Spretne lopper og late lus

Lopper kan hoppe 60 ganger sin egen høyde. Det er som om et menneske skulle stå på bakken i Paris og hoppe like høyt som Eiffeltårnet. Mens loppene spretter mellom forskjellige verter, holder lusene seg til det de er vant til.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

De er ekle og små, og de biter. Lopper og lus har tradisjonelt vært assosiert med dårlig hygiene, men i dag vet vi at det slettes ikke er så enkelt.

Vingeløse insekter

Lopper er en orden av små brunsorte og vingeløse insekter med springben og stikkende munndeler. Over 2 000 forskjellige arter er kjent i verden, og alle er blodsugende parasitter.

I Norge er det påvist 60 arter og underarter. 16 av dem kan suge blod av mennesker. 20 av artene er knyttet til fugler, mens 40 lever på pattedyr. De fleste lopper kan leve på forskjellige verter.

Lopper blir vanligvis bare to til fire millimeter lange. Kroppen er flat og sammenpresset fra sidene. Munndelene er korte, tynne sugeredskaper. Hode, kropp og ben har bakoverliggende hår og torner som hindrer at loppene ramler ut av vertens hår- eller fjærkledning.

"Fugleloppe - Ceratophyllus gallinae. (Foto: Reidar Mehl, Folkehelseinstituttet)"
"Fugleloppe - Ceratophyllus gallinae. (Foto: Reidar Mehl, Folkehelseinstituttet)"

Holder seg til sine vertsdyr

Lus er også spesialiserte vingeløse insekter som lever som blodsugere på pattedyr, inkludert mennesker. Rundt 300 forskjellige lusarter er kjent i verden, og 20 hører til i Norge. Mennesker kan bli angrepet av hodelus, flatlus og kroppslus (også kalt kleslus).

I motsetning til loppene, som kan hoppe mellom forskjellige arter, holder lusene seg til sine spesielle vertsdyr. Lus smitter derfor fra katt til katt, men ikke fra katt til menneske.

Munndelene hos lus er også stikke- og sugeredskaper, og bena er klamreorganer. Huden er seig og læraktig.

Lusene har spesialisert seg i å klamre seg fast til hårstrå, og til dette har de en spesiell krok på føttene som passer nøyaktig rundt hårstrået. Hodelusene limer også eggene sine til hårstråene tett inntil hodebunnen, spesielt i nakken og bak ørene. Lusenes størrelse er 0,35 - 6,5 millimeter.

Larver blir lopper

Loppene kan også legge egg i vertsdyrets pels, men de kan også gjøre det i vertens reir, bol eller liggeplass. Her utvikler det seg loppelarver som lever på organiske partikler, i tillegg til blodrester fra de voksne loppenes halvfordøyde ekskrementer.

Når larven er utvokst, spinner den en kokong som er kamuflert med partikler på utsiden. Den forpupper seg i kokongen, og blir til en voksen loppe.

Den ferdigvokste loppa kan bli liggende lenge i kokongen, og mange overvintrer. Når det blir varmt nok kryper de ut for å lete etter noen å bite seg fast i.

"Hodelus - Pediculus humanus capitis"
"Hodelus - Pediculus humanus capitis"

Lus klekkes rett ut

Lus er aldri larver - de nyklekte lusungene er en mindre versjon av de voksne. Eggene er så store at du kan se dem uten forstørrelsesglass.

Lusinfestasjon har vært en del av menneskers liv opp gjennom hele historien. Sammenhengen mellom lusinfestasjon og alvorlig sykdom, som flekktyfus og tilbakefallsfeber, ble fastslått på slutten av 1800-tallet.

Under andre verdenskrig ble diklor-difenyl-trikloretan (DDT) utviklet, og var med på å stoppe utbredelsen av kroppslus i Norge, og hindret utbrudd av lusoverført sykdom i mange land i etterkrigstiden. DDT ble forbudt i Norge rundt 1970.

Kroppslus er svært sjelden i Norge i dag. Hodelus kommer ofte som utbrudd i skoler og barnehager, spesielt om høsten. Hodelus henger ikke sammen med dårlig hygiene. Flatlus overføres vanligvis seksuelt, men kan også krabbe fra håndklær eller sengetøy.

Menneskeloppa utdødd i Norge

Alle lopper suger blod fra fugler eller pattedyr, og de enkelte loppeartene lever mer eller mindre strengt knyttet til bestemte grupper eller spesielle arter. Selv om mange loppearter kan forplante seg bare hos sine spesielle vertsdyrarter, kan de i varierende grad også suge blod fra andre dyr - eller fra mennesker.

