I TV-serien Folkeopplysningen blir vi kjent med Rolf Erik Eikemo. Han døde i mai 2015. Før han døde skrev han en beskjed på et ark. Arket er lagt i en forseglet konvolutt. Ingen kjenner innholdet.

Rolf Erik lovet redaksjonen i Folkeopplysningen at hvis noen klarer å komme i kontakt med ham, så skal han fra det hinsidige fortelle hva det står på arket.

5. oktober får vi vite om noen har klart å få kontakt med den døde mannen.

Beviser ingenting

– Jeg tenker at Folkeopplysningen verken beviser eller motbeviser de dødes eksistens med dette, mener teolog Anne Austad ved VID vitenskapelige høgskole.

Hun skjønner at dette er god TV, men hun er redd at noen kan føle seg latterliggjorte og sett ned på av en rasjonell elite.

– Det kommer an på hvordan debatten blir i etterkant. Det kan jo også være at flere som har tilsvarende erfaringer, tør å stå fram.

Intervjuet personer som har kontakt

Austad mener det er viktig med større åpenhet om fenomenet, som er ganske alminnelig. Forskning fra USA og Storbritannia viser at rundt halvparten av de som har mistet sine nære og kjære føler en tilstedeværelse av dem etter at de er død.

I en undersøkelse fra 1991 oppgir 12 prosent av den norske befolkningen at de har kontakt med døde mennesker.

Selv har hun i aller høyeste grad tatt slike erfaringer på alvor. Hun har i sin doktorgrad Passing away – passing by fra 2015 intervjuet personer som hevder de har eller har hatt kontakt med døde. 16 mennesker i ulike aldre og med forskjellige historier er med i avhandlingen. Noen er troende, andre ikke.

En av de unge kvinnene hun intervjuer merker stadig at faren hennes som døde for over ti år siden, er nær henne. En gang tok han henne i hånden.

En litt eldre mann som mistet begge foreldrene sine i en ulykke for over 20 år siden, kan fortsatt merke faren sin. Han er nær ham og kan veilede ham i arbeidet som bygningsarbeider.

Takket nei til invitasjoner

Nå er Austad i gang med et nytt forskningsprosjekt om mennesker som bruker et medium for å få hjelp av avdøde venner eller slektninger til å ta livsvalg eller for å få løst opp i en konflikt eller oppleve en fortsatt kontakt. Hun er «flue på veggen» når personer oppsøker mediet.

Men de hun intervjuet til studien sin hadde ikke aktivt søkt etter kontakt gjennom et medium eller gjennom spiritisme.

Ikke alle var i sorg. De fleste fikk ro, trygghet og trøst i møte med den døde. Men ikke alle. Det var også noen som opplevde det som skummelt og ble redde. Flere fikk lokal støtte fra prest eller diakon.

To historier har gjort spesielt sterkt inntrykk på Austad.

En kvinne forteller henne at hun hadde begravd den døde og forholdt seg til ham som død, samtidig som hun følte hans nærvær. Hun opplevde at kontakten med den døde ga henne en ny dimensjon i livet.

Den andre historien handler om en kvinne som opplevde kontakten med den døde mannen sin som så viktig at hun takket nei til invitasjoner slik at hun kunne være hjemme i stua der han pleide å vise seg.

– Den første historien viser meg hvordan man kan forholde seg til den døde som både død og ikke-død mens man fortsetter livet blant de levende. Den andre historien viser meg at slike erfaringer av og til kan trekke en bort fra livet med de levende.

Mer normalt enn du tror

Austad mener det er viktig med større åpenhet rundt dette temaet.

Hun er selv utdannet prest og har et mellomfag i psykologi og kjenner mange prester som møter sørgende som mener de har kontakt med døde. Likevel ble det aldri snakket om det under utdanningen.

I de senere år har det kommet mer på agendaen i kirken, mener hun. Hun tror at professor Jan-Olav Henriksen ved Menighetsfakultetet åpnet opp debatten her i landet med sin studie om paranormale erfaringer som ble presentert i boken ”Uventet og ubedt” i 2013.

Den norske kirke har de siste årene også fått en egen liturgi kalt ”Velsignelse av hus og hjem” for å velsigne og be for ”urolige” hus. Den skal være til hjelp for prester som blir tilkalt når noen opplever at døde personer ikke har slått seg til ro med døden.

Mange teologer forklarer det med psykologi

I teologien er det en diskusjon om hva som skjer etter døden.

Austad mener det er ulike syn på det.

– Noen er opptatt av at når vi er død, så er vi død inntil oppstandelsens dag. Andre vil ha et mer åpnet syn på hvor de døde er.

Mange teologer vil forklare fenomenet med psykologi, mener hun.

