Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) holdt to torgmøter i Østfold i 2018. Vi bør tillate at også ekstremister skal få ytre seg i det offentlige rom, mener forskere. (Foto: Ørn E. Borgen/NTB scanpix)
Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) holdt to torgmøter i Østfold i 2018. Vi bør tillate at også ekstremister skal få ytre seg i det offentlige rom, mener forskere. (Foto: Ørn E. Borgen/NTB scanpix)

Hvor mye ytringsfrihet skal en ekstremist ha i Norge?

Vi stopper ikke hat med forbud og straff. Det var forskere og samfunnsdebattanter enige om da de møttes til debatt.

Published

Organisert ekstremisme er et lite problem i Norge, selv om det får store oppslag i mediene.

Ekstremisme er i dag først og fremst et problem på internett. Og selv om ekstremister kan gjøre mye ut av seg flere steder på nettet, er det stort sett de samme få enkeltpersonene som går igjen.

Ekstremister kan være både høyreekstreme, venstreekstreme og ytterliggående islamister.

Men vi stopper ikke hatet deres med straff. Politi og rettsvesen bør derfor i liten grad forhindre ekstremistiske grupperinger å ytre seg i offentligheten, mente forskere og samfunnsdebattanter da de møttes til debatt i Oslo i regi av Tankesmien Agenda i Oslo denne uka.

Truende brev i postkassa

«Toget er gått for deg og dine. Tiden er ute. Ditt luksusliv over. Det er for sent å gjemme seg. Unngå åpne plasser. Vi vet alt om deg».

Disse ordene møtte Sylo Taraku da han for elleve år siden åpnet et brev som lå i postkassa hans hjemme i Drammen.

Taraku flyktet til Norge fra Kosovo da Jugoslavia brøt sammen i 1991. Han er i dag en kjent samfunnsdebattant som særlig har engasjert seg i spørsmål om innvandring og integrering.

Sylo Taraku er rådgiver i Agenda. Har han selv kjent på kroppen hvordan det er å bli utsatt for hatefulle ytringer. (Foto: Kaja Bruskeland & Elen Sonja Klouman)
Sylo Taraku er rådgiver i Agenda. Har han selv kjent på kroppen hvordan det er å bli utsatt for hatefulle ytringer. (Foto: Kaja Bruskeland & Elen Sonja Klouman)

Da han hadde en av sine første TV-opptredener fikk han dette brevet fra dem som kalte seg «Rådet». De hadde bestemt seg for «den endelige løsningen», skrev de i brevet.

Taraku, som i dag jobber i Tenketanken Agenda, har nå skrevet et notat for tenketanken. Der drøfter han hvordan vi som samfunn skal møte ekstremister og hatefulle ytringer.

Blir vi mer ekstreme?

Kikker du innom leserkommentarer på enkelte nettsteder og sosiale medier, er det lett å få inntrykk at ekstremismen blomstrer fritt i Norge.

Men ingen i panelet av forskere og samfunnsdebattanter virket som de hadde tro på denne blomstringen.

Jacob Aasland Ravndal, forsker ved Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo, minnet samtidig om at det det er lite kunnskap om dette. Ingen forskere kan derfor med sikkerhet si hvor mange ekstremister vi har i Norge.

Forskning tyder imidlertid på at den norske befolkningen generelt ikke er blitt mer ekstreme i den ene eller andre retningen, sier han.

– Vi blir stadig mer tolerante. Men samtidig er det mange som har en følelse av at samfunnet blir stadig mer ekstremt.

– Min magefølelse er at vi i Norge ikke har et kjempestort problem med ekstremisme når det gjelder antall personer. Men det har blitt et sentralt tema i den offentlige debatten som polariserer og som skaper konflikt.

Sjokk og trolling

Selv om ekstremistene ikke er så mange, så klarer de å tiltrekke seg mye oppmerksomhet gjennom sosiale medier og kommentarfelt.

Nesten sju av ti nordmenn svarte i 2015 at de har sett hatefulle ytringer på nett de siste tre månedene, skrev forskning.no om i 2018.

– Det som kanskje tidligere ble sagt på puben, kan i dag leses av tusener eller hundretusener, sa Ravndal.

Det er vanskelig å vite hva som er de bakenforliggende motivasjonene for nettrollene, mener forskeren. Det gjør det også vanskelig å forstå omfanget.

Noen vil ganske sikkert bare sjokkere gjennom å bruke ekstreme politiske budskap.

– Det skumle er at vi har sett eksempler på at noen begynner der og så ender et helt annet sted. Dette så vi med skinhead-kulturen på 1990-tallet, hvor noen begynte å gå med hakekors for å sjokkere. Så beveget de seg sakte men sikkert mer over i det politiske.