Menneskeloppa Pulex irritans var nok vanlig over det meste av landet tidligere, men forskerne har bare noen få verifiserte funn. Det siste stammer fra 1948, og menneskeloppa regnes nå som utdødd her i landet.

Den er imidlertid vanlig sørover i Europa, og i andre varmere land, og det hender at den følger med reisende inn i Norge. Den kan hoppe opp til 20 cm høyt, og opp til 35 cm langt.

"Flatlus - Pthirus pubis."
"Flatlus - Pthirus pubis."

Fugleloppa vanligst på mennesker

Folkehelsa undersøker innsendte lopper som har bitt mennesker i Norge. Fugleloppa Ceratophyllus gallinae står for rundt 80 prosent av bitingen, mens ekornloppa og rotteloppa står for seks prosent hver. Pinnsvinloppa og grevlingloppa står for hver sine to prosent.

Andre fuglelopper biter også mennesker en sjelden gang, for eksempel bydueloppa og kråkeloppa, i tillegg til smågnagerloppene, husmusloppa, ekornloppa og katteloppa.

Fugleloppa Ceratophyllus gallinae finnes hos de fleste fuglearter. Den er også vanlig hos høner, og kalles derfor hønseloppe. Denne loppa liker seg best i tørt redeklima, og er særlig vanlig i reir i hule trær, fuglekasser, under takstein, i luftventiler og lignende.

Fugleloppa bor blant annet i reirene til stær, meiser og gråspurv. Den kan også formere seg og gjøre stor skade i minkgårder, og er den vanligste loppa på hund og katt. Den kan hoppe seks - åtte cm høyt, og 10-15 cm langt.

Lopper kan også overføre sykdommer

Det er ikke kjent at sykdommer er blitt overført med fuglelopper til mennesker i Norge, men andre lopper kan overføre arter av bendelormer, rundormer, blodparasitter, bakterier og pest.

Menneskeloppa overførte Svartedauden som drepte 25 millioner mennesker i Europa.

Hopper på verten

Når det blir varmt om våren kryper fugleloppene ut av kokongen og må finne seg en vertsfugl. Dersom det ikke kommer en fugl til redet, vil loppene kravle ut på egen hånd. De kan gå oppover trestammer og vegger, eller hoppe og samle seg på bakken under redet.

De kan komme seg inn i husene gjennom ventiler og sprekker ved vinduer, eller de kan ramle ned på klær som henger til lufting. Fugleloppa blir ikke sittende lenge på vertsdyrene eller personene. De hopper av, og finnes ofte i senger, soveposer eller på dyrenes liggeplasser.

Fugleloppa biter mennesker fra slutten av mars til begynnelsen av juni, og smittekildene er fuglereir som var bebodd våren før angrepet. Folk og dyr som går under et rede om våren og forsommeren vil kunne få på seg hoppende lopper fra bakken. Disse loppene er så vanlige at de fleste mennesker i Norge blir bitt hvert år.

Lopper liker ikke inneklima

I bebodde hus dør fugleloppene etter noen dager, fordi de rett og slett tørker ut i bolighusklima. Sannsynligvis kan fugleloppa formere seg på blod fra mennesker, men det nytter ikke i bolighus på grunn av det tørre klimaet og det gode renholdet.

Hytter som brukes sjelden og hvor luftfuktigheten er høy, gir bedre formeringsforhold for fugleloppene.

Katteloppa er den vanligste loppa som angriper mennesker i Europa nordover til Danmark, men det ser ikke ut som den har fått fast tilhold i Norge.

Lopper legger fra noen hundre til flere tusen egg. De klekkes etter 2-18 dager, alt etter temperatur og fuktighet.

Lus klamrer seg fast

I motsetning til loppene som gjerne hopper av verten etter at måltidet er over, forlater ikke lusa hodet med mindre den har et annet hode å krype over på.

Hodelus lever nede ved hodebunnen, hvor det er fuktig og varmt. De holder seg godt fast i hårene, og klatrer sjelden ut i dem. Risikoen for å få lus er like stor om håret er kort eller langt, nyvasket eller skittent.

Flatlus lever på menneskets grovt behårede deler, særlig rundt kjønnsorganene, men også i armhuler, skjegg, øyebryn og andre kroppshår. Derimot er den sjelden i hodebunnen.

En hodelus kan overleve et par dager borte fra mennesket.

Smitte skjer ofte ved tett hodekontakt, men luer, kammer og børster kan også være årsaker. Flatlus smitter som regel ved seksuell kontakt, men kan også krype fra hånklær og laken.

Mens lusene sitter på mennesket spiser de blod et par ganger om dagen. For å bli kvitt dem må man gjennom en kur.

Lenker:

Folkehelseinstituttet: Lopper
Folkehelseinstituttet: Lusinfestasjon

Powered by Labrador CMS