De marsjerer i gatene, brenner Koranen og heiser nazistenes flagg.

Aktivister fra ytre høyre prøver oftere enn før å provosere utenfor internett.

Det viser en studie av sju grupper i Norge.

Forskerne har kartlagt det gruppene forteller om egne aktiviteter på nettsidene sine og på YouTube, og alt avisene skriver om dem. De fant til sammen 553 hendelser på elleve år.

– Før 2011 så vi at ytre høyre gikk fra gata til data. Nå ser vi at de er på vel tilbake til gata, enten det er Stopp islamiseringen av Norge eller Den nordiske motstandsbevegelsen som demonstrerer, sier Anders Ravik Jupskås.

Statsviteren er nestleder ved Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo.

Nye grupper

De nasjonalistiske gruppene er alt fra høyreradikale som jobber innenfor demokratiet til høyreekstreme som avviser demokratiet og i noen tilfeller godtar bruk av vold.

Når nye grupper kommer til, endrer aktivitetene seg.

Utviklingen skjøt fart da Pegida kom på banen i 2015. Den islamfiendtlige gruppa er den som har samlet flest i gatene mellom 2008 og 2019. Om lag 200 personer møtte opp til den første demonstrasjonen deres.

Året etter var Odins soldater svært synlige. De patruljerte gatene om kvelden.

Forskerne kaller det konfronterende aktivisme når gruppene teiper igjen inngangen til organisasjoner de ikke liker eller brenner koraner.

Mest er det likevel fortsatt av såkalt postkasseaktivisme, som å dele ut flygeblader og henge opp plakater.

Slike aktiviteter var den vanligste typen før 2015. Da sto som regel Folkebevegelsen mot innvandring bak, med særlig mange aktiviteter i 2012.

De siste tre årene har Stopp islamiseringen av Norge og Den nordiske motstandsbevegelsen vært mest aktive.

Lite vold

Ytre høyre tar sjelden initiativ til vold – bare fem ganger i løpet av de elleve årene.

Langt oftere starter motdemonstranter slagsmålet. Det skjedde 26 ganger i løpet av perioden. Sju sammenstøt er det uklart hvem som tok initiativ til.

Men forskerne har ikke samlet anmeldelser fra politiet.

– Vi kan ha gått glipp av noen voldelige hendelser fordi gruppene selv ikke ønsker oppmerksomhet om dem. Men om det er alvorlig vold, er det sannsynlig at det kommer i mediene, sier Jupskås.

I motsatt ende av skalaen kan det tenkes at for eksempel det å legge brosjyrer i postkasser er så hverdagslig for gruppene at de ikke gidder å fortelle om det på egne nettsider. Om lokalavisa heller ikke skriver om det, fanger ikke forskerne opp aktiviteten.

Nettsider forsvinner

Jupskås og kollegene holder på å skrive en vitenskapelig artikkel, så funnene er ennå ikke kvalitetssikret av andre forskere.

Lars Erik Berntzen forsker på anti-islamsk aktivisme i Vest-Europa. Han jobbet tidligere ved samme senter som Jupskås, nå er han postdoktor ved Universitetet i Bergen.

Han støtte på utfordringer da han skulle kartlegge aktivitetene til blant andre Pegida.

– Nettsider blir stadig lagt ned og informasjon forsvinner særlig på Facebook, så det kan ha vært flere tidligere hendelser enn det som kommer fram her, sier Berntzen.

Han synes likevel det er sannsynlig at det har vært en økning i antall konfronterende aktiviteter.

Mislykkede aktivister

Berntzen så at når mediene rapporterte om demonstrasjonene til Pegida, var det mange som flokket seg til nettsidene deres etterpå.

– Et av hovedmålene med slike stunt er oppmerksomhet. Det er krevende å bli sett og hørt, og det fordrer mer drastiske tiltak, sier han.

Jupskås og kollegene har foreløpig ikke undersøkt om det gruppene gjør på sosiale medier henger sammen med aktivitetene utenfor nettet.

– Men det er tydelig at de ikke klarer å mobilisere på gata. I snitt er det 17 stykker som dukker opp på demonstrasjonene, sier Jupskås.

Samtidig følger 31 000 personer Stopp islamiseringen av Norge på Facebook.

De er i det hele tatt ganske mislykkede som gateaktivister, ifølge Jupskås.

