Først og fremst: La oss sette et stort spørsmålstegn om det er en  barnefedmeepedemi på gang i Norge.

Norske barn blir stadig tykkere - det er forskere, helsemyndigheter og ”alle” enige om. Men antagelig er ikke fedme en risiko for alle norske barn.

Vi har et bedre kosthold nå enn før, og gjennomsnittbarnet i Norge ser ut til å spise sunnere.

Ja, men det er jo godteri overalt, butikkene bugner av fristelser, hører vi. Men var det så mye bedre før? Da var det kaker til kaffen hver dag, vi spiste brødskiver med smør og syltetøy og drakk saft med sukker ofte nok.

Vi spiser i dag vesentlig mindre sukker og fett og mer frukt og grønt enn for 30 år siden. Og andelen barn med overvekt øker ikke, ifølge Barnevekststudien 2012/Folkehelseinstituttet.

Internasjonalt handler kampen mot barnefedme mye om fattigdom. Usunn mat er billigst. Men i Norge er det annerledes. Her har gjennomsnittsnordmannen råd til grønnsaker, frukt og sunn mat.

Er kanskje barn i dag aktive nok?

Det er så lett å henge seg på dommedagsprofetiene om stadig tjukkere norske barn, for vi liker best å tro at utviklingen går den gale veien.

Det samme gjelder med stillesitting. Ungene sitter så altfor mye stille foran tvskjermen og foran dataen, sier folk. Helsearbeiderne, lærere og journalister følger opp klagesangene. Før skal alt ha vært mye bedre, da leika vi nonstop ute i gata.

Samtidig klager folk på at ungene er for mye med i organiserte aktiviteter. De løper fra turn til fotball til speideren, mener vi og synes at uorganisert uteleik er bedre. Men all denne aktiviteten barna driver med nå, er jo nettopp det: aktivitet.

Nesten alle 6-åringer når myndighetenes anbefaling om minst en times moderat aktivitet om dagen. Da står det litt verre til med ungdommen, de holder seg mer i ro. Men det gjorde de vel før i tida også?

Forskerne vet faktisk ikke om unger beveget seg mer før enn nå. Slikt er vanskelig å måle.

• Les mer: Er norske barn mindre aktive?

Mer gym i skolen er et forslag som kommer fra flere hold. Men det er ikke sikkert at dette er nødvendig for alle norske barn. De mest aktive er aktive nok. Og for de minst aktive kan slike tiltak faktisk gi mindre glede over fysisk aktivitet, viser en norsk studie.

Kanskje er det ikke slik at stillesittende barn blir overvektige, men at overvektige barn blir stillesittende.

Nei, la oss heller sette inn innsatsen der den trengs. Det er ikke på alle norske barn, men på de tyngste barna. De trenger mer støtte og bedre tiltak.

Men ikke nødvendigvis de tiltakene som foreslås for alle barn.

Noen barn er for tunge

Selv om vektøkningen har stoppet opp for barn generelt, har noen barn blitt tyngre. Barnevekststudien fra 2012 viser at andelen tredjeklassinger med overvekt er på 16 prosent. Tallet rommer både lite og mye overvekt.

Andelen barn med fedme, som er langt mer helsefarlig, har holdt seg uforandret de siste årene og er på 3,5 prosent. Og de tunge barna har blitt tyngre enn før.

• Les mer: Barn som spiser usunt blir tykkere enn før

Fedme kan føre til sykdommer og generelt dårligere helse. Men ikke minst fører det til et dårlig selvbilde og manglende evne til å delta fritt i lek og aktiviteter.

For mye mat gir fedme

Hvorfor får noen barn overvekt og fedme?

Om det sier forskningen og behandlerne det samme: Du blir ikke tjukk om du ikke spiser mer enn du forbruker. De tyngste barna har et inntak av kalorier som over tid er for høyt i forhold til hvor aktive de er.

Men hvorfor er kaloriinntaket deres så stort?

Forskerne er enige om at gener spiller en rolle. Noen sier at gener kan forklare femti prosent av overvekta. Men dårlig genetisk utgangspunkt gir ikke overvekt alene, for mye mat må også til.

Lite kunnskap om mat er en annen forklaring. Fedme kobles sammen med lav utdanning i de fleste studiene. Det kan handle om ressurssvake foreldre som ikke kjenner til hva barn bør spise til hverdags og ikke. Menyen består av for mye sukker og for mye fett.

Psykiske problemer kan også gi fedme hos barn, det samme kan traumatiske opplevelser og stress. Spising blir en måte barna takler problemene på.

