Det internasjonale polaråret ble arrangert i 2007/2008. Da ble flere nye prosjekter innen forskning på de polare områdene satt i gang, internasjonalt og i Norge.

Mange av prosjektene fokuserte på klima og miljø, for eksempel ekstremvær i Arktis, luftforurensinger i polare områder, klimaendringene og de polare havstrømmene, og temperatur i permafrost.

Kunnskap om klima og miljø i polarområdene er en sentral brikke i puslespillet for å forstå hva som skjer når klimaet endrer seg globalt. Polarområdene kalles ofte for nøkkelen til klimagåten.

Nå er resultatene etter de mange norske forskningsprosjektene i Det internasjonale polaråret klare. De viser at satellittdata er helt essensielle for polarforskning.

Satellittenes rolle mer tydelig

Forrige gang Det internasjonale polaråret ble arrangert var i 1957.

– Et av de aller største fremskrittene innen polarforskningen siden den gang er at vi har fått satellitter til å hjelpe oss, sier Guro Dahle Strøm, seksjonssjef for nasjonale programmer innen jordobservasjon ved Norsk Romsenter.

Strøm var Norsk Romsenters representant i den nasjonale komiteen som planla og arrangerte Det internasjonale polaråret i Norge.

Resultatene etter storsatsingen på polarforskning er nå klare. De ble presentert på Polarårets sluttkonferanse i Tromsø i april 2011 og i boka Polaråret 2007-2008 – Det norske bidraget.

Strøm er svært fornøyd med hvordan satellittdata ble brukt i forskningen og resultatene som har kommet etterpå.

– Vi har fått en større forståelse av satellittenes rolle i polarforskning, og det er veldig gledelig, sier Strøm.

Lange tidsserier klare

Satellitter er spesielt nyttige for forskning i polare strøk, fordi de kan samle inn data fra store og utilgjengelige områder, uansett vær og lysforhold. Dette kan satellittene gjøre raskt og ofte fra sine polare baner, og dataene leses ned hurtig.

I tillegg har noen av satellittene vært så lenge i bane eller hatt så mange etterfølgere, at forskerne nå har serier med data som strekker seg over flere tiår.

Slike lange tidsserier er nødvendige for å forstå hvordan klimaet endrer seg over tid.

Fritt tilgjengelige data

– Mange av de internasjonale satellitteierne, som ESA, NASA, kanadiske CSA og japanske JAXA, samkjørte sine satellitter for å dekke behovene til polarforskerne, samarbeidet med hensyn til opptak og for å gjøre dataene tilgjengelige, samt for å sikre lange tidsserier, sier Strøm.

Et sentralt arbeid etter Polaråret har vært å ta vare på dataene og gjøre dem åpent tilgjengelig. Både målinger gjort i felt og via satellitter er nå sikret for ettertiden.

I Norge omfattet Polaråret både polarforskning og formidling av denne forskningen. Fokuset på formidlingsdelen var en nyvinning i en slik storsatsing.

Forskning og formidling

Flere prosjekter gikk spesifikt på forskningsformidling gjennom kunst og kultur, og på bruk av polarforskning i skole og lærerutdanning.

For eksempel tok prosjektet Polar EduSpace med seg lærere på feltarbeid til Svalbard for å lære dem hvordan satellittdata brukes i polarforskningen.

Og satellitter vil ikke bli mindre viktige i fremtiden.

Med de nye europeiske Sentinel-satellittene, vil satellittenes rolle bare øke og bli mer og mer viktig, inkludert innen forskning på klima, miljø og jordas store systemer.

– Bruk av satellitter for jordobservasjon, kommunikasjon, navigasjon og samferdsel er allerede i dag en viktig del av samfunnsstrukturen, sier Strøm.

Forbedre hav- og isvarsler

Et av de største norske prosjektene i Polaråret var iAOOS-Norway (Integrated Arctic Ocean Observing System). Prosjektet skal forbedre hav- og isvarsler i arktiske og subarktiske områder.

– Vi hadde en ubetinget nytte av data fra satellitter, for de utgjør bærebjelken i hav- og isvarsling, sier Cecilie Mauritzen, forsker ved Norsk Meteorologisk Institutt og leder for prosjektet.

For å kunne forbedre varslingene om drift av havis, som er en viktig del av isvarslingen, jobbet prosjektet med data fra ulike radar- og værsatellitter.

Prosjektet omfattet også målinger av havstrømmer ved hjelp av havgående sonder. Disse målingene ble komplementert med satellittdata fra havoverflaten.

– I løpet av prosjektet har vi funnet nye måter å utnytte satellittdataene på, og forbedret hva vi kan lese av satellitter og andre observasjonssystemer, sier Mauritzen.