– Jeg mener at de får altfor mye medieoppmerksomhet, sier han.

– Ingen av gruppene er særlig levedyktige. Etter to–tre år kommer det gjerne splittelser.

– Vi tar dem litt for alvorlig

Gruppene er ofte uenige om hva de skal gjøre, og det er mange personkonflikter.

Tre av gruppene er allerede nesten borte fra gatene: Pegida, Odins soldater og Norwegian defence league.

De samme personene går igjen. Ronny Alte er en kjent figur. Han har vært med i tre grupper.

Det er noe komisk over den interne kranglingen og de stadige splittelsene, synes Jupskås.

Han mener at samfunnet ofte tar de amatørmessige gateaktivistene litt for alvorlig, men understreker at politiet og myndighetene må følge med på hva gruppene gjør.

Handlingene til de få personene kan få store konsekvenser, minner Berntzen om.

– Å brenne Koranen kan skape debatt om lovendringer, ytringsfrihetens grenser og nasjonal sikkerhet med redsel for gjengjeldelse fra jihadister, sier han.

Inspirert av utlandet

Fire av ti aktiviteter retter seg mot innvandrere, tre av ti mot muslimer.

Den nordiske motstandsbevegelsen skiller seg litt fra de andre. Hver tiende gang de mobiliserer utenfor nettet, prøver de å rekruttere nye medlemmer. De er mot alt fra globalisering til jøder og homofile.

Men gruppene er selv ganske internasjonale. Den nordiske motstandsbevegelsen styres fra Sverige.

Stopp islamiseringen av Norge er en del av Stopp Islamiseringen av Europa. Pegida er opprinnelig en tysk organisasjon.

Den harde kjernen

Hvorfor øker den provoserende aktivismen?

Det ønsker Jupskås å forske mer på. Foreløpig har han noen teorier.

I tillegg til å være inspirert av grupper i andre land tror han at norske ytre høyre reagerte på flyktningkrisen i 2015. Han mener at den offentlige samtalen om innvandring i Norge ble mer negativ og la til rette for framveksten av gruppene.

Parallelt hadde Fremskrittspartiet etablert seg i regjering og mistet oppslutning som protestparti.

Berntzen tror på sin side at endringen i aktiviteter handler mye om interne stridigheter i gruppene.

– Det blir kamp om hvem som skal bestemme, og de som er villige til å ofre noe for saken kan bruke det for å oppnå status. Det å brenne Koranen kan gi en reell risiko for å bli utsatt for vold. I visse kretser gir det respekt, sier han.

Også stadige konfrontasjoner med motdemonstranter kan hardne frontene, tror forskeren.

Politiet skjerpet reaksjonene

Politiets reaksjoner har også endret seg de siste årene. Gruppene fra ytre høyre blir oftere arrestert eller bøtelagt nå enn før.

Enda oftere blir de bedt om å fjerne seg fra stedet.

Som oftest nøyer politiet seg likevel med å observere demonstrasjoner og andre aktiviteter.

Ytre høyre tok aller flest ganger til gatene i 2018. I 2019 gikk aktivitetsnivået litt ned. Antallet konfrontasjoner, demonstrasjoner og voldelige hendelser har ikke økt siden 2016.

Jupskås tror det kunne vært enda mer aktivitet om politiet ikke hadde reagert så resolutt.

– Vi ser eksempler på aktivisme som har blitt stoppet av politiet, som da Odins soldater ikke fikk lov til å gå uniformerte med hettegenserne sine i gatene. Da ble det ikke like moro lenger, sier han.

Men det kan like gjerne slå andre veien, ifølge Berntzen. Det finnes eksempler på at blant annet dyre- og miljøvernorganisasjoner blir mer ytterliggående når politiet strammer grepet.

– Gruppene kan få mindre oppslutning ved at de mindre risikovillige trekker seg ut. Den harde kjernen sitter igjen. I kombinasjon med konflikter om hvem som skal være i lederkretsen, kan det øke sannsynligheten for at de går hardere til verks.

Saken er oppdatert 17.01.20.

Les også

Det er sammenheng mellom retorikk og hatkriminalitet, ifølge forskere

Les også denne kronikken:

Høyreekstremisme er ikke lenger et ungdomsproblem, miljøene består nesten utelukkende av voksne