Læseren, helbrederen, kan både lese lavt fra Bibelen og legge hendene på den hun skal helbrede. Bildet er ikke fra en læsing, en aktivitet som helst ikke skal vises fram.

Stilner angsten med bibelvers i nord

Psykisk syke i Nord-Norge går til både den lokale helbrederen og psykolog. Men mange tør ikke å fortelle psykologen sin at de tror på helbredelse. De er redde for å bli stemplet som enda sykere enn de er.

17.11 2015 05:00

«Når jeg kjenner denne bølgen av nerver i kroppen, liker jeg å være i nærheten av havet eller i skogen. Jeg ringer læseren, eller søsteren min ringer, og han stilner den indre stormen i meg».

Thor, en mann i slutten av 40-årene, forteller om hjelpen han får av den tradisjonelle helbrederen. Når han blir «lest på», slipper angsten taket for en stund.

Læseren, den som leser fra Bibelen for å helbrede, mener selv han har fått evnen til alt fra å stoppe blod fra å renne ut av kroppen til å stilne stormer på havet. Han tror at Guds kraft strømmer gjennom ham og virker på andre. Slik vil han lindre også den indre smerten, som Thors psykiske plager.

Nordnorsk cocktail

Folketroen har dype røtter i nord. Læsing stammer fra den kristne læstadianismen og samisk tradisjon, men er ikke bare knyttet til dette. I Nord-Troms er det vanlig blant ulike typer mennesker å søke hjelp hos helbredere når sykdom eller krise rammer, forteller Mona Anita Kiil.

– Det er en slags nordnorsk cocktail som alle kan drikke av, sier hun til forskning.no.

Kiil har i doktoravhandlingen sin som hun snart leverer utforsket hvordan 12 pasienter med angst og depresjon tyr til både helbredelse og det offentlige helsevesenet i Nordreisa kommune. Thor er en av dem.

– De går til psykolog, men det er ofte læseren de forteller mest til, sier sosialantropologen ved UiT Norges arktiske universitet.

Ser de døde


De psykisk syke som Mona Anita Kiil har forsket på, tror på læserens kraft til å helbrede.

Læseren leser i stillhet så ordene ikke skal miste sin kraft. Av samme grunn er metodene i stor grad hemmelige. Av og til legger han hendene på den som trenger hjelp. Han kan gå i forbønn eller gjøre ritualer med stål, jord, vann og andre elementer fra naturen.

Evnene han sies å ha er gjerne overført fra tidligere generasjoner. Han ser det som et kall å bruke dem for å hjelpe andre, gratis.

For pasientene Kiil snakket med, er læseren en naturlig del av hverdagen. De er i alle aldre, fra 22 til 74 år, og kjenner helbrederen gjennom nettverket sitt.

Læseren er alltid tilgjengelig på telefon, og til ham kan de fortelle det meste. Fordi han har samme syn på verden som dem, kan de snakke om alt fra kraften i naturen til døde mennesker som kommer på besøk.

Som Johanna gjorde, da hun mente at hun så sin døde far i rommet:

«Da jeg åpnet øynene, var han fortsatt der. Denne hendelsen ga meg trøst i en tid da livet mitt føltes som en stor krise. Jeg ringte læseren samme dag, og han ga meg ro rundt opplevelsen», sier 57-åringen.

Redd for å bli sett som psykotisk

Det åndelige har en plass i forståelsen av sykdommen til pasientene.

– En del tror at problemene skyldes at noen har gannet på deg, kastet ondt på deg, sier Kiil.

Men slike opplevelser vil de ofte ikke fortelle psykologen om. Johanna holdt farens besøk hemmelig overfor psykologen.

«Hvis jeg skulle snakke om livet mitt og hvordan jeg forstår helbredelse, vil de fleste terapeuter tro at jeg er fullstendig gal», sier hun.

– De er redde for å bli sett på som sykere enn de er og kanskje bli satt på sterke medisiner, forklarer Kiil.

Ganning kan bli tolket som tegn på paranoia. Å se de døde kan sortere under hallusinasjoner og psykose.

