- Pedagoger bør holde seg unna hjerneforskning

Hjerneforskningen kan bare i svært liten grad fortelle oss hvordan vi bør innrette skoler og barnehager.

Publisert
Hjernevitenskapen kan ikke fortelle oss hvordan lærerne best innretter undervisningen på skolen. Hjernen endrer seg nemlig etter omgivelsene – altså de opplevelsene elevene har på skolen. Så man snur ting på hodet hvis man tror man skal innrette omgivelsene – skolen – etter hjernen. (Foto: Colourbox)
Hjernevitenskapen kan ikke fortelle oss hvordan lærerne best innretter undervisningen på skolen. Hjernen endrer seg nemlig etter omgivelsene – altså de opplevelsene elevene har på skolen. Så man snur ting på hodet hvis man tror man skal innrette omgivelsene – skolen – etter hjernen. (Foto: Colourbox)

Fakta

REF-modellen er navnet på den banebrytende modellen for hjernen som Jesper Mogensen har laget sammen med kollegaen Hana Malá.

Modellen sier at hjernene våre består av forskjellige sterkt spesialiserte deler – hvor hver del gjør noe helt bestemt. Ifølge modellen kan hjernen også opprette nettverk på kryss og tvers mellom de spesialiserte delene. Det er mulig fordi hjernen fungerer på to nivåer:

- Nivå en, hvor de forskjellige grunnleggende hjernedelene finnes. På det nivået har vi noen helt grunnleggende moduler – eller hjernedeler – som er spesialisert til å gjøre noe bestemt.

- Når hjernedelene skal utføre en oppgave, bruker hjernen et nytt nivå, nivå to. På det nivået skaper vi «programmer», som koordinerer og styrer samspillet mellom de forskjellige modulene i forskjellige hjernedeler. Det er de programmene som gjør at vi kan utføre de oppgavene vi vil utføre. Noen av programmene bruker vi, når vi skal finne vei, andre når vi skal synge. De «programmene» endrer seg i løpet av livet vårt, når vi lærer nytt, ved å fungere sammen med omgivelsene våre.

Fakta

Folk foretrekker ofte naturvitenskapelig kunnskap. Naturvitenskapens oppdagelser blir oppfattet som mer verdinøytrale, sammenlignet med humaniora.

Det er ofte riktig. Men uten humaniora ville det være en masse fenomener som vi ikke ville ha kunnskap om. De to formene for vitenskapelig forskning hjelper oss nemlig til å forstå forskjellige aspekter av verden.

- Naturvitenskapelig forskning kan for eksempel vise hvordan hjernen hos en drosjesjåfør endrer seg når han dag etter dag kjører rundt i Londons gater.

- Humaniora-forskning kan brukes til andre ting. For eksempel til å undersøke drosjesjåførenes opplevelser når han forsøker å finne frem.

Samarbeid mellom hjernevitenskap og humaniora kan – noen få ganger – brukes til beslutninger

På enkelte punkter kan hjerneforskningen være med på å begrunne politiske beslutninger knyttet til skolen. Men forskningen blir først brukbar når den suppleres av humanistisk forskning, konstaterte Jesper Mogensen på konferansen.

Selv hadde han, sammen med humanister, vist at det er bra for elevenes læring hvis de trener.

Hjerneforskerne visste at rotter med hjerneskader kommer raskere tilbake når de trener. Humanistene hadde kunnskap fra en undersøkelse av sammenhengen mellom trening og karakterer, basert på intervjuer med unge svensker.

– Vi naturvitenskapsfolk kunne si at trening virker – på gnagere, sa Mogensen.

Naturvitenskapsfolkene kunne stille mange kritiske spørsmål til objektiviteten og stringensen i den humanistiske forskningen.

– Men den tok i det miste utgangspunkt i mennesker. Da vi samlet data fra begge sider, og de pekte i nøyaktig samme retning, hadde vi noe vi kunne bruke, sa Mogensen.

Telefonen ringte en kveld hos professor Jesper Mogensen. Han forsker på nevrologi – altså hjernevitenskap – ved Københavns Universitet. Det var en kvinne som ville vite hva forskjellen er på gutter og jenters hjerner.

Jesper Mogensen sa at det vet man ikke særlig mye om. Men han fortalte i store trekk hva han visste. Det var ikke godt nok for kvinnen.

