Noen barn er så pysete at også foreldrene blir engstelige. Vil den sarte poden tåle livets prøvelser etter hvert som han vokser opp?

Nå kan kanskje foreldrene til de redde ungene bli beroliget.

Genene som gjør at noen barn er ekstra engstelige, får nemlig mindre betydning med alderen.

Redde barn blir ikke nødvendigvis redde voksne, i følge studien, som er publisert i Archives of General Psychiatry.

Svenske tvillinger

Studien er basert på en omfattende undersøkelse av 2 490 svenske tvillinger.

Ved hjelp av spørreskjemaer kartla forskerne opplevelsen av frykt.

Foreldrene, og senere tvillingene selv, svarte på spørsmålene da tvillingene var 8, 13, 16 og 20 år gamle.

Avtar med alderen

- Vi identifiserte visse risikogener som synes å påvirke opplevelsen av frykt i barndommen. Vi fant at disse genene avtar sterkt i betydning med alderen, konkluderer forskerne ved Virginia Commonwealth University School of Medicine.

Dermed tilbakeviser studien en teori om at den genbestemte opplevelsen av frykt holder seg relativt stabil fra barndom og til voksen alder.

- I stedet styrker studien teorien om en dynamisk utvikling. Denne teorien hevder genenes betydning for frykt varierer over tid, skriver forskerne

Blod og sprøyter

I studien ble tre kategorier frykt undersøkt.

Disse var situasjonsbestemt frykt (for eksempel redsel for mørket, eller for å fly), frykt for dyr (som rotter og slanger) og kroppslig frykt (frykt for åpne sår, for blod og sprøyter, eller frykt for tannlegen).

Forskerne fant at alle disse formene for frykt påvirkes av genene våre, og gjør at noen er mer redde enn andre.

Men genene som gjør 8-åringen naturlig engstelig, er ikke de samme som spiller inn når man er ung voksen.

- Faktisk identifiserte vi et annet sett med gener som har betydning for frykt, som får betydning først sent i tenårene, skriver forskerne.

Miljøbestemt frykt

Mange av tvillingene i undersøkelsen viste også en felles, miljøbestemt frykt, for eksempel knyttet til familie og oppvekstmiljø.

Etter hvert som tvillingene kom i tenårene, og begynte å leve mer individuelle og adskilte liv, ble frykten også gradvis mer individualisert.

- Det var et ventet funn, fordi ungdom etter hvert løsriver seg fra hjemmemiljøet, der venner får større betydning, på bekostning av hjemmemiljøet, skriver forskerne.

Forskerne understreker samtidig at det må forskes mer for å forstå hvilken betydning genene våre har for vår opplevelse av frykt.

Referanse:

Kenneth S. Kendler; Charles O. Gardner; Peter Annas; Michael C. Neale; Lindon J. Eaves og Paul Lichtenstein; A Longitudinal Twin Study of Fears From Middle Childhood to Early Adulthood; Arch Gen Psychiatry. 2008;65(4):421-429.