Mediene skaper folkefiender

Lars Gule ved universitetet OsloMet har forsket på ekstremisme i mange år. Han er enig med Ravndal i at noen åpenbart bare er ute etter å sjokkere.

Når enkelte andre tror at de er nazister, så kan det bli en del av identiteten deres. Så kan de plutselig bli det.

Lars Gule er også opptatt av at mediene ofte gjør ekstremister til mer ekstreme enn det de er. Slik kan mediene ha vært med på å skape folkefiender av uorganiserte gjenger med dårlige kompiser, som for eksempel Profetens Ummah.

Noen er hardcore netthatere

Gule er enig med Ravndal i at det trengs mer forskning for å kartlegge om fenomenet ekstremisme vokser eller minker i Norge.

Selv har han registrert at vi har en gruppe hardcore netthatere i Norge.

– De er lett gjenkjennelige. De hopper fra Facebook til Document.no til Resett og til andre steder hvor de bruker den samme profilen. Noen av dem er rett og slett nynazister og legger ikke skjul på det.

De er ikke mange, men de får stor oppmerksomhet.

– Mange leser det de skriver og henger seg spontant på. Dette henger sammen med internettets egenart, anonymiteten og det at du ikke opplever ansvar, sier Gule.

Forbud virker ikke

En del land, for eksempel Tyskland, tyr lett til forbud mot ekstreme organisasjoner.

Britene har også mulighet for å forby organisasjoner i sin lovgivning. Og denne muligheten har britene brukt, både overfor islamister og folk på den ekstreme høyresiden.

– Det synes ikke å virke, mener Gule.

Her i Norge forbyr vi ikke organisasjoner, selv ikke de som helt opplagt driver med kriminelle handlinger. Organisasjonsfriheten står sterkt. Unntaket er at man i dag kan dømmes for å ha deltatt i terrororganisasjoner.

Hvilke ideer skal være forbudt?

Jacob Aasland Ravndal ved Senter for ekstremismeforskning på UiO, peker på at det finnes lite forskningsbasert kunnskap om effekten av å forby organisasjoner. Han er enig med Lars Gule i at vi bør være forsiktig med å forby en organisasjon på grunn av idé.

– Selv om ideen er samfunnsfiendtlig, så blir forbud et problem. For hvilke idéer skal være forbudt? Hvem skal bestemme hva som er forbudt?

Å forby en organisasjon er å la ekstremistene vinne litt, mener Linda Noor, som er daglig leder i den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk. Ekstremister ønsker nemlig ofte å destabilisere samfunnet, svekke indre samhold og skape polarisering.

– Vi må ha som et ideal at vi ikke må komme dit, oppfordrer Noor.

Bør nynazister få demonstrere?

Etter at gruppen Den nordiske motstandsbevegelsen prøvde å holde en demonstrasjon i Fredrikstad i 2016, fikk de ikke lov til det av politiet i østfoldbyen, skrev NRK.no. Politiet mente at en slik demonstrasjon ville forstyrre ro og orden. I Kristiansand fikk de derimot lov.

Etter dette kom det masse reaksjoner fra folk som opplevde det støtende å se nynazister i gata. Flere har derfor tatt til orde for å forby slike demonstrasjoner.

Det synes ikke forskerne og samfunnsdebattantene som møttes i Oslo er noen god idé.

– Man skal ikke forby demonstrasjoner, slår Gule fast.

Han synes heller at politiet bør legge til rette for å tillate at Den nordiske motstandsbevegelsen og andre kan demonstrere.

Det betyr ikke at det er fritt fram. Men det er handlinger og ikke idéer politiet må fokusere på, mener Gule.

Bygger tillit til myndighetene

Linda Noor mener at politiet i Oslo gjør et bra arbeid med å tilrettelegge for at alle kan demonstrere.

– De har en god dialog med de ulike politiske og ideologiske gruppene. Det har sannsynligvis hindret at ting har eskalert. Det gir også disse gruppene en mulighet for å bygge tillit til myndighetene.

Det er mange av dem som blir overrasket når de blir møtt med respekt og ansvarliggjøring fra politiet, rapporterer Noor.

Noen skremmes bort

Et gjennomgående tema i hatefulle ytringer er hatet mot minoriteter i samfunnet.

Noor mener at det er for lite politisk vilje i Norge til å ta et krafttak mot dette hatet. Kostnaden er at vi mister mange stemmer i samfunnsdebatten.

– Spesielt minoriteter kvier seg for å delta i samfunnsdebatten. Det er et demokratisk problem, sier hun.