Innovasjon er viktig for å løse problemer verden står overfor. Klimaendringene for eksempel klarer vi ikke å stoppe uten at vi tar i bruk og forbedrer klimavennlig teknologi. Innovasjon er dessuten sentralt for vedvarende økonomisk vekst. Denne innsikten og modelleringen av den fikk Paul Romer årets Nobelpris i økonomi for. Du skal lete lenge for å finne en moderne stortingspolitiker som ikke er opptatt av innovasjon.

Samtidig har norske politikere fra høyre til venstre tradisjonelt vært opptatt av å redusere økonomisk ulikhet. I min masteroppgave har jeg funnet at målene om innovasjon og lav økonomisk ulikhet kan være motstridende.

Innovative regioner i Norge har større forskjeller mellom lønn før skatt enn regioner med lav innovativ aktivitet.

Sammenhengen er synlig her i Norge

Hvis noen skal nevne én innovativ region i verden, svarer folk ofte Californias Silicon Valley, der kreative, smarte programmere har utviklet store teknologigiganter. Dette er også et område med store økonomiske forskjeller.

Forskere har funnet at andre innovative amerikanske byer også har stor økonomisk ulikhet. Det er kanskje ikke så overraskende, siden vi er kjent med at det er store lønnsforskjeller i USA. Men denne sammenhengen finner jeg altså også i Norge.

I Bærum og Asker ser vi at det er høy innovativ aktivitet og det er også store lønnsforskjeller. Det samme finner vi i Stavanger og Sandnes. Men det er ikke bare storbyregioner som har denne kombinasjonen. Også mindre byregioner som Ulsteinvik og Kongsberg har både mye innovasjon og høy lønnsulikhet.

Ikke bare på grunn av forskjeller i utdanning

Vanligvis er kunnskap og idéer noe som kan brukes av alle. Men i en markedsøkonomi kan bedrifter la være å investere i forskning og utvikling fordi de er redd for at konkurrenten også bruker den samme kunnskapen. Derfor har vi patentsystemet. Patenter gir bedrifter eiendomsrettighet til det de finner opp.

Ikke alle patenter representerer innovasjon og ikke all innovasjon patenteres. Men organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) mener likevel at patenter er en god indikator for innovativ aktivitet. Jeg bruker derfor antallet patenter i en region som mål på innovasjon i min studie.

Jeg finner altså at innovative regioner i Norge også har store forskjeller i lønningene. Vi kan tenke oss at en av grunnene til at jeg finner denne sammenhengen er at det er fordi det er mange høyt utdannede i de innovative regionene. Høyt utdannede tjener som regel mer enn de som ikke har utdannelse, og de jobber muligens i yrker der innovasjon er en viktig del av jobben.

Statistikken gir meg verktøy for å sjekke om det er de med høy utdannelse som gjør at de innovative regionene har store forskjeller i lønninger. Det viser seg at det ikke bare er derfor det er en slik sammenheng.

Muligens ikke næringsstrukturene som avgjør

Næringsstrukturen i regionen er en annen mulig forklaring. Industri-næringer eier 48 prosent av patentene i Norge, hvorav olje og gass-næringer har 15 prosent. Selskaper som driver innenfor forskning og utvikling og annen teknisk aktivitet eier 28 prosent av patentene.

Hvis en region er dominert av en av disse næringene som vanligvis tar mange patenter, kan det gjøre at vi tror vi ser en sammenheng mellom innovasjon og ulikhet, mens forklaringen egentlig er næringsstrukturen i regionen. Men når jeg bruker statistiske verktøy, finner jeg at næringsstrukturen heller ikke er forklaringen, men likevel kan jeg ikke helt utelukke at næringsstruktur kan bidra til å forklare noe av denne sammenhengen.

Tre mulige forklaringer

Jeg har funnet tre andre, sannsynlige forklaringer på dette fenomenet, og de utelukker ikke hverandre. Basert på resultatene i studien min, har jeg ikke grunnlag for å konkludere på hvilke forklaringer som er mest sannsynlig, eller om det finnes andre forklaringer som er mer riktige.

En av forklaringene er at innovative regioner tiltrekker seg spesielt dyktige personer som tjener mer enn andre. Dette er ikke bare folk med høy utdanning, men med andre evner og ferdigheter som ikke måles basert på utdanningsnivået.

Det kan også være at spredning av kunnskap og arbeidsmetoder blant de dyktigste gjør dem enda mer produktive. Produktive personer tjener også mer. Ved at dyktige folk, kanskje med forskjellige ferdigheter som utfyller hverandre, lærer av hverandre og utfordrer hverandre, kan produktiviteten øke.

Til slutt kommer teknologiutviklingen. Det er mulig at teknologiutviklingen de siste tiårene gjør de med mange ferdigheter mer produktive enn de med færre ferdigheter. Dette er en kjent teori for å forklare de økende økonomiske forskjellene.

Det vil bety at teknologien som bedrifter og enkeltpersoner utvikler og tar i bruk i norske regioner gjør de med mange ferdigheter produktive, og at etterspørselen etter disse arbeidstakerne øker. Når etterspørselen etter disse øker, vil også lønnen øke. De med færre ferdigheter sakker akterut.

Politikken avgjør

Må vi velge mellom høy innovasjon og lav økonomisk ulikhet? Til en viss grad må vi det, men hvor stor avveining mellom de to vi må gjøre, kommer an på politiske tiltak. Forskere har tidligere funnet at effekten av innovasjon på ulikhet avhenger av politikk.

Vi bør velge en politikk som sikrer at vi får høyest mulig innovasjon med lavest mulig økonomisk ulikhet. Det sier seg ikke selv hvor den balansegangen går, og her vil det være politisk uenighet.

Det er ikke første gang at to viktige mål for et godt samfunn kan være motstridende. For å sikre den beste balansegangen er det viktig å være klar over at motsetningen finnes.