Man kan kanskje takke seg selv når man begynner med noe helt nytt midt i livet.

Gitartimer, for eksempel. Det ser jo så lett ut.

Men når du setter prosjektet ut i livet, viser det seg at selv den enkleste trudelutt egentlig er ganske vanskelig.

Som om ikke det er nok, kan du også bli offer for et annet besynderlig fenomen.

Altså: Etter hvert som gitartimene kommer og går, skjer det nødvendigvis en viss forbedring. Sakte, men sikkert låter melodiene bedre. Fingrene finner strengene. Rytmen sitter.

Men – og her kommer haken – bare når ingen hører på!

Så snart gitarlæreren dukker opp, er fingrene plutselig ikke med på notene lenger. Midt i en kjent melodi, aner de ikke hvor de skal. Og der, i enden av armene, sitter du med brennende kinn og tenker at læreren må tro du aldri øver.

Evolusjonsmessig paradoks

Trøsten er at du ikke er alene i skammen.

For dette gjelder jo ikke bare middelaldrende gitarnoviser. Tvert imot. Mange av oss opplever å være best når det ikke gjelder, i alt fra idrett til muntlige presentasjoner.

Men hvordan er det mulig?

Evolusjonsmessig henger det ikke på greip. Man skulle jo tro at naturlig utvalg ville favorisere jegeren som skyter sine mest treffsikre piler når premiehjorten står der eller sabeltanntigeren angriper.

Ikke jegeren som snubler i sine egne føtter og brekker buen med rumpa når det gjelder som mest.

Så hvorfor er vi ikke best når mye står på spill?

Kjørte ut da det gjaldt

Spørsmålet fører raskt til idrettspsykologien.

For de som virkelig har noe å frykte fra dette fenomenet, er jo nettopp idrettsutøvere, musikere og andre som lever av å prestere som best når det gjelder.

– Dette er et problem idrettsutøvere sliter med og som de jobber med hele tiden, sier Elsa Kristiansen, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Sammen med kollega Hedda Berntsen har hun skrevet boka Idrettspsykologi. Den handler nettopp om hvordan utøvere kan unngå å knekke under press og tvert imot være best når det gjelder.

– Ta for eksempel alpinisten Mikaela Shiffrin, sier Kristiansen.

– Hun kjørte ut i tre OL-konkurranser på rad. Dette hadde aldri skjedd med henne tidligere, verken i World Cup-renn, VM eller OL. Hun sier selv at hun ikke vet hva som skjedde.

Heller ikke Kristiansen har et enkelt svar på hvorfor slike ting skjer.

Det handler om et samspill mellom motivasjon, hvor mye du har trent og hvor stresset du er. Men også om tilfeldigheter, som at bindingen løser ut eller smøringen ikke er topp, du får oppkastsyke eller noen sier noe som får deg til å miste fokus og blir sint.

– Idrett er veldig komplekst, sier Kristiansen.

Det er musikk også.

Taus kunnskap

En som vet mye om musikkprestasjoner under press, er Nils Harald Sødal.

Han er tidligere solist ved Den Norske Opera & Ballett, professor II i prestasjonspsykologi ved Universitetet i Agder og forskningsleder ved Kunsthøyskolen i Oslo.

– De aller fleste opplever at man ofte er verst når det gjelder, fordi det oppstår fysiske og psykiske blokkeringer når vi kommer under press, skriver han til forskning.no.

- Slike blokkeringer skyldes gjerne for mye tankevirksomhet i selve prestasjonsøyeblikket.

Når vi øver masse, for eksempel på et instrument, blir ferdighetene automatisert, forklarer Sødal.

– De bakes inn i reaksjonsmønster og nervebaner. Jo mer vi øver, jo mer legges på harddisken, i kroppens muskelminne. Våre ferdigheter omgjøres på den måten til det som i fagmiljøet kalles taus kunnskap.

Den tause kunnskapen er lagret under terskelen for bevisst tenkning, skriver Sødal. Han trekker fram en dyktig sjåfør som eksempel.

Det som kjennetegner en flink sjåfør, er jo ikke at vedkommende tenker bevisst på alt som skjer under kjøreturen, men at de riktige reaksjonene sitter i hendene og føttene. På den måten tillater sjåføren aktiviteten å styre seg selv.

Men så er det når det virkelig gjelder, da.

Snubler i behovet for kontroll

– Når vi kommer under press, kan det motsatte skje, at behovet for å ta kontroll over situasjonen blir så sterkt at vi slutter å stole på de automatiserte bevegelsene og i stedet forsøker å styre aktiviteten fra hodet, skriver Sødal.

– Man begynner å gjøre unaturlige ting, og da kan man fort oppleve at man kommer i veien for seg selv.

Paradoksalt nok kan altså det intense ønsket om å kontrollere resultatet av det vi gjør, i seg selv sørge for at det går ad undas.

– Bueskyttere opplever ofte det de kaller target panic – målskrekk. De fokuserer så mye på resultatet at de kan stivne fullstendig.

Men hvordan i all verden kan dette trekket ha oppstått?

Aper på prøve

Det er det ikke så godt å svare på.

Men en studie fra 2021 hinter om at det kan ha skjedd forbløffende tidlig. Faktisk før mennesket i det hele tatt fantes.

Rhesusaper er en gruppe dyreaper som lever i Asia. De er mye mer forskjellige fra mennesket enn menneskeaper som sjimpanser og gorillaer. Vi må hele 25 millioner år tilbake i tid for å finne den felles forfaren for oss og rhesusapene.

Det var tre slike aper Adam L. Smoulder fra Carnegie Mellon University og kollegaene hans brukte i forsøket sitt.

