Pasienter på sykehjem bør bli spurt om hva de ønsker før det er for seint, mener forskerne bak en ny studie.

Hva er de redde for, hvor mye vil de vite, er det noen typer helsehjelp de helst takker nei til, vil de at pårørende skal bestemme? Hvordan stiller de seg til eksistensielle spørsmål?

Når de er blitt veldig syke og kanskje demente, kan det være godt å på forhånd ha snakket om vanskelige beslutninger som må tas, for eksempel om livsforlengende behandling.

Likevel venter mange sykehjem med samtalene til den eldre har blitt dårligere, ifølge studien fra Universitetet i Oslo som tar for seg 486 av landets sykehjem.

De fleste snakker om behandling

Den forberedende samtalen skal «få fram pasientens ønsker for framtidig behandling, pleie og omsorg hvis helsetilstanden forverres», skriver forskerne.

I 2014 sendte de ut 19 spørsmål til alle norske sykehjem med langtidsavdelinger. Bare litt over halvparten svarte. Det betyr at svarene deres kanskje ikke kan si noe om sykehjem flest.

Forskerne tipper at de som faktisk hadde forberedelsessamtaler, var mer troende til å svare på undersøkelsen enn de som ikke gjennomførte samtalene.

Et flertall av sykehjemmene, 66 prosent, oppgir at de som oftest eller alltid har forberedende samtaler.

Selv om bare to av ti sier at de alltid har det, er det flere enn i en tilsvarende undersøkelse fra 2007, da svært få hadde slike samtaler.

Men under halvparten tar en forberedende samtale allerede når pasienten blir lagt inn på sykehjemmet.

Innkomstsamtalene som nesten alle sykehjem har, handler som oftest om praktiske spørsmål og pasientens livshistorie. Skjønt to av tre sykehjem svarer at de tar opp spørsmål om behandling ved forverring av helsetilstanden.

Pasientene er ikke med

Pasientene deltar sjelden i samtalene. Færre enn fire av ti sykehjem sier at de som oftest tar dem med.

Langt oftere snakker lege og pårørende med hverandre. Det kan hindre pasientene i å bestemme over seg selv, fordi pårørende ofte ikke vet hva pasienten ønsker, mener forskerne.

Pasienten kan bli utelatt fordi det er for få leger eller fordi det ikke er noen kultur for å spørre pasientene om hva de ønsker.

De fleste pasientene på norske sykehjem har demens, og om de ikke er i stand til å snakke for seg må de pårørende snakke på deres vegne. Men en annen studie som forskerne viser til, tyder på at pasientene blir utelatt selv når de er blitt vurdert som samtykkekompetente.

Vil ha samme praksis overalt

De forbedrende samtalene på norske sykehjem er ofte i strid med internasjonale anbefalinger, konkluderer forskerne. Som å få fram pasientens ønsker for behandling og bli kjent med pasienten før det er for seint.

I Norge har vi ikke noen regler for forberedende samtaler.

Det er trolig derfor sykehjemmene gjør dem på svært ulike måter, tror forskerne.

De etterlyser nasjonale retningslinjer.

Referanse:

Elisabeth Gjerberg mfl: Forberedende samtaler i norske sykehjem. Tidsskrift for Den norske legeforening, nr. 6, 2017.