– I vår lutherske kirke har vi ikke noe avklart forhold til mellomtilstanden mellom dette livet og døden. Noen teologer vil derfor mene at kontakt med døde ikke er mulig. Andre mener at det kan være noe. Noen er redd for at dette kan føre deg bort fra Gud fordi den døde kan bli en større autoritet.

Psykolog er ikke overrasket

Atle Dyregrov, psykologspesialist og professor ved Senter for Krisepsykologi er ikke overrasket over at internasjonal forskning viser at rundt halvparten av de som har mistet sine nære og kjære føler en tilstedeværelse av dem etter at de er død.

– Dette er noe vi psykologer kjenner både fra forskning og fra klinisk praksis. Noen føler at personen er i rommet, noen kjenner lukten av dem, og noen ser dem til og med.

For en del år tilbake tenkte fagfolk at dette ikke var bra, at dette var bånd til den døde som måtte løsnes. I dag er dette synet forlatt, forteller Dyregrov.

• Les også: Hallusinasjoner eller åndelige opplevelser?

Ikke tabu i forskningen

Det finnes mye forskningslitteratur om dette fenomenet innenfor sorgfeltet som på engelsk og vitenskapsspråk kalles Continuing Bonds.

Der diskuteres det fortsatt om det er bra eller ikke bra for den sørgende å ha et altfor sterkt nærvær med døde.

– Har du et altfor sterkt nærvær, kan det forstyrre din daglige funksjon. Men det kan også være forstyrrende å ikke ha noen form for kontakt.

Fremkaller av og til den døde i terapien

Dyregrov forteller at terapeuter kan bruke nærværet av den døde i terapi, for eksempel for å lukke prosesser der pasienten har skyldfølelse.

– De kan forestille seg at den døde er i rommet og lytte etter hva stemmen til den døde har å fortelle. Vi kan bruke den døde konstruktivt for å hjelpe.

Han forteller om en gutt som hadde mistet faren sin og hadde mye sinne i seg som han ikke klarte å regulere. Det rettet seg spesielt mot lærere på skolen, og han kom i konflikt med dem. Han fikk følgende forslag:

” Tenk at du har en mottaker i øret hvor pappa sier deg: Ro deg ned gutten min. Dette skal du klare. Lærere har kort hukommelse. Du kan greie å være rolig». Det ga han umiddelbart god kontroll.

Dette er metoder som er godt kjent i både vanlig sorgoppfølging og i behandling av komplisert sorg. Den sørgende kan benytte den dødes «nærvær» slik at de bedre kan takle den nye tilværelsen. Når du savner noen så utrolig sterkt, kan slike opplevelser bygge en bro i savnet, mener han.

• Les også: Stilner angsten med bibelvers i nord

Kan være mer enn psykologi

Dyregrov stiller seg selv helt åpent til hva forklaringen er på at noen opplever at de har kontakt med døde.

Han avviser ikke at det er mer enn psykologi som kan forklare fenomenet.

– Det er ikke min oppgave å definerer hvor nærværet kommer fra, sier han.

Når et mennesker er i sorg, er sanse- og følelsesapparatet ofte sterkt aktivert, mener psykologen. Du blir mye mer sensitiv og legger merke til andre ting enn du vanligvis gjør. Da kan du også oppleve lyder og berøringer. Og når du har et sterkt ønske om å bli gjenforent leter du etter det som bekrefter at den døde er med deg.

Vi fortolker ofte disse hendelsene som psykologiske og kaller den sørgende oversensitiv. Dyregrov tror derimot at det at det er mer mellom himmel og jord enn vi fatter.

– Vi må være mer åpne for sånne ting. Det blir et problem hvis vi blir for bastante, mener han.

Han er meget skeptisk til såkalte medium som tar direkte kontakt med etterlatte.

Men når de selv kontakter medier for å få kontakt så er det forståelig og kan være dempende på uro, mener han.

Utelukker ingenting

Heller ikke Anne Austad er sikker på hva dette fenomenet egentlig er. Hun utelukker ikke at det kan være noe igjen etter at et menneske dør, som spiller sammen med de psykologiske prosessene som foregår.  

– Det er sterke historier jeg hører. Det har blitt helt tydelig for meg at dette er erfaringer som helt vanlige mennesker har. De kan forekomme i psykoser eller i sterk sorg, men det er også noe naboen i gata opplever. Jeg har ikke vært på en eneste fest, mammatreff eller andre tilstelninger uten at noen forteller at de selv har hatt slike erfaringer eller forteller om folk de kjenner som har hatt det.

Referanse:

Anne Austad: “Passing Away – Passing By”, A Qualitative Study of Experiences and Meaning Making of Post Death Presence, doktorgrad UiO, 2014