Det kan høres ut som en selvmotsigelse. Hvorfor skal en person med et grandiost selvbilde søke hjelp?
Men noen gjør det likevel.
En person med en narsissistisk personlighetsforstyrrelse har nemlig to sider ved sin personlighet. En grandios og en sårbar.
– Det er i sårbare faser at disse pasientene kommer til terapi, forteller Jane Fjermestad-Noll.
Hun er psykiater og forsker. I dag leder hun personlighetspoliklinikken ved Oslo universitetssykehus.
Hennes spesialfelt som både kliniker og forsker er forståelse og behandling av narsissistisk personlighetsforstyrrelse.
Kommer ofte på grunn av depresjon
Depresjon er kanskje den viktigste årsaken til at en person med denne lidelsen kommer i kontakt med behandlingsapparatet, mener hun.
Det handler ofte om at de opplever et krasj mellom egen selvfølelse og den ytre virkeligheten. For eksempel ved avslag på en jobbsøknad.
I sitt doktorgradsarbeid undersøkte Fjermestad-Noll sammenhengen mellom narsissisme og depresjon.
De fleste blir henvist med en annen diagnosen, for eksempel borderline, eller på grunn av tilleggsproblemer, forteller hun.
– I tillegg til depresjon er også angst og rusmisbruk vanlig blant disse pasientene.
Vanskelig å få øye på
Men i depressive perioder overskygger depresjonen det grandiose selvbildet. Da blir det vanskelig for terapeuten å få øye på den underliggende lidelsen, forteller Fjermestad-Noll.
Etter en tid i behandling blir depresjonen lettere. Da trer narsissismen fram.
– Du kan starte med en veldig syk pasient og oppleve at vedkommende bare blir mye sykere. Men på en annen måte, forteller hun.
Utfordrende å behandle
Behandling av disse pasientene kan kreve lang tid. Det er i tillegg svært krevende å ha dem i terapistolen, forteller Fjermestad-Noll.
Det har derfor vært en tradisjon for å avvise pasienter med denne lidelsen i behandlingsapparatet.
– Mange terapeuter har stor aversjon mot denne pasientgruppa. De kan opptre arrogante og nedvurdere deg. Mange føler seg derfor ikke trygge og kompetente nok til å ha disse pasientene i behandling.
Det er høy risiko for avbrudd i behandlingen fordi forholdet mellom pasient og terapeut settes settes så ekstremt på prøve.
Mange terapeuter har også trodd at dette er en permanent tilstand som ikke kan behandles.
Det er ikke en oppfatning forskeren og klinikeren Fjermestad-Noll deler.
Lite kunnskap
Det er fortsatt for lite kunnskap om denne lidelsen, også blant behandlere. Større forståelse er viktig for å orke å behandle disse personene, mener Fjermestad-Noll.
– Hvis man forstår ensomheten, frustrasjonen og smerten ved det å være narsissistisk forstyrret, blir det enklere å ta imot disse pasientene.
Det er imidlertid nødvendig å ikke bli sittende alene med disse pasientene. Terapeuten trenger veiledning underveis i terapien, sier hun.
Når du blir devaluert og kanskje også skjelt ut under terapien, har du behov for å forstå hvorfor pasienten opptrer så uspiselig.
Det er også en risiko for at du som terapeut kan bli forført av pasienten, forteller hun.
Kan hjelpes
Disse pasientene kan hjelpes med en kombinasjon av individuell terapi og gruppeterapi.
I gruppeterapien får pasientene mulighet å øve på sosialt samspill som oppstår i hverdagslige møter med andre mennesker.
På den måten kan de utvikle en bedre forståelse av hvordan deres følelser og tanker påvirker egne og andres handlinger.
I forbindelse med doktorgraden ved Københavns universitet hadde Fjermestad-Noll et opphold på Harvard Medical School i USA. Der lærte hun hvordan man kan gi både individuell behandling og gruppeterapi til disse pasientene.
Vil ta imot flere pasienter
Der fikk hun veiledning av Elsa Ronningstam. Hun er en nestor innen forskning på narsissisme og var til stede på en fagdag som Oslo universitetssykehus nylig arrangerte om denne personlighetsforstyrrelsen.
Ronningstam fortalte der at forskningen deres viser at behandling virker.
Personer med en narsissistisk personlighetsforstyrrelse kjemper veldig hardt for å holde fast i den grandiose selvfølelsen som er normal når vi er fire–fem år, men som for de aller fleste utvikler seg fordi vi får korrigeringer fra omverdenen.
Jane Fjermestad-Noll
Fjermestad-Noll føler seg nå klar for å ta imot flere av disse pasientene til behandling ved personlighetspoliklinikken ved Oslo universitetssykehus.
– Akkurat nå har vi en håndfull pasienter med en ren narsissistisk personlighetsforstyrrelse til behandling, forteller hun.
Også tilbud i Sverige
I Sverige har de startet opp et prosjekt der de vil benytte de samme metodene som er utviklet ved Harvard Medical School i USA. Dette skriver Dagens Nyheter.
Psykiateren Peder Björling forteller til den svenske avisa at de også ved Psykiatri Sydväst i Stockholm ønsker å bruke både individuell terapi og gruppeterapi.
Björling forteller at mange er redde for å være med i gruppeterapi fordi de er redde for å føle skam.
Men når behandlingen er slutt, sier de fleste at gruppeterapien var den beste, forteller han.
Skam er utbredt
Fjermestad-Noll forteller at skamfølelsen ofte er sterk i denne lidelsen, i likhet med i andre personlighetsforstyrrelser.
Hun forklarer det slik:
Hele kjernen i personlighetsforstyrrelser er at egostrukturen ikke har fått en harmonisk utvikling. Noe har gått galt.
I fire–femårsalderen dukker skammen opp i menneskesinnet. Men for noen blir den ikke utviklet. Det kan ha noe med omsorgsmiljøet i barndommen å gjøre, mener hun.
– Det kan være at barnet får unyansert bilde av seg selv. Enten ved at det får ros for alt og beskjed om at «du er flinkest og best i alt». Eller motsatt, at foreldrene ikke er interessert i barnet sitt i det hele tatt.
Skam er en sosial regulering
Begge disse oppdragerformene kan gjøre at barnet ikke får en nyansert speiling av seg selv.
Det går glipp av den sosialt regulerende læringen som ligger i det å føle skam, forteller hun.
Hun gir eksempel på en situasjon hvor et barn derimot bli korrigert av foreldrene på en sunn måte.
– Hvis barnet ditt raper ved bordet og foreldrene sier: «Sånn gjør vi ikke ved matbordet», vil barnet skjønne at det ikke er riktig og skamme seg litt. Om foreldrene da sier: «Det er ok, det går greit, men vi gjør ikke sånn til vanlig», får barnet et mer nyansert bilde av situasjonen. Det er lov å gjøre feil.
Kan være livstruende
Personer med en narsissistisk personlighetsforstyrrelse kjemper veldig hardt for å holde fast i den grandiose selvfølelsen som er normal når vi er fire–fem år, men som for de aller fleste utvikler seg fordi vi får korrigeringer fra omverdenen.
Derfor vil vedkommende gjøre alt for å unngå å komme i kontakt med denne skamfølelsen.
– Ingen av oss liker å skamme seg, men vi tåler det på en eller annen måte. Det er sosialt regulerende for de fleste av oss, men helt utålelig for de med denne lidelsen. En viktig del av terapien er derfor å hjelpe pasientene med å tåle skam, forteller Fjermestad-Noll.
De som har et selvbilde som er veldig preget av skamfølelse, føler ikke at de har gjort noe feil. De føler at de er feil, forklarer hun.
– Det er en potensielt livstruende følelse.
—————
Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?