– Men dette er del av kulturen til pasientene, og de forteller om slike opplevelser på en veldig hverdagslig måte, sier Kiil.

– Tradisjon, ikke sykdom


Å få døde folk på besøk er helt naturlig for deler av den samiske befolkningen som Jens Ivar Nergård har forsket på.

Å se døde er konkrete erfaringer for en hel folkegruppe, utdyper etnograf Jens Ivar Nergård.

– Kaller vi det sykt, er det i så fall en hel befolkning som hallusinerer. Dette vokser ut av en tradisjon, ikke sykdom, sier han.

Professoren ved UiT leder en forskningsgruppe som Kiil er del av. Han mener møtet med psykiatrien er særlig utfordrende fordi åndelige opplevelser kan blandes sammen med symptomer på psykisk sykdom dersom behandleren ikke kjenner det kulturelle bakteppet.

– Psykiatrien må ha øynene åpne, for de kan komme til å misbruke faget til å stille en diagnose på en hel kulturtradisjon, sier han.

Også andre undersøkelser har vist at folk med psykiske problemer oppsøker helbredere. Flere forskere har dessuten pekt på frykten for å snakke om troen på helbredelse.

– Kiils funn er ikke overraskende. Men de er viktige fordi vi fortsatt har for lite kunnskap om hvordan folk i denne gruppa opplever møtet med helsevesenet, sier Nergård, som kjenner igjen mye av det Kiil har funnet ut fra sin egen forskning på samiske psykiatriske pasienter.

Det kan bli slitsomt for pasientene å holde rede på hva de kan snakke om og ikke, forklarer forskeren.

Har blitt bedre

Ingen av dem Kiil snakket med sa at de var samiske, men tradisjonene ligger i lokalsamfunnet og familiene deres. En av dem fant dessuten ut i løpet av prosjektet at besteforeldrene var samer. I tråd med fornorskingspolitikken i etterkrigstida hadde det blitt tiet i hjel av foreldrene.

Pasientene mente at terapeutene har mer innsikt i lokale praksiser nå enn før. Men både Kiil og Nergård mener at helsevesenet ofte mangler kunnskap om ulike syn på helse, og at kulturforståelse i større grad bør inn i opplæringen.

– Det har blitt mer oppmerksomhet rundt det, men jeg har inntrykk av at vi fortsatt har en vei å gå, sier Nergård.

– Dette blir desto viktigere framover når vi tar imot så mange flyktninger. Mange kommer fra kulturer som er enda mer annerledes enn vi er vant til. Er vi rustet til å ta vare på dem når vi ikke engang klarer å møte tradisjoner som vi har levd sammen med i så mange år?

– Gir dårligere behandling

Når du skal snakke deg frisk, er det et problem om du ikke forteller om det som er viktig for deg, påpeker Kiil.

– De kan få dårligere behandling når de ikke åpner seg for terapeuten. De tilpasser seg og prøver å framstå som mest mulig «normale», slik de tror terapeuten ser verden. Man kommer ikke til kjernen av problemet dersom det blir så mange lag rundt.

Kiil gjorde feltarbeid, det vil si at hun ikke bare intervjuet personene, men også observerte hva de gjorde i ulike situasjoner. Hun fulgte dem hjemme, til butikken, på kafé og hos helbrederen. Viste interesse for det åndelige og bød på seg selv. I dette møtet snakket de om mye annet i livet enn det å være syk.

Flere forskere har oppdaget en taushetskultur i nord rundt helseplager, særlig blant samer. Kiil mener det handler mye om hvordan man møter pasientene.

– Min studie viser at de evner å snakke om det i den rette settingen. Terapeuten må engasjere seg i pasientenes livsverden. Kanskje terapeuten skal sette seg ned rundt kjøkkenbordet med de eldre pasientene?

Grunn til frykt?

Har pasientene egentlig noe å frykte i møte med helsepersonell?

Noen av pasientene sier de tidligere har blitt latterliggjort når de har flagget synspunktene sine. Andre har fortalt i nyere tid, og opplevd at de ble forstått av en terapeut som selv var fra regionen.

