapshistorie til å tilbakevise Tunstads påstand. Men argumentet har ikke så stor virkning, for Tunstad snakker ikke om vitenskap i historien. Han snakker om vitenskapen, i entall.

• Les Holm, Kvellestad og Tvetens innlegg Kirken har spilt en positiv rolle i naturvitenskapens historie.

Norsk vitenskap som religionsutøvelse

Jeg skal komme med nok et historisk eksempel. Hans Strøm var prest fra 1750 til 1797. Fra han tok opp sitt embete til han utåndet sitt siste sukk i 1797, drev han vitenskap. Han dissekerte og eksperimenterte med dyr, samlet inn og beskrev planter, og gjorde meteorologiske observasjoner. Han intervjuet mennesker i prestegjeldet, studerte deres båter, klær og språk. Han besteg fjell og studerte prestegjeldets landskap fra havbunn til fjelltopp.

Strøm var en av Norges mest respekterte vitenskapsmenn i sin tid, og publiserte mange tusen sider med vitenskap.

Og han var ikke alene. Rundt om i riket satt det andre prester som forsket, publiserte, kommuniserte med vitenskapsmenn i utlandet, brukte mikroskop, abonnerte på vitenskapelig tidsskrifter og bygde opp sitt eget bibliotek. Flere av disse prestene ble utnevnt til professorer, og flere argumenterte for at Norge skulle få sitt eget universitet. I Trondheim dannet biskop Johan Ernst Gunnerus det første vitenskapelige selskapet, Det Trondhiemske Selskab, som fikk kongelig løyve i 1768 og som fremdeles består. Vitenskap var i høyeste grad prestenes anliggende. 

Årsaken var at det å studere naturen ble sett på som en måte å studere Gud på. Kjenner man naturen bedre, kjenner man også dens skaper bedre. Naturgranskningene til Strøm og andre forskerprester var ikke bare forskning finansiert av Kirken, det var en form for religionsutøvelse. En gang i historien har altså noe av det fremste innen norsk forskning vært religionsutøvelse.  

• Les også: Vitenskapsfolk tror mindre på Gud enn andre

Tunstads poeng er ikke historisk  

Men rokker dette ved Tunstads poeng, hvor tynt det enn måtte være? Hvorfor bruker vi eksempler fra høymiddelalderen og 1700-tallet for å fortelle noe om vitenskap? Er det fordi vi leter etter vitenskapens opprinnelse, og tror at den siden den gang er blitt drevet på samme måte og etter de samme idealer? Det har den ikke. Den har en mangslungen historie. Denne historien gjør at vi ikke kan snakke om vitenskapen i entall, og at konkrete historiske eksempler ikke forteller alt om vitenskap.

Tunstad opererer med et snevert syn på vitenskap og historie. Når han lekser opp hvordan religion «aldri har kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem», så kan det for så vidt oppfattes som en måte å argumentere historisk på. Implisitt i denne påstanden ligger det, blant flere andre problemer, et temmelig snevert syn på hva vitenskap er. Den samme påstanden kan jo rettes mot de fleste av humanioravitenskapene, om det man til ulike tider har kalt for «grunnforskning» i kontrast til «anvendt forskning», og i de fleste andre tilfeller der man i vitenskap har argumentert for å søke kunnskap for kunnskapens egen skyld.

Å finne praktiske løsninger har på langt nær vært den eneste motivasjonen for å drive vitenskap gjennom tidene. 

• Les også: Snever faglig debatt er ikke et mål for forskning.no

​Hva ved vitenskap endrer seg?

Selv om han jo har skrevet interessant om vitenskapshistorie andre steder, er det kun deler av vitenskapen Tunstad er villig til å se på som historisk. I tilbakeblikk kan man se at vitenskapen har tatt feil, skriver han. Men så har den rettet seg selv. Tunstads historie om vitenskap dreier seg om noe konstant og uforanderlig (vitenskapen) som har opptrådt på historiens arena og avslørt flere og flere sannheter gjennom tidene. Men selve kjernen av vitenskapen selv, den har ingen historie.

Sannhetene som vitenskapen har avslørt gjennom tidene, er ikke historiske fenomener. De er evige, og står uberørt av tid og rom, ser han ut til å mene. 

Kan det tenkes at noe som er sant nå, ikke ville vært det i Hans Strøms øyne? Selv om det hadde blitt demonstrert med det beste vi hadde å by på av vitenskapelige metoder? Kan det tenkes at Strøm hadde andre kriterier for hva som var sant? Hvis man skal komme noen vei med å diskutere hvordan vitenskap påvirkes av religion, må man snakke mer presist om vitenskap. For vitenskap er flere ting. Og de endrer seg gjennom historien.