Som forelder er du livsviktig for barnet ditt.

Barnet har all tillit til deg. Erfaringer av å bli løftet opp og trøstet, få mat eller tørr bleie blir til forventning.

Du er der og passer på.

– Barn har et hierarki i sine relasjoner. For veldig mange barn i verden er mamma på førsteplass, men det kan like gjerne være pappa.

• Les også denne saken: Hvorfor er forskere så bekymret for ettåringene våre?

Når barnet opplever stress, vil det først og fremst rette seg til den som kommer øverst i hierarkiet.

Det forteller Pia M. Risholm Mothander, universitetslektor i utviklingspsykologi ved Psykologiska institutionen, Stockholms universitet.

Starter i barnehagen når vi er mest lukket

Hva skjer da når et lite barn skal overlates til andre voksne og nye rutiner?

Dette spørsmålet må vi ta mer alvorlig enn vi gjør i dag, mener Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson.

De er begge psykologspesialister og ledere av Tilknytningspsykologene.

Tidligere har de jobbet med små barn ved Nic Waals Institutt, Lovisenberg sykehus, Aline Spedbarnsenter og R-BUP Øst og Sør.

– Vi må i større grad anerkjenne hvor tøft det er for et lite barn å begynne i barnehage, sier Brandtzæg.

De fleste barn starter i dag i barnehagen i den perioden i livet da de er mest «lukket» for andre enn sine primære tilknytningspersoner, forteller hun. Denne perioden varer inn i barnets andre leveår.

– Paradoksalt nok er det i denne perioden at det forventes at barnet skal åpne seg opp for flere nye mennesker. Dette medfører en utfordrende tilretteleggings- og omsorgsoppgave slik at det blir bra for barnet, sier hun.

Vi vet ganske mye

Vi vet nå etter hvert ganske mye om hva som er bra for at et barn skal få en trygg tilknytning til de voksne barnehagen, slår de to psykologene fast.

– Heldigvis har vi fått flere barnehager som har en større forståelse for hvordan de skal møte barnets behov på en god måte. De snakker nå blant annet om en tilknytningsperiode mer enn en tilvenningsperiode, sier Torsteinson.

Flere vektlegger at barnet bør ha én til to faste tilknytningspersoner i stedet for å bli passet på av mange.

Det er også flere som legger til rette for at foreldre skal få bruke mer tid i barnehagen den første tiden, der både foreldre og barn skal bli kjent med de voksne i barnehagen – og vice versa.

Foreldre må vite hvor viktige de er

Forståelig nok må det være rammer rundt hvordan en barnehage tilrettelegger den første tiden, mener Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson.

Samtidig er det viktig at det er rom for fleksibilitet. Det er stor individuell variasjon i hvor lang tid et barn bruker på å finne seg til rette i de nye omgivelsene, mener psykologene.

– Det er viktig at både foreldre og barnehagen er bevisste på hvor viktige foreldrene er for barnet. De sitter på kunnskap om barnet som er utrolig verdifullt for barnehagen. Denne må gradvis overføres til for at barnet skal få en trygg start, sier Torsteinson.

Gi barnet en indre ro

Brandtzæg og Torsteinson er opptatt av ny kunnskap om hjernen.

I forskningen snakker man om den «prediktive hjernen», forteller de.

Psykologer antar at hjernen har som en sentral oppgave å spørre seg: «hva kommer til å skje nå» og «har jeg vært i lignende situasjon før»?

Når den «prediktive hjernen» kan anta at gode ting skjer, bidrar det til en indre ro i barnet.

Når barnet går fra å være hjemme med foreldrene til å være i barnehage, utfordres hjernens prediktive oppgave. Barnet møter da både nye personer og nye situasjoner.

– Man kan se for seg at barnets hjerne da jobber hardt med å integrere nye erfaringer og forhåpentligvis danne seg nye positive og trygghetsskapende forventninger. Dette er en av grunnene til at stress øker i barnet når det begynner i barnehagen, forteller Brandtzæg.

Barnehagen kan redusere stress

Dersom barnet får anledning til å bli godt kjent med en til to personer hjelper vi barnets «prediktive hjerne», forteller psykologene.

I tillegg er det viktig at de personene som barnet blir kjent med, tilbyr et forhold som gir trygg tilknytning. På denne måten blir det lettere å lære seg å kjenne personer og omgivelser. Da blir barnet mindre stresset.

Hvor mange er barnet knyttet til?

Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson er spesialister på barns tilknytning. De jobber nå aktivt med å styrke kvaliteten på relasjoner mellom barn og barnehageansatte gjennom ulike programmer.