Innvandrerfamilier kan slite med overgangen til nye matforhold i sitt nye hjemland. Et kosthold som fungerte i Pakistan kan bli for kaloririkt med norske matvarer og nye aktivitetsmønstre.

Når barna har blitt tjukke

Men så har altså barna blitt tjukke. Hva skjer da når de plukkes opp av fastleger og helsestasjoner og sendes til behandling på sentre ved sykehusene?

Behandlerne råder til livsstilsomlegging, ikke bare for det overvektige barnet, men for hele familien. Foreldre og søsken må også spise sunnere og bevege seg mer.

Dette er en ganske massiv tilnærming, og gjelder knapt andre sykdommer barn kan få.

Familiene til barn med kreft, astma og anoreksi må også tilpasse seg og justere hverdagen, men de blir ikke bedt om å spise annerledes eller gå mer for at barnet skal bli friskere.

For den familiebaserte tilnærmingen signaliserer at hele familien er ”syk” og at det overvektige barnets helsetilstand er avhengig av en kollektiv adferdsendring – uansett om andre familiemedlemmer er overvektige eller ikke.

Det er et stort ansvar å legge på foreldrenes skuldre, og vi har da heller ikke gode data på om den familiebaserte tilnærmingen faktisk virker i Norge.

En kunnskapsoppsummering som kommer fra Kunnskapssenteret for helsetjenesten på nyåret vil kanskje gi svar på det.

Forskjell på å bli tjukk og å forbli tjukk

Det største problemet med dagens behandling av barn med overvekt og fedme er – etter min mening  – at behandlerne antar at barn forblir tjukke av de samme grunnene som de ble tjukke.

Det handler om foreldrenes manglende kunnskap om mat eller manglende evne til å endre livsstil.

Men kanskje er ikke dette sant. Kanskje er det andre grunner til at barnet forblir overvektig enn at det ble overvektig.

For hvis vi ser på et annet spiseproblem hos barn og ungdom – nemlig spisevegring, som vi har mye mer forskningsbasert kunnskap om, kommer et helt annet mønster til syne.

Spisevegring: Et barn utvikler anoreksi. Behandlingen går ut på å jobbe med selvbildet, slik det står i en brosjyr fra Oslo universitetssykehus: ”Det er viktig at man jobber både med tanker og følelser rundt kropp og mat, samtidig som man jobber hardt for å redusere undervekten”.

Fedme: Et barn utvikler fedme. Behandlingen går ut på å redusere overvekten.

I langt mindre grad ser man selvfølelsen og psyken som noe som bør behandles hos overvektige barn.

Men kanskje er det nettopp et negativt selvbilde som gjør at barnet og ungdommen forblir overvektig.

Et hvert barn og ungdom som er overvektig får klar beskjed av samfunnet at en stor kropp er lite attraktivt. Vitsene som handler om tjukke folk er mange. I TV-komediene er et stevnemøte med en tjukk person artig i seg selv. Det er vanskelig å finne klær som passer, og idealet om slank og sprek kropp finnes overalt på kino, tv og aviser.

Du skjønner at du ikke er god nok. Selvforakten sitter løst. Da er det lett å ty til mat, å trøste seg med det som skaper problemet.

To spiseproblemer – ulike tilnærminger

Jeg har sammenlignet to brosjyrer fra Oslo universitetssykehus. En for barn og unge med overvekt/fedme og en om behandling av anoreksi.

Begge brosjyrene forteller om hvilke helseplager og sykdommer det overvektige og undervektige barnet kan få, og betydningen av behandling.

Men så har de to brosjyrene helt ulike budskap.

Den om anoreksi handler om følelser knyttet til vekt. Den handler om mestring i en vanskelig livssituasjon. Den handler om kroppsfølelse, misnøye og onde sirkler.  Den handler ikke om familien annet enn som støtte til den syke.

Men den om fedme går rett på familiens felles oppgave. Om motivasjon til innsats, om endring av levevaner, om å gjøre ting sammen, om at familien skal få forståelse for nye kostvaner, mer bevegelse og om hva fedme kan gjøre med helsa. Det er familiene som behandles av lege og ernæringsfysiolog.

Ordet familie og foreldre nevnes 29 antall ganger på to A4-sider i fedmebrosjyra, men bare tre ganger i den fyldigere anoreksibrosjyra.

Psykolog innkalles når det dreier seg om overvektige barn med psykiske vansker. Det står ingenting i fedmebrosjyre om at man generelt skal jobbe med selvfølelse, misnøye, kroppsfølelse eller onde sirkler.

