Går folk på julegudstjeneste fordi de tror på det eller bare fordi det er tradisjon? (Foto: Jonas Frøland, NTB scanpix)
Går folk på julegudstjeneste fordi de tror på det eller bare fordi det er tradisjon? (Foto: Jonas Frøland, NTB scanpix)

Kommentar: Vi trenger ikke Gud

Religiøs kunnskap har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult. Snarere tvert imot: Barn dør hver dag, fordi stamcelleteknologi og andre medisinske fremskritt er blitt stanset eller forsinket av hensyn til religiøse anfektelse.

Publisert

Nok en høytid er over, og jeg er som alltid like forundret.

Tror folk virkelig på alt dette? spør jeg mine venner. Tror de at en jomfru ble besvangret av en gud, og senere fødte en gud – fremdeles som jomfru? Tror de at selvsamme gud lot seg henrette – for å frelse oss alle fra «arvesynden» – en medfødt, dårlig definert tilstand av utilstrekkelig moral, en defekt hans far, Gud, fant på å utstyre oss med?

Og så videre. Går på vannet. Vekker de døde.

Og tror de at vi havner i helvete, i evig pine, dersom vi ikke godtar alt dette?

Neida, svarer de – de tror ikke det. Folk flest er kulturkristne. Religion er en tradisjon, noe som gir de kulturkristne en varm følelse av samhold og tilhørighet – og litt «ånd». Kirkebesøket på julaften er følgelig først og fremst et uttrykk for at religion er samfunnets lim, det som holder oss sammen som, ja kultur.

Og i den grad noen tror – tror de allegorisk. Arvesynden ER ikke noe, den er bare et uttrykk for menneskets naturlige vesen.

Greit nok – for mange er dette sikkert en god beskrivelse.

Religiøs kunnskap er meninger

Problemet med å snakke om tro, er at den ikke er én ting. Kritiserer du synet på Gud som en skjeggete mann i himmelen, vil du straks få høre at du angriper en stråmann. Dagens moderne kristne tenderer snarere til å betrakte Gud som «en måte å se verden på». Kritiserer du påstanden om at du gjennom bønn kan påvirke Gud til å bry seg om ubetydelige detaljer, får du høre at hun selvfølgelig ikke gjør det. Hun bare setter i gang prosesser – skapte livet, og lot evolusjonen gjøre resten.

Og arvesynden, den er altså bare en liknelse – og for eksempel ikke å sammenlikne med arvestoffet, genene. Vanskelig å definere, vanskelig å håndtere, umulig å tilbakevise.

Rett og slett fordi troende kan skifte standpunkt – «sannhet» – etter forgodtbefinnende: Passer ikke det ene argumentet, finner man på et annet.

Dagens kristne nordmenn tror kanskje ikke bokstavelig, verken på jomfrufødsler eller snakkende slanger – eller for den saks skyld, evig pine. Helvete blir i våre dager gjerne definert som «en adskillelse fra Gud».

Men Bibelen, som fremholdes som deres rettesnor, forteller om jomfruer og slanger og Helvete – og mye, mye annet. Så hvor kommer egentlig denne redefineringen fra? Hvordan «vet» de religiøse at noe av det som står i Bibelen er vås – mens andre deler av boka er Hellig? Har de oppdaget noe nytt? Har noen vært i Helvete og sett at Djevelen har skrudd ned termostaten? Eller er de uttrykk for noe annet?

På samme vis: Kirkemøtet i Nikea vedtok i år 325 at denne allmektige skaperen var en, men samtidig tre. Først i det niende århundre ble det bestemt at Gud tilgir oss, dersom vi bekjenner våre synder til en prest, først på 1950-tallet ble det vedtatt at Jomfru Maria kom til Himmelen med kroppen intakt og først i 2007 kom udøpte barn hele veien opp – og ble ikke lenger hengende i limbo.

Vi kan selvfølgelig si at religionen tilpasser seg samtiden. Hvilket vi skal være glade for. Heksebrenning har aldri vært gøy. Og selvfølgelig utvikler all kunnskap seg med tiden. Vi trodde en gang at jorda var flat, men har etter hvert oppdaget at det er den visst ikke. Vi har ervervet ny kunnskap om verden.

Problemet er at teologiske nyvinninger ikke oppstår på denne måten – ingen har tittet ut av vinduet, observert og konkludert at Helvete er blitt kjøligere.

De nevnte religiøse nyvinningene er snarere nye og bastante påstander om noe vi ikke vet noe som helst om. Noe vi ikke kan vite noe som helst om. I følge meg, fordi dette «noe» ikke eksisterer. Ifølge de religiøse selv, fordi Himmel og Helvete rett og slett ikke kan verken undersøkes eller testes.

Guds eksistens kan nemlig ikke betviles ut fra fakta – kun ut fra «tro».

Og forresten; Hvem har spurt Gud om han virkelig er enig i at Mor Theresa skal bli helgen? Denne informasjonen må ha tilflytt de skriftlærde ad uransakelige veier.

Vi snakker altså om et clash mellom to ulike måter å fremskaffe kunnskap på. Min påstand er at den religiøse kunnskap ikke er kunnskap – men meninger.

Religiøs i 20 sekunder

Det var vel denne vagheten – sammen med 1430 andre drepende argumenter – som i sin tid gjorde undertegnede til ateist.

Det må ha vært tidlig i ungdommen.

Jeg ble oppdratt i et på mange måter tradisjonelt, men ikke spesielt religiøst hjem – hvilket selvfølgelig hjalp. Oppvekst og oppdragelse er den faktor som i sterkest grad bestemmer et menneskes tro.