De forteller at det pågår en diskusjon innenfor tilknytningsteorien om det faktisk er sånn at barnet har én person som er mest effektivt til å regulere følelser første leveår, eller om det er flere.

I studier fra andre kulturer hvor barnet har flere omsorgspersoner, ser man at når barnet får høye nivåer av stress, så er det én person som kan regulere følelsene mer effektivt enn andre.

Når følelsene ikke er så enormt intense, kan flere hjelpe til.

Men blir barnet veldig sliten eller lei seg, er det den som står øverst i omsorgshierarkiet som er best, forteller Brandtzæg.

– Dette er grunnen til at barnehageansatte, selv om de trøster etter alle kunstens regler, ikke alltid greier å nå igjennom til barnet før barnet har utviklet en tilknytning til én eller to ansatte.

Fordel å bli kjent med flere

I tråd med dette mener Mothander at det er en fordel for barnet å bli kjent med flere voksne tidlig i livet.

I starten av livet er det likevel den som står øverst i omsorgshierarkiet som er den som best kan regulere barnet følelser.

– Barnet klarer rent utviklingsmessig ikke å ha altfor mange relasjoner i starten av livet. Men når hjernen utvikles, utvikles også muligheten for å generalisere og dra grenser mellom de ulike relasjonene.

Dette skjer imidlertid ikke fra en dag til en annen. Det er en gradvis kognitiv modning. Når barnet går i barnehagen, blir det etter hvert lettere å forholde seg til flere voksne.

– Det er bra å møte mange pålitelige, kjærlige, oppmerksomme personer som er forberedt å møte barnets behov. Da får barnet tiltro til andre mennesker. Denne tiltroen og tryggheten vil prege personligheten, mener Mothander.

Må sy to verdener sammen

Vi er ikke alene i verden om å la små barn bli passet på av mange voksne, påpeker Brandtzæg og Torsteinson.

I såkalte kollektivistiske kulturer blir barn passet på av bestemødre, tanter, onkler, naboer og søsken. Slik har det også vært i Norge før, minner de om.

Hvis vi ser på utviklingen fra 1950-60 tallet og til i dag, har vi gått fra at mødre passet på barna alene til at flere passer barna. Altså en mer kollektivistisk omsorg.

Men i Norge er det i dag blitt et samarbeid mellom det offentlige og familien. Dette kaller Brandtzæg og Torsteinson for det nye omsorgskollektivet.

Dette kan fungere bra, men da må vi bli enda bedre til å sy enhetene i kollektivene sammen. Særlig i overgangsperioden mellom hjem og barnehage, mener de.

Et tettere samarbeid mellom barnehage og hjemmet er også et grep som vil gjøre jobben til barnets «prediktive hjerne» lettere.

Mer enn å tørke snørr

Psykologene mener også at vi i større grad må anerkjenne hvor enormt viktig og krevende arbeidet som gjøres i en barnehage er:

– Barnehagen er i dag starten på et menneskets liv. Det er et stort emosjonelt og mentalt arbeid de ansatte gjør. Det er viktig at ansvarlige myndigheter forstår at det handler om mer enn å sitte i sandkassa å tørke snørr.

– I mange andre yrkesgrupper, som for eksempel psykologer, er det anerkjent hvor krevende det er å jobbe med andres følelser. En tilsvarende anerkjennelse trenger også de ansatte i en barnehage å få, mener Torsteinson.

Mange er interesserte og motiverte

De som jobber i barnehage, trenger derfor gode arbeidsrammer, mer veiledning og kunnskap om barnepsykologi og hva det innebærer av mentalt arbeide å gi profesjonell omsorg, mener psykologene.

– Nå blir ansatte av og til kastet ut i store emosjonelle oppgaver uten at gode rammer er på plass. Dette innebærer stress for de ansatte noe som igjen. Det vil også påvirke stressnivået til barna, sier Brandtzæg.

Det vil alltid være et utviklingsbehov i norske barnehager.

De to psykologene opplever at barnehager er både interesserte og motiverte for forbedring og utvikling.

Referanser:

Ida Brandtzæg, Stig Torsteinson, Guro Øiestad: «Se barnet innenfra, Kommuneforlaget», 2013

Ida Brandtzæg, Stig Torsteinson, Lars Smith: «Barn og Relasjonsbrudd», Fagbokforlaget 2019

Anders Broberg, Pia Risholm Mothander, Pehr Granqvist: «Anknytningsteori», Natur & Kultur, 2020