– Vi kan ikke bare nøye oss med å demonisere psykopatene, sier Aina Gullhaugen til forskning.no.

Hun har spesialisert seg på en pasientgruppe hvor holdningen lenge har vært at disse pasientene ikke kan behandles.

Psykopater er løgnaktige og manipulerende. De misbruker ofte andre mennesker. Kombinasjonen av psykopati og kriminalitet er vanlig.

Andre psykopater er i stand til å sjarmere folk rundt seg og kan komme langt i livet, men mangler likevel evne til både empati og skyldfølelse. To kjennetegn hos psykopater er selvsentrerthet og storhetstanker om seg selv.

– Likevel ser jeg ikke at psykopatene er så kalde som stereotypien vil ha det til, sier Gullhaugen.

Grunnleggende følelse av skam

Hun har jobbet med behandling av psykopati i mange år. I 2012 tok hun en doktorgrad på emnet.

Etter dette har Gullhaugen fortsatt å forske på psykopater og nå har hun publisert en studie i tidsskriftet Psychoanalytic Psychology sammen med kollegene Peter Heinze og Sergej Chernyahovsky Kornev.

I artikkelen presenterer de tre det de kaller en Dynamisk Modell av Psykopati (DMP).

Helt sentralt i modellen deres er at psykopater har en grunnleggende følelse av skam. Mye av psykopatens adferd kan handle om å kamuflere og kompensere for denne skamfølelsen slik at de ikke kjenner så mye til den lenger. Den er ubevisst.

– Dette er en ny forståelsesmodell som viser hvor «skoen trykker» ved psykopati eller de alvorligste utgavene av dyssosial personlighetsforstyrrelse, sier Gullhaugen.

Er det håp for psykopatene?

– Psykopatene er en gruppe mange av kollegene mine mener at det ikke er håp for.

– Men om man velger å verken møte eller forholde seg til disse menneskene, blir det vanskelig å se mulighetene som finnes, mener Aina Gullhaugen.

Hun er selv opptatt av å ta på alvor den kjente vitenskapsfilosofen Karl Popper og hans forslag om at man som forsker bør våge å utfordre etablerte sannheter.

– Det gjeldende paradigmet er at psykopater ikke selv lider. At de bare skaper lidelse for andre.

– Men denne kunnskapen bygger kun på gammel kunnskap. Mye av forskningen på psykopater har bare vært forsøk på å bekrefte noe vi mener å vite.

Ikke enkle å behandle

Gullhaugen er absolutt ikke av den oppfatning at det er enkelt å behandle psykopati.

Pasientene hun møter er mye på vakt. Men de er ikke bare kalde og harde. Man kan ane en slags beredskap eller nervøsitet hos mange.

– Når du som psykolog møter en psykopat, er det nesten alltid innenfor en ramme av ufrivillighet. Dette er ikke mennesker som selv oppsøker en behandler. Det gjør det ofte kronglete å komme i gang når jeg møter dem.

Psykopater driver mye med eksternalisering, opplever Gullhaugen.

Det innebærer at de plasserer problemene hos noen andre enn seg selv. Og når psykopaten er uten eierskap til problemene sine, så er det heller ikke så enkelt å snakke om dem.

Gullhaug mener at disse pasientene heller viser lidelsen sin indirekte.

– Psykopater behøver hjelp med å «oversette» problemene sine. Derfor er det viktig med god tid. Å forsøke å hjelpe dem kan være en jobb som går over flere år.

Fryktelig spennende

Hva er det som får en spesialist i psykologi til å ville hjelpe en pasientgruppe andre mener vi bare bør gi opp? Psykopatene er jo kanskje de aller vanskeligste pasientene.

– Jeg har alltid interessert meg for hva som er drivkreftene i mennesker, forklarer hun.

– For meg er psykopati et spennende mysterium. Det er også et fagfelt med veldig mye upløyd mark.

– Nå har jeg holdt på med dette i 20 år og jeg synes fortsatt at det er fryktelig spennende.

Nyere studier

Gullhaugen har forsøkt å utfordre de etablerte ekspertene på psykopati i Norge, flere av dem knyttet til Kriminalomsorgen (fengselsvesenet).

– Mine faglige argumenter er ikke blitt tatt godt imot i det etablerte rettspsykiatriske miljøet, sier hun og innrømmer at dette noen ganger har vært litt tøft.

– Men nå opplever jeg at det skjer mye på dette området.

– Flere nyere studier slår fast at de behandlingsmetodene man har prøvd på psykopater tidligere, ikke er gode nok. Nyere forsøk med nye metoder gir mer grunn til optimisme.

– Samtidig er det ingen grunn til å legge skjul på at dette er et fagfelt hvor pessimismen fortsatt lever veldig godt.

Mye håpløs konservatisme

Pål Grøndahl er psykologspesialist og driver nå egen praksis. Han har publisert flere forskningsartikler knyttet til rettspsykiatri og psykopati.

– Jeg er ikke overrasket over at Aina Gullhaugen møter motstand, sier Grøndahl til forskning.no.

– Det er mye håpløs konservatisme innen både akademia og ikke minst innenfor rettspsykiatriske miljøer. Det hindrer ofte nødvendig nytenkning og vitalitet inn i fagfeltene.

Psykopaten kan lure terapeuten

Grøndahl forteller at han har lest Gullhaugen og kollegene sin forskningsartikkel med interesse.

– Jeg synes det er bra med alternative ideer. Gullhaugen har rett i at mange studier som har konkludert med at det er nytteløst med terapi overfor personer med uttalte psykopatiske trekk, er av eldre årgang.

– Som forskerne også vet, er det selvfølgelig en risiko for at den enkelte psykopatiske pasient lurer og bedrar sin terapeut. Personer med høy psykopati er jo kjennetegnet ved manipulasjon og lemfeldig omgang med sannheten.

Stiller spørsmål ved forskningsmetode

Pål Grøndahl mener at det er når det kommer til forskningsmetode, at Gullhaugen og kollegene hennes støter på de største problemene.

– Det ene er antakelsen om at psykopatiske individer er drevet av skam og at dette for den enkelte er av ubevisst karakter. Hvordan skal dette kunne påvises empirisk utover enkelte mulig bekreftende kasusstudier?

På samme måte mener Grøndahl at det vil bli ekstremt vanskelig å påvise at behandling av psykopater har ønsket effekt.

Han antar at det er få personer med høy psykopati som har mottatt behandling med forskernes metode.

Grøndahl foreslår at dersom man skal kunne påvise effekt av den behandlingen Gullhaugen og kollegene foreslår, ut over det som kan være rene tilfeldigheter, så bør man ideelt sett ha mange personer med høy psykopati i behandling. I tillegg bør man matche denne gruppen mot en tilsvarende kontrollgruppe.

– Aller helst bør man ha så mange studier på dette at det kan utarbeides en metastudie for å dokumentere effekt.

– Veien dit er lang, men det er all grunn til å ønske forskerne lykke til med sitt pionerprosjekt.

Referanse:

Aina Gullhaugen m.fl: «The theoretical validation of the Dynamic Model of Psychopathy (DMP): Toward a reformulation of the construct, assessment, and treatment of psychopathic traits», Psychoanalytic Psychology, April 2021. Sammendrag.

Les også:

Moderne forskning finner avvik i hjernen hos psykopater:
– Spennende, men skremmende, mener rettspsykiater Randi Rosenqvist

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?