Mens onde sirkler og dårlig selvfølelse nettopp kan være årsaken til at barnet forblir overvektig.

Behandling må inkludere psyken

Psykologene Silje Steinsbekk og Yngvild Sørebø Danielsen fra henholdsvis NTNU og Universitetet i Bergen skriver i Tidsskrift for Norsk Psykologforening at “fedme hos barn er assosiert med psykiske helseplager, redusert livskvalitet, selvfølelse og kroppsbilde, i tillegg til spisevansker”.

Steinsbekk og Danielsen mener at psykologer har en sentral plass både i utredning og behandling av fedme.

Men skal en dømme ut fra brosjyra om fedme er arbeid med den psykiske delen av å være overvektig ikke en viktig del av deres behandlingstilbud.

Jeg har også personlig erfaring på feltet. Som mor til et overvektig barn var jeg i flere år med på timer og kontroller på Stor&Sterk på Oslo universitetssykehus. Ikke en gang på disse årene opplevde jeg at barnets følelser rundt det å være overvektig ble problematisert. Hennes tanker og følelser rundt sin egen kropp var et ikke-tema. Det handlet alltid om å spise sunnere og bli flinkere. 

Skam, skyldfølelse, selvbebreidelse og selvforakt er fedmens bestevenner. Derfor er foreldre, barn og ungdommer mer enn villige til å ta på seg skyld og ansvar for at livsstilsendringene ikke er raske og effektive nok.

Behandlingen hjalp ikke oss. Det er usikkert om den hjelper andre barn. Den hjelper kanskje barn som trenger mindre justeringer i kostholdet, som fra juice til vann, for å gå ned i vekt. Den hjelper kanskje barn med robust psyke.

Men barn og ungdom som opplever fedmen som en så stor bør på psyken at de ikke klarer å bryte ut kun med lettprodukter og foreldrehjelp, de får kanskje ikke den hjelp de trenger.

På behandlingssenteret for overvektige barn i Vestfold tar de den dårlige selvfølelsen mer på alvor. Samira Lekhal, som er seksjonslege på senteret, sier til forskning.no: For mange, spesielt ungdommene, er det betydelig skamfølelse rundt spising og egen kropp. At barna er hos oss for å forandre kroppen, men likevel ikke skal mislike den, er en kjempeutfordring.

Å bryte de onde sirklene

Som foreldre til et overvektig barn skjønner jeg godt hva hun snakker om. Det er nesten umulig oppgave å gi et barn stolthet over egen kropp – som vi foreldre skal gjøre – samtidig som du formidler til barnet at den samme kroppen har et vektproblem. 

Barn skjønner tidlig at fedme ikke er en liten ting i vårt samfunn.

Denne utfordringen møter kjernen av et fortsatt fedmeproblem hos barn og unge. Hvis vi ikke tar med følelsene rundt overvekt, vil vi antagelig ikke komme noen vei med kostholdsråd og litt mer gym i uka.

Barnet må ut av de onde sirklene der mat skaper problemet og mat brukes til trøst på grunn av problemet.

Det handler ikke om å ta seg sammen. Det handler om en spiseforstyrrelse.

Derfor bør fagfolk med kunnskap om sinnets makt over kroppen får hovedrollen i behandlingen av barna, og legene og ernæringsfysiologene må spille på samme lag.

Mer forskning på de tyngste barna

I dag behandles mange tykke og fete barn i norsk helsevesen. De veies og måles og sjekkes og rådgis og formanes.

Dagens tiltak har ingen supereffekt, så mye vet vi. Da hadde de gode resultatene blir proklamert høyt og tydelig.

Men i dataene og journalene som samles inn ligger kanskje svaret både på hvorfor dagens tiltak ikke virker – eller virker.  De store datamengdene fra flere års helseundersøkelser av de overvektige barna er ikke systematisert og oppsummert.

Det pågår forskning på feltet. Men i langt mindre skala enn hvor alvorlig politikere, helsefolk og mediene oppfatter problemet. Status er at vi per i dag vet for lite om hva som fungerer mot barnefedme.

Derfor må vår nye helseminister nå bla opp. De tyngste barna trenger hjelp – hjelp fra gode behandlingstilbud, hjelp fra familier og omgivelser og hjelp til å hjelpe seg selv. Da må vi kunne bidra med kunnskap om hvordan.

La oss glemme de normalvektige barna i kampen mot barnefedme. La oss heller gi de tyngste barna den oppmerksomheten de fortjener.