– Jeg tror ikke de har noe å frykte når det gjelder å bli feildiagnostisert. Men det å utlevere seg er likevel skummelt for pasientene. Det handler om hvordan de framstår overfor terapeuten, sier Kiil.

Det er gjort lite forskning på helsepersonells holdninger til læsing. Et pilotprosjekt av Anette Langås Larsen i et norsk-samisk område tyder på at de har kunnskap om og respekt for folks tro.

Men dette var i en kommune der læstadianismen står sterkt. I Nordreisa finnes det foreløpig ikke undersøkelser. Dessuten vet vi ikke hva slags kunnskap helsepersonell faktisk har om å inkludere slik tro i behandlingen, påpeker Kiil.

Det er ulike meninger om helbredelse og annen tradisjonell medisin bør være en del av psykiatrien. Mens professor Nergård er tilbøyelig til å stemme for, synes verken Kiil eller pasientene hun snakket med at læsing nødvendigvis hører hjemme på en poliklinikk.

– Det viktige er at de møter aksept og forståelse for tanker og lokale praksiser. At de kan tørre å fortelle om dem, sier Kiil.

Homeopati og krystaller

Det finnes ikke tall over hvor utbredt bruken av tradisjonell medisin som læsing, kopping og bruk av urter er i Norge. Men det er gjort noen spørreundersøkelser om en annen type behandling, den alternative. Det viser seg å være langt flere som bruker alternativ behandling i nord enn sør i landet.

Alternativ og tradisjonell behandling er ulike fenomener, ifølge fagfolk. Mens alternativ behandling omfatter en rekke metoder hentet fra ulike land, fra krystaller til akupunktur, bygger den tradisjonelle folkemedisinen på gamle skikker som er blitt en integrert del av kulturen her i landet.

Alternativ behandling er delvis tatt inn i varmen i helsevesenet. Allerede for 15 år siden brukte hvert fjerde sykehus det i en eller annen form, ofte akupunktur, ifølge Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM). Selv tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen stoler på helbrederen Joralf Gjerstad, kjent som Snåsamannen.

Samtidig er det alternative fortsatt utskjelt. Noen av pasientene Mona Anita Kiil snakket med ønsker ikke å bli assosiert med alternativ behandling. Kanskje aner de konturene av det religionsviter Anne Kalvig ved Universitetet i Stavanger har kalt et verdihierarki, der urfolks tro blir plassert høyere enn nyere alternative tanker.

Likevel er pasientene til Kiil åpne også for det alternative. Flere bruker en miks av tradisjonell helbredelse og alternative metoder som homeopati eller andre former for healing.

Velger likevel psykolog

Det er læseren som forstår mest, mener de tolv pasientene. De går imidlertid fortsatt til behandling i det offentlige helsevesenet. Kiil fikk ikke noe klart svar på hvorfor, men det er tydelig at de ønsker å høre hjemme i begge systemer.

Hun tror de to behandlingene dekker ulike behov. I tillegg til at en diagnose er nødvendig for å få økonomisk støtte og medisiner, er profesjonell terapi noe annet enn en samtale med en læser.

Kan troen på helbredelse stå i veien for å bli friskere? Hvis du tror at sykdommen skyldes noe ondt som kan fjernes, blir det da mindre rom for å jobbe med egen psyke?

– Det tror jeg ikke, sier Kiil.

De går jo også til behandling i helsevesenet, og har en forståelse av at det er der de kan få langsiktig hjelp til å bli bedre, forklarer hun.

– De to behandlingene utfyller hverandre. Læsing blir et trøstende tillegg til den profesjonelle behandlingen. En slags sjelesorg.

Lurer du på hvordan det ser ut når noen forsøker å helbrede? Se 11 minutter inn i dokumentaren «De gode hjelperne» på NRK.

 

Referanser:

Mona Anita Kiil: Belonging to Memories - Memories of belonging. An ethnographic study of mental health and traditional healing in a North Norwegian community. Doktoravhandling ved Institutt for klinisk medisin, UiT Norges arktiske universitet, under arbeid.

Mona Anita Kiil: The paradox of home: Understanding Northern Troms as a therapeutic landscape, i boka: Idioms of Sàmi Health and Healing, The University of Alberta Press 2015.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse