– Stilmessig er 2000-tallet kirkegårdenes 1980-tall. Polert og glamorøst, forteller Sverre Fekjan som tar sin doktorgrad i historie ved Universitetet i Tromsø.

Han har forsket på trender blant gravminner og symboler på Møllendal kirkegård i Bergen fra 1874 og frem til 2004.

Det vanligste symbolet på gravplassene har i lang tid vært korset. Fekjan kan fortelle at bruken av kors som symbol holdt seg stabilt frem til 1960- og 1970-tallet, da det begynte å gå nedover.

– Det er utrolig hvor mye man kan legge inn i et vanlig symbol. Noen bruker kors fordi de ikke vil ha kristne symboler. I andre undersøkelser har det kommet frem at mange tolker korset som et dødssymbol. Stjerne betyr fødsel og kors betyr død – det er så enkelt.

Fekjan mener at i den perioden da bruken av kors synker, blir Norge et multireligiøst samfunn. Dermed blir det tydeligere for folk at korset er et kristent symbol.

– Det er fortsatt et dødssymbol, men det er mulig at det har fått en sterkere religiøs betydning på grunn av det multireligiøse samfunnet.

Hjerter dukker opp som nye symboler på gravene på 1950-tallet, mens fuglene virkelig tar av på 1980- og 1990-tallet.

Ingen engler fra helvete

Etter krigen gjennomreguleres gravskikken i Norge, og man kan ikke sette hva som helst på en gravstein. På 1960-itallet får landskapsarkitektene stor innflytelse på kirkegårdene, som blir uttrykk for stilideal innen landskapsarkitektur.

Samtidig som man har alle disse reglene, er det et større fokus på personlige uttrykk i samfunnet. Hells Angels ville sette sin logo på graven til medlemmet Trond Malmo i 2002. Det fikk de ikke lov til.

– Gravminner skal være sømmelige, og det meste må søkes om. Gravplassen er likevel et ytringsmedium. Det er her de pårørende rekonstruerer de døde. En ny trend på barnegraver er bruken av bamser, uten at bamsen er et symbol på døden.

– Men som rekonstruksjon av barnet kan den ha en betydning for de pårørende, sier Fekjan.

Stor grad av kontinuitet

I religionssosiologien er det en vanlig oppfatning at religion og religionsutøvelse har blitt stadig mer individualisert. I Fekjans arbeid er denne utvikling mindre tydelig.

De gravminnene som skiller seg mest ut er nemlig fra slutten av 1800-tallet da begravelsen var helt privat og så individualistisk som man bare måtte ønske. Jordpåkastelsen foregikk gjerne i forbindelse med en gudstjeneste i ettertid.

For å individualisere gravene blir bruk av tekst viktig og vanlig i etter 1960-tallet. Men hvor individuelle disse tekstene er, er ganske begrenset.

– «Takk for alt» troner høyest. Samtidig sier det ingenting om den avdøde, likevel kan de pårørende forstå teksten som svært personlig. Tidligere skrev man for eksempel hva folk var av yrke, noe som er sjeldnere idag.

Moderniteten defineres ofte som brudd på tradisjoner. Men når det gjelder valg av gravminner begrunner folk det med tradisjonen – det er viktig at en begravelse blir riktig.

– Dette kan være en av årsakene til at det er så stor grad av kontinuitet i bruken av symboler og minnetekster, mener Fekjan.