Forskerne trente opp apene til å gjøre en vanskelig oppgave på en dataskjerm. Dyrene brukte hånden til å styre en markør på skjermen. Oppgaven var å raskt peke på og holde et mål som dukket opp.

Før hver oppgave startet, fikk apene se hva som var premien, dersom de lyktes. Belønningen kunne være liten, medium eller stor. Og en sjelden gang dukket det opp en kjempepremie, mye, mye større enn de andre.

Resultatene viste et kjent mønster.

Også aper er best når det ikke gjelder

Generelt gjorde apene det bedre, jo høyere premien ble. De skjerpet seg altså når de visste at det var mye å hente på å klare oppgaven.

Men da kjempepremien dukket opp, sank prestasjonsevnen. Alle de tre apene gjorde det dårligere enn ved en stor premie. Og to av dem presterte absolutt dårligst når det var en kjempepremie i potten.

Problemet så ut til å være at apene prioriterte presisjon framfor hurtighet. De ble for forsiktige i bevegelsene og flyttet dermed markøren for kort til å treffe målet, skriver Smoulder og co.

Det finnes flere hypoteser om hvorfor vi mennesker knekker under press. For eksempel at vi blir overopphisset eller distrahert.

Men forsøket med apene ser ut til å støtte den samme ideen som Sødal forteller om:

Når mye står på spill, stoler vi ikke lenger på den tause kunnskapen i kroppen, men forsøker å styre prosessen med bevisstheten. Men i stedet for et bedre utfall, ender det ofte i saktere bevegelser, dårligere timing og mindre presis koordinasjon.

Det ser altså ut til at hvert fall noen av mekanismene bak dette besynderlige fenomenet utviklet seg i forfedrene våre for mange millioner år siden og har vært med oss helt til i dag.

Men hvorfor?

Uheldig bivirkning av intelligens?

Ingen vet sikkert. Men det går alltids an å spekulere.

En mulighet er at trekket ikke er godt for noe i seg selv, men bare fulgte med en annet nyttig egenskap.

Kanskje er tendensen til å knekke under press rett og slett en uheldig bivirkning av intelligens, filosoferer Torfinn Ørmen, zoolog og førstelektor ved OsloMet.

– Både vi og apekattene er såpass intelligente at vi skjønner viktigheten av å klare akkurat denne oppgaven og derfor tenker for mye på hvordan vi skal få det til og dermed blokkerer til de innarbeidete rutinene.

– Vi blir bekymret for utfallet hvis vi ikke får det til, skriver Ørmen til forskning.no.

Eller kan trekket også ha en fordel?

– Det kan henge sammen med risikovurdering, skriver Ørmen.

– Å forsøke å egenhendig felle et veldig stort byttedyr kan være så farlig at det beste er å faktisk ikke prøve, men heller finne noe mindre og tryggere.

– Den jegeren som har størst sjanse for å få sine gener videre til neste generasjon, er han som kommer hjem med et lite eller middels byttedyr hver dag, ikke han som med fare for sitt eget liv forsøker å felle de helt store. Så dette har ikke evolusjonen selektert for.

– Men her har vi ikke noe klart svar, og flere faktorer er sikkert involvert, skriver zoologen.

Mentale teknikker

Uansett hvilke evolusjonsmessige krumspring som ligger bak, er en ting temmelig åpenbar: Fenomenet er kommet for å bli.

Flere stjernealpinister vil på mystisk vis kjøre ut i en sving de burde ha klart. Og flere gitarnoviser vil svette over pølsefingrene, under lærerens oppgitte blikk.

Men selv om den irriterende tendensen til å knekke under press trolig er forankret langt nede i både historien og biologien, betyr det heldigvis ikke at den er umulig å bekjempe.

I boken sin skriver Elsa Kristiansen og Hedda Berntsen om hvordan idrettsutøvere og støttespillerne deres jobber med motivasjon, ledelse, trening og mentale teknikker for å faktisk bli best når det gjelder.

Det handler blant annet om å være mentalt forberedt på hva som møter deg under en konkurranse. Hvordan er det for eksempel å spille bortekamp der du har publikum mot deg?

Dessuten spiller det stor rolle hvordan du forholder deg til målet. Det er bedre å konsentrere seg om arbeidsoppgavene du har foran deg enn om at du skal vinne, sier Kristiansen.

– Hvis du tenker at du må vinne, glemmer du de enkle tingene og mister fokus.

Gi kroppen tillit!

Det kan nok Sødal skrive under på.

– Vi prøver å bruke tankene til å kontrollere sluttresultatet. Men sluttresultatet kan man aldri få kontroll på, fordi det ligger i fremtiden, skriver han.

– Bueskyttere, som andre idrettsutøvere, må i stedet lære seg å fokusere på øyeblikket, kun på det de foretar seg her og nå, fordi det er det, og kun det, som avgjør skuddet.

– Dette er et grunnprinsipp i alle former for prestasjonspsykologi, nemlig å utvikle evnen til tilstedeværelse i øyeblikket, det å få mer nåtid inn i hodet og mindre fortid og fremtid.

Med andre ord: Slutt å tenke!

Det er så klart lettere sagt enn gjort. Men det finnes teknikker for å fylle hodet med noe annet, for eksempel Olympiatoppens oppmerksomhetstrening eller mindfulness.

– Hvis man lærer seg å stole på den tause kunnskapen og gi seg over til den, da er mye gjort, skriver Sødal.

– Det eneste kroppen ber om, er at hodet gir slipp og gir den tillit.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

les også

Er du i overkant pessimistisk?