Traumatiske hendelser, det vil si ekstremt skremmende eller potensielt livsfarlige situasjoner, øker risikoen for blant annet psykiske vansker, skolevansker og rusmisbruk.

Nesten halvparten av barn og unge som var henvist til behandling i spesialisthelsetjenesten, rapporterer i en fersk studie at de har opplevd minst én traumatisk hendelse i løpet av livet.

Samtidig hadde seks av ti så alvorlige posttraumatiske stressymptomer (PTSS) at de burde hatt behandling for dem.

Likevel kommer disse problemene ofte ikke fram når barna henvises til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). I fire av ti tilfeller var ikke de traumatiske hendelsene nevnt i henvisningen.

Kan føre til feilbehandling

– Med mindre terapeuter selv spør om traumatiserende erfaringer og posttraumatiske stressreaksjoner, er det en risiko for at de ikke blir fanget opp. Det kan føre til at man forveksler symptomene med andre typer plager, som depresjon, og gir feil behandling, påpeker Silje Ormhaug.

Hun er psykologspesialist og doktorgradsstipendiat ved Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress (NKVTS).

I et prosjekt finansiert av Forskningsrådets program for psykisk helse har hun og kollegene i samarbeid med to BUP’er kartlagt henviste barn og ungdom mellom 10 og 18 år for traumeopplevelser og PTSS.

Av totalt 511 som ble kartlagt ved inntak, hadde nesten halvparten (241) opplevd minst én traumatisk hendelse. De 184 barna og ungdommene som samtykket til videre kartlegging av PTSS, rapporterte i gjennomsnitt om 3,2 ulike traumatiske hendelser hver.

Nesten seks av ti hadde opplevd vold utenfor familien, nesten fire av ti var direkte utsatt for vold i familien, mens én av 10 var utsatt for seksuelle overgrep utenfor familien.

Holder hendelsene skjult?

Ormhaug og kollegene har ikke undersøkt hvorfor traumene så ofte var utelatt fra henvisningene.

Én forklaring kan imidlertid være at barna eller ungdommene har ønsket å holde hendelsen skjult for foreldrene, eller at foreldrene ikke har villet snakke med helsevesenet om traumene.

– En annen grunn kan være at foreldre eller for eksempel fastlegen ikke forstår at hendelsene har relevans for plagene barna og ungdommene har nå, sier Ormhaug.

Hun mener det er viktig at poliklinikkene blir mer bevisst på og får mer kunnskap om posttraumatisk stress. De bør også innføre en systematisk kartlegging av traumer så tidlig som mulig i kontakten med pasientene.

Enkel kartlegging

- Dermed får poliklinikkene tidlig avklart om det er behov for spesifikke tiltak for å trygge barnets situasjon, og om de bør gjøre videre vurderinger av posttraumatiske stressreaksjoner, sier hun.

I forbindelse med studien utviklet hun og prosjektgruppen et enkelt skjema for kartlegging av traumatiske erfaringer.

Skjemaet omfatter 16 punkter med potensielt traumatiserende hendelser, som alvorlige ulykker, naturkatastrofer, seksuelle overgrep og vold i hjemmet.

– Selv om enkelte er motvillige til å snakke om traumatiske hendelser, viser resultatene våre at veldig mange gjerne forteller når de blir spurt. Det er viktig at behandlere tør å spørre, påpeker Ormhaug.

Tester ny behandling

Stadig mer forskning tyder på at ulike former for psykiske vansker trenger ulik behandling, særlig blant barn. Ormhaug mener det er viktig å øke kunnskapen om hvilke behandlingsformer som har effekt.

Hun og prosjektgruppen er derfor i gang med å undersøke effekten av en traumefokusert kognitiv behandlingsmetode som er utviklet i USA.

– Vi må for det første se om det er mulig å implementere behandlingen også i Norge. Deretter vil vi se om den gir bedre effekt enn metodene som brukes i dag, og hvilke grupper som eventuelt får best effekt av hvilken behandling, forteller Ormhaug.

(Foto forside: Colourbox)