Deretter var jeg religiøs – i 20 sekunder. Jeg husker det godt. Jeg satt på gutterommet, og ble overveldet av en altoppslukende følelse av hellighet – langt sterkere enn følelsene jeg hadde for hu søte jenta som pleide å komme på skolebussen på Midtskauen.

Men følelsen forsvant heldigvis like fort som den kom.

Mer enn filosofi

De religiøses lealause forhold til virkeligheten hadde for så vidt vært helt greit – hvis religion bare var et eventyr.

Men det er det jo ikke.

Det hadde også vært greit nok – dersom religion egentlig bare er filosofi.

For mange er nok religion akkurat det, filosofi – retningslinjer for hvordan de vil leve.

Men religion er faktisk veldig mye mer enn filosofi. Det er en instruks om hvordan vi skal leve, en instruks man forventes å etterleve, en instruks som kan iverksettes, en instruks som påvirker våre liv. Og det er en påstand om konkrete fenomener og hendelser i den virkelige verden. Det er en påstand om at Gud skapte verden, omtrent slik vi ser den i dag, det er en påstand om at du lever videre etter døden, …

Dette er store påstander. Og ingen vet hvordan de religiøse kan vite dette. Vi blir bare bedt om å tro det de sier.

Vi trenger ikke Gud

Hvorfor skriver jeg om dette?

Fordi jeg er opptatt av vitenskap.

Hvorfor er jeg opptatt av vitenskap?

Fordi det er gøy. Men også fordi vitenskapen er vårt beste redskap for å redde verden.

Greit: Kjærlighet kan også redde verden – men det er vel ikke først og fremst kjærlighet til sine medmennesker som har preget handlingene til våre mest utagerende religiøse aktører de siste årene? Og kjærlighet er uansett ingen eksklusiv, verken kristen eller religiøs dyd.

Beste testspørsmål: Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?

Vi trenger altså ikke Gud for å redde verden med «kjærlighet». «Kjærlighet» er en del av den menneskelige natur og moral. Og moral, bare så det er sagt, er heller ikke et religiøst fenomen, men et biologisk. Begge deler oppsto i god tid før religionene, de er tilpasninger som gjør oss dyr, og senere mennesker i stand til å overleve og leve sammen.

Når det kommer til alt annet enn «kjærlighet» – suger religionen big time, rett og slett fordi den er additiv – ikke progressiv. Den blir ikke bedre med tiden, bare mer. Den har ingen prosedyrer eller metoder som skiller mellom god og dårlig kunnskap, slik vitenskapen har.

Religion har derfor aldri kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Kirken kan vedta at én gud er tre, men den har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Religiøs kunnskap har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult.

Snarere tvert imot: Barn kan dø, hvis foreldrene, av religiøse årsaker, motsetter seg behandling. Barn dør hver dag, fordi stamcelleteknologi og andre medisinske fremskritt er blitt stanset eller forsinket av hensyn til religiøse anfektelser.

Vitenskapen har derimot doblet den gjennomsnittlige levealder siden år 1800 – fordi forskere faktisk titter ut av vinduet, observerer og konkluderer.

Vi kan gi opp å fjerne religion

Alle feilskjær til tross, jeg tror vi trygt kan gå ut fra at religion er kommet for å bli.

En amerikansk spørreundersøkelse fra 2006 viste at bare 23 prosent av de troende ville være villige til å endre standpunkt, dersom de ble stilt overfor overveldende bevis på at de tar feil. 64 prosent svarte at «ingenting» kunne få dem til å endre tro.

Og jeg forstår dem. Jeg husker fremdeles mine 20 hellige sekunder. Slik sett, er religion en ekstrem utgave av ungdomsforelskelse. Vanskelig å legge fra seg. Kanskje umulig. Ikke engang beinhard kritisk tenkning kan få deg til å ignorere følelser som er så sterke at de får kjæresten til å blekne, følelser så sterke at du er villig til å la barnet ditt dø.

Jeg tror med andre ord vi kan gi opp ønsket om å fjerne religion. Ikke hadde det vært noe poeng, heller. Folk må få tro hva de vil. Og religion er ikke noe problem – i seg selv.

Det er måten vi behandler religionen på, som er problemet. Vi gir dem stor plass, lytter til dem, tar hensyn til dem, konsulterer dem. Vi opphøyer de troende, tillegger dem rollen som moralsk overlegne oss andre, som innehavere av en eller annen form for dypere innsikt. Vi gir dem makt.

Det er her vi feiler.

Religion er en personlig ting – og bør både respekteres og begrenset som det.

Tilbe eller tilhøre?

Jeg vil avslutte med julegudstjenesten.

Går folk dit fordi det er en fin ting å gjøre, en tradisjon som får dem til å føle seg vel? Noe de gjør bare fordi alle andre gjør det?

Eller tror de egentlig litt? På at verden egentlig er skapt – ikke av «ett eller annet» men av noe som fortjenes å kalles «Gud» – og så videre.

Filosofen Julian Baggini fant i 2011 at 66 prosent av dem han spurte, sa de gikk i kirken «for å tilbe Gud», bare 20 prosent fordi de «følte samhørighet». Her er det mange potensielle feilkilder: Baggini er ateist, og derfor neppe nøytral. Ei heller er spørreundersøkelsen stor vitenskap.

Men vi kan kanskje gå med på en påstand om at i det minste like mange mennesker går i kirken i jula fordi de tror – som de som bare gjør det av «kulturelle årsaker»?

I så fall finnes det ganske mange nordmenn som rammes av ihvertfall deler av kritikken over.