- Jeg er lærer, og jeg trenger vitenskapelig belegg for at gutter og jenter skal behandles forskjellig på skolen, sa hun.

Professoren svarte at det var mange forskere fra psykologi og humaniora som har jobbet med det spørsmålet. Til det svarte kvinnen:

- Ja, men det må være ordentlig vitenskap.

Historien ble fortalt av Jesper Mogensen under konferansen Pædagogisk neurovidenskab som nylig ble avholdt ved Institut for Uddannelse og Pedagogikk på Aarhus Universitet i Danmark.

Konferansen ble avholdt fordi mange lærere, pedagoger og politikere er interessert i hvordan hjernen er bygd opp. mange av dem tror nemlig at det kan fortelle dem hvordan de best skal lære barna nye ting. Men det er en smule optimistisk.

– Kan nevrovitenskapen fortelle oss hvordan vi skal drive undervisning? Eller innrette skolene? Det er jeg skeptisk til. Vi bør heller prøve å rette opp i de utbredte misforståelsene av hva resultatene våre kan brukes til, sa Mogensen på konferansen.

Hjernen er slett ikke så enkel

Mange tror i dag at kunnskap om hjernen kan guide oss når vi skal ta viktige beslutninger. Resonnementet er at når vi kjenner hjernens naturlige innredning, kan vi tilpasse hverdagen og læringsmiljøene.

Jesper Mogensens forskning viser imidlertid at hjernen ikke er så lett å få en oversikt over.

I laboratoriet sitt har han eksperimentert med å trene opp rotter med hjerneskade. Forsøkene viser at rottene kan lære å løse forskjellige oppgaver selv om de stedene i hjernene deres som normalt løser oppgavene, er ødelagt.

Det skyldes ikke at den ødelagte delen av hjernen blir gjenskapt – men at andre deler av hjernen kobler seg sammen på nye måter og kompenserer for den tapte egenskapen.

Hjernene våre er i endring

Hjernen endrer seg altså etter hvilke behov den skal oppfylle. Den blir hele tiden påvirket og forandret, alt etter hva livet utsetter oss for.

– Vi kan for eksempel se at fiolinister har et særlig stort område i hjernen på det stedet som regulerer den hånden de bruker når de spiller. Blinde menneskers områder for følesansen på fingertuppene er også særlig store for de fingrene de bruker til å lese punktskrift med.

Ifølge den såkalte REF-modellen består hjernen både av spesialiserte sentre og særlige «programmer» som kan kombinere sentrene på nye måter gjennom hele livet. Derfor er hjernen plastisk – den endrer seg alt etter hvilke opplevelser vi har. (Foto: (Bilde: Intervensjonssenteret, Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet/Per Byhring, forskning.no))
Ifølge den såkalte REF-modellen består hjernen både av spesialiserte sentre og særlige «programmer» som kan kombinere sentrene på nye måter gjennom hele livet. Derfor er hjernen plastisk – den endrer seg alt etter hvilke opplevelser vi har. (Foto: (Bilde: Intervensjonssenteret, Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet/Per Byhring, forskning.no))

– Og drosjesjåfører i London, som er veldig gode til å finne veien, får større områder som har med geografi å gjøre, fortalte Mogensen.

Vi må bruke humaniora og psykologi

Den danske professorens forskning tyder på at hjernen ikke er en statisk størrelse. Det gir derfor ikke mening å innrette et skoleforløp etter hvordan vi tror standardhjernen fungerer. Hjernen er plastisk, og den endrer seg etter hva vi opplever i løpet av livet.

Hjernene våre er forskjellige. Derfor bør pedagogene fortsette å undersøke sosiale og psykologiske forhold – i stedet for å kaste seg over neurovitenskapen.

– Nevrovitenskapen spiller spørsmålene tilbake til de humanistiske disiplinene. Svarene fra humanistene er sannsynligvis bedre enn det vi kan komme med. Humanistene arbeider tettere med de problemene som skal løses, sa Mogensen.

Vant til å stole på hjerneforklaringer

En tendens er at mange ikke tar den tradisjonelle humanistisk-pedagogiske forskningen alvorlig. Tenk bare på læreren som ville ha ordentlige vitenskapelige