Sykehjemsbeboere som forskerne intervjuet var i en ny fase i livet. Nesten alle var fornøyde med denne tilværelsen. (Foto: Marit Rasmussen, NTB scanpix)
Sykehjemsbeboere som forskerne intervjuet var i en ny fase i livet. Nesten alle var fornøyde med denne tilværelsen. (Foto: Marit Rasmussen, NTB scanpix)

Eldre på sykehjemmet var ikke så opptatt av døden

Forskere har laget en veileder om hvordan ansatte på sykehjem kan snakke med pasienter om livets sluttfase. Men de gamle var ikke så opptatt av å snakke om slutten.

Publisert

– Å dø er en stor hendelse i livet. Det få å være med på å gi en god avslutning føles veldig meningsfylt, sier Trygve Johannes Lereim Sævareid.

Har har deltatt i et forskningsprosjekt som ser på hvordan helsetjenesten kan få til nettopp dette.

Nylig disputerte han men en doktorgradavhandling om såkalte forhåndssamtaler. Slike samtaler, om tanker og ønsker for dagene som kommer, har blitt langt vanligere ved norske sykehjem. Men mange er usikre på hvordan de skal snakke med pasientene om det mest alvorlige, nemlig slutten.

De trenger derfor hjelp.

Det kan fort bli for sent å spørre

Helsetjenesten har ofte et problem. Eldre som skal dø er ofte ikke i stand til å delta i slike beslutninger selv. Men det kan fort bli for sent å spørre dem. De aller fleste som bor på sykehjem i Norge, har en demenssykdom.

– Hvis vi ønsker at pasientene skal ha en mening, for eksempel om livsforlengende behandling, må vi snakke med dem mens de er i stand til det, sier Sævareid.

Trygve Johannes Lereim Sævareid jobbet i mange år som sykepleier med alvorlig syke eldre på sykehus. Som forsker ved Universitetet i Oslo arbeider han nå med å finne ut hvordan vi kan gi eldre en verdig avslutning på livet. (Foto: Siw Ellen Jakobsen)
Trygve Johannes Lereim Sævareid jobbet i mange år som sykepleier med alvorlig syke eldre på sykehus. Som forsker ved Universitetet i Oslo arbeider han nå med å finne ut hvordan vi kan gi eldre en verdig avslutning på livet. (Foto: Siw Ellen Jakobsen)

I samtalene kan helsepersonell blant annet ta pasienten med i beslutninger om livsforlengende behandling når døden nærmer seg. Gjerne sammen med pårørende.

Spørsmål i samtalen kan være: Når livet nærmer seg slutten, hva er viktig for deg da? Er det viktig å leve lengst mulig?

Helsepersonell trenger opplæring

Da forskerne satte igang dette prosjektet, var de nysgjerrige på om og hvordan de ansatte ved sykehjemmene snakket med pasientene om dette i dag.

De besøkte sykehjem som praktiserte forhåndssamtaler. Forskerne så at både pasienten og sykepleier ofte var passive i samtalen. Det var legen som dominerte samtalen. Og han eller hun henvendte seg helst til pårørende, ikke til pasienten.

Forskerne fant fort ut at helsepersonell trenger opplæring i slike samtaler.

Det er ikke bare å sette seg ned å snakke om slike ting, selv ikke for dem som har jobbet lenge med gamle pasienter, mener Sævareid.

Forskerne utviklet derfor en veileder for helsepersonell og jobber nå med veiledning og undervisning i hvordan denne kan brukes.

– For oss er det veldig viktig at dette skal være en samtale for og med pasienten. Da må han eller hun være aktiv. Vi snakker ikke om døden med en gang. Vi starter forsiktig og kjenner litt på stemningen underveis før vi eventuelt begynner å snakke om livets avslutning. Vi spør om tanker om framtiden. For eksempel: Er det noe du er urolig for? Er det noe du ønsker å oppleve?

De gamle ville leve

Samtalene ble gjennomført rundt tre måneder etter at de gamle hadde kommet på sykehjem.

Noe overraskende for forskeren var det at sykehjemsbeboere faktisk ikke var særlig opptatt av livets avslutning. Nå var de i en ny fase i livet og nesten alle de intervjuet var fornøyde med denne tilværelsen.

– For en del av dem handlet det om at de følte seg trygge. De var ivaretatt. Flere opplevde faktisk at helsa hadde blitt bedre etter at de kom på sykehjem, sier Sævareid.

En gjennomgangstone var: Døden kommer, men akkurat nå tar jeg en dag av gangen. Jeg stoler på at de som er rundt meg, tar vare på meg og tar gode beslutninger.

– Alle vi snakket med hadde en viss kognitiv svikt. Vi vet at det da blir vanskeligere å tenke seg inn i en tenkt situasjon fram i tid. Det kan ha preget svaret deres. Men det kan også være at samtalen sår et frø og at de vil ha behov for å snakke om dette senere.

Det kom likevel fram hvilke verdier de hadde, men ikke i så stor grad spesifikke ønsker. De fleste la vekt på at de hadde det bra nå og at de ønsket å leve.

– Når vi som helsepersonell fokuserer veldig på dette med medisinsk behandling ved livets slutt er det kanskje våre egne behov vi tilfredsstiller, ikke pasientens, mener Sævareid.

Samtalene fikk en nytt preg

Forskerne har gjort en gjennomgang av journaler før og etter at sykehjemmene har tatt i bruk veilederen. I tillegg har de observert samtaler og intervjuet de som har deltatt i samtalene.

– Vi fant en tydelig forskjell. Samtalene fikk et helt annet preg etter at vi hadde introdusert veilederen og gitt opplæring i hvordan den skulle brukes. Pasientene ble mye mer aktive, selv de som hadde begynt å utvikle demens. Helsepersonellet satt nå henvendt mot pasienten, ikke bare mot pårørende.

Han presiserer at det er viktig at det ikke bare er snakk om en enkelt samtale. Det er viktig å anerkjenne at forhåndsamtaler er en prosess, fordi preferansene våre kan endre seg underveis.

– En 80-åring som sier at livet ikke er verdt noe om han får en urinveisinkontinens, vil kanskje tenke annerledes om det om det rammer ham. Derfor er det viktig å vende tilbake til og se om deres preferanser fortsatt gjelder.

Prøvd ut på sykehus

Marc Ahmed er overlege i geriatri ved Oslo universitetssykehus. Han har vært med på å lage en veileder for helsepersonell som skal snakke med gamle og alvorlig syke pasienter som nærmer seg døden. Denne har de prøvd ut på en liten gruppe pasienter på sykehuset. Han fortalte om erfaringene på en alderskongress i Oslo nylig.

Hensikten med veilederen var å finne ut noe om pasientens verdier. Han mener det er vanskelig å finne riktig behandling ved livets slutt. En samtale kan være med å lage et beslutningsgrunnlag for behandlingen.

I alt 11 av 12 pasienter ville ha denne samtalen og var positive til det. De sa at de manglet informasjon. De følte seg ikke krenket over at disse temaene ble tatt opp.

Nesten alle ønsket medvirkning. De ønsket også at pårørendes stemme ble hørt, selv om de visste at beslutningen ligger hos behandlende lege, fortalte han.

– Denne samtalen tar du ikke på ti minutter. Selv om jeg bruker en time på den, er dette lite om du sammenlikner med mye tid en akuttmedisiner bruker på å finne ut hva som er riktig å gjøre når pasienter ligger i respirator, sier Ahmed.