Tørker støv av misjonen i "hedningland"

- Misjonærene brakte med seg utallige bilder og historier hjem til Norge og bidro sterkt til kulturformidlingen. Til og med i form av nye skjellsord, sier post. doc Hilde Nielssen. Hun er med på et nytt prosjekt om norske misjonærer.

Publisert

Under tittelen “Norwegian Missionaries: Practice and representation in the formation of ?self’ and ?other’, 1870-2005” søker det nye prosjektet å spre kunnskap om hvordan norsk misjon påvirket vårt syn på verden rundt oss. Meningen er at prosjektet, som ledes av Inger Marie Okkenhaug, skal produsere en rekke utstillinger.

En av dem som jobber med materialet er Post. doc. Hilde Nielssen ved Universitetet i Bergen.

- Misjonærene skrev bøker, de laget utstillinger som gikk landet rundt og de publiserte fotografier. Mange av bildene videreførte datidens europeiske konvensjonelle måter å fotografere utenomeuropeiske folk på. Slike bilder ble viktige for dannelsen av oppfatninger om etnisitet og raseteori, forteller Nielssen.

Tusenvis av fotografier

Bare hos Det Norske Misjonsselskap i Stavanger finnes det omkring 400 000 fotografier fra norske misjonærers reiser. Den viktigste misjonsperioden i norsk historie varte i nærmere hundre år, fra omkring 1850 til 1950.

"Sakalava mann"
"Sakalava mann"

Bildene dokumenterer både misjonærenes virksomhet i form av bygninger og bilder av dem selv, men også bilder av de innfødte. Mange av bildene ble trykt opp som postkort eller publisert på andre måter og spredt omkring i Norge.

- Det ble tatt bilder for å klassifisere folk etter rase eller stammetype. Den gangen var det helt uproblematisk og få stilte seg kritisk. Misjonsbøkene med historier fra “bushen” ble trykt opp og solgt i betydelig flere eksemplarer enn våre største og mest anerkjente forfattere, sier hun.

Diskusjonene som har rast i media omkring bruken av ordene “negerkung” i Astrid Lindgrens “Pippi” og “hottentott” i Torbjørn Egners “Vesle Hoa”, viser at temaet er høyaktuelt.

Få stilte seg kritisk

Prosjektet om norske misjonærer er tverrfaglig og involverer tre historikere, en sosialantropolog, en religionsviter og en nordisk filolog.

"Post. doc. Hilde Nielssen har gravd seg ned i misjonshistorien. En historie som er moden for å trekkes fram i lyset igjen, mener hun. (Foto: Eli Kristine Korsmo)"
"Post. doc. Hilde Nielssen har gravd seg ned i misjonshistorien. En historie som er moden for å trekkes fram i lyset igjen, mener hun. (Foto: Eli Kristine Korsmo)"

- Vi var en gruppe forskere som fant ut at vi hadde lyst til å skrive bok sammen og hadde noen gode ideer. I mitt doktorgradsprosjekt var jeg på feltarbeid på Madagaskar hvor jeg skrev om en religiøs kult. Så nå har jeg gått fra å studere hedninger til å studere misjonærer, kan si, humrer Nielssen.

Prosjektet er imidlertid ingen spøk. Det er både alvorlige og viktige temaer som blir tatt opp. Selv om mye av tankegangen og terminologien fra misjonstiden oppfattes som litt komisk for oss i dag. Likevel er det ikke mer enn drøye 50 år siden det brede folkelige engasjementet for misjon avtok og nordmenns verdensbilde var i ferd med å endre seg.

- Min hovedoppgave er å se hvordan misjonærene påvirket oss her hjemme og vårt verdensbilde. I norsk fotohistorie er det i stor grad fokusert på bilder tatt i Norge, men det er forsket lite på bilder tatt av nordmenn i utlandet, forteller Nielssen, som er sosialantropolog.

Drev kulturformidling

Flere tusen nordmenn fikk sitt første møte med andre folkeslag gjennom misjonen, og Norge var det landet som hadde flest misjonærer per innbyggere. Populariteten var stor. På slutten av 1800-tallet hadde Morgenbladet rundt 2000 abonnenter, mens Norsk Misjonstidende hadde omkring 10 000 abonnenter. Den etnografiske misjonsutstillingen “Til Jordens Ender” ble vist over hele landet mellom 1948 og 1960 og ble sett av nærmere en million mennesker.

- Misjonærenes formidling må ses i en kolonial, kulturell sammenheng. Fotografiet var et viktig redskap for dokumentasjon i det koloniale prosjektet. Misjonærene formidlet religion, men drev samtidig kulturformidling. Det må vi ikke glemme, sier Nielssen.

Bildene forteller ulike historier. Bærestolen ble en populær reisemåte for misjonærene og viser en klar hierarkisk ordning. Samtidig finner vi mange bilder av norske misjonærer sammen med de innfødte i store “familiebilder”, samlet rundt kaffebordet og liknende.

"Kvinne fra Farangarana. Post/billedkort opprinnelig fra koloniarkiv, fra Johannes Einrems (1868-1956) album. Ukjent fotograf. Det Norske Misjonsselskaps arkiv."
"Kvinne fra Farangarana. Post/billedkort opprinnelig fra koloniarkiv, fra Johannes Einrems (1868-1956) album. Ukjent fotograf. Det Norske Misjonsselskaps arkiv."

- Det er kanskje her vi ser det som var mer typisk norsk. Jeg tviler for eksempel på at engelske kolonister ville stilt opp på slike bilder. Det kan tyde på at det “koloniale blikket” arter seg forskjellig, sier Nielssen.

Utstillinger i 2008

Forskningsprosjektet skal forhåpentligvis føre til hele fire ulike utstillinger, blant annet en utstilling av deler av den store Madagaskarsamlingen som befinner seg på Bergen Museum.

- Med disse utstillingene ønsker vi å provosere litt, ikke først og fremst misjonærene, men alle andre. Det er ganske utrolig hvilken legitimitet deres formidling av kulturen hadde i samfunnet, og tiden er moden for å trekke dem fram igjen og røske litt opp i våre oppfatninger. De aller fleste har personlige referanser til misjonen på en eller annen måte.

- For eksempel ble ordet sakalava brukt som skjellsord flere steder i landet. Sakalava er navnet på en stamme på Madagaskar som var særdeles vanskelig å omvende. Misjonærenes påvirkning i det norske samfunnet nedfelte seg på mange rare måter, forteller hun.

Mer om prosjektet “Madagaskar i Bergen” kan du lese her.