- Både i området rundt Åsenfjorden og opp til Skogn sør i fylket og på Otterøy og Vikna på Namdalskysten er det slike kjerneområder, og pietismen preger gudstroen også i store områder rundt disse, sier teolog og forsker Idar Kjølsvik.

Han har tidligere lansert det han kaller ”den inntrønderske pietismegrensa”, som markerer skillet mellom den pietistiske sørdelen av fylket og det ortodokse området lenger nord.

Nå har Kjølsvik arbeidet videre med religionsgeografien i Nord-Trøndelag, og laget et kart som viser hva slags oppfatning nordtrønderne har av Gud og kristendommen.

Vekkelseskristendom i sør

- Pietismen blir også kalt vekkelseskristendom, og på kartet er det definert kjerneområder for vekkelse flere steder. Her har man tradisjon for at det enkelte individ tar stilling til troen.

- Livssyn og religion er et ansvar for den enkelte, ikke for samfunnet. Begrepet ”personlig kristen” blir brukt i disse miljøene, sier Idar Kjølsvik.

Nå er det ikke slik at vekkelseskristendom og personlig vakte pietister florerer i områdene som tegnes som pietistiske på kartet. Bedehusfolket er en forholdsvis liten gruppe også i disse samfunnene.

Det paradoksale er at deres oppfatning av troen som en sak den enkelte har ansvar for, også preger resten av befolkningen.

- Alle er enig om at den enkelte og ikke samfunnet har ansvar for etikk og livsførsel, tro og tvil. Også ateister og humanetikere i de pietistiske områdene slutter seg til dette, eksempelvis er ”alle” mot statskirkeordningen, sier Kjølsvik.

Ortodoksi i nord

Motsatsen til pietismen i nordtrøndersk religiøsitet kaller Kjølsvik for ortodoks kristentro, eller tradisjonskristendom.

I store deler av Nord-Trøndelag fylke er nemlig religion og tro ansett for å være mer et samfunnsansvar enn en sak for den enkelte.

Man bor i et kristent land, står i statskirka og så er den saken grei. Hele midtdelen av fylket og de indre delene av Namdalen hører til det ortodokse religionsområdet.

- I disse områdene er det få kristne grupperinger utenom statskirka, og til og med Human-Etisk Forbund har lavere oppslutning enn sør i fylket. Man er rett og slett mindre opptatt av den personlige troen, enten man tror slik eller slik, enn i sør.

Mens man sør i fylket finner sammen med likesinnede i religiøse grupper og andre livssynsforeninger, er man i det ortodokse området fornøyd med å stå i statskirka, sier forskeren.

Frikirkebeltet

Et annet spennende trekk ved religionskartet er det såkalte ”frikirkebeltet” som strekker seg mellom Verdal og Mosvik. Her er innslaget av kristne forsamlinger utenfor statskirken merkbart større enn i resten av fylket.

I enkelte bygder har frikirkeligheten faktisk vært majoritetsreligion.

Men hvorfor ser den religiøse geografien i Nord-Trøndelag nettopp slik ut? I forskningen sin trekker Idar Kjølsvik trådene tilbake til årene rundt 1800 og den omreisende vekkelsesforkynneren Hans Nielsen Hauge (1771-1824).

Hans Nielsen Hauges etterfølgere

Hauge besøkte flere bygder rundt Stjørdal sør i fylket, samt Vikna og Otterøy i Namdalen – nettopp de områdene som Idar Kjølsvik i dag peker ut som kjerneområdene for pietistisk vekkelseskristendom.

- Pietismen kom til Nord-Trøndelag med Hauge, men det var etterfølgerne hans som befestet stillingen pietismen har fått i enkelte områder.

Bedehuskulturen vant kampen om den kristne virkelighetsforståelsen, og har dermed fått definere hva som er den egentlige kristendomsformen for hele samfunnet, sier Idar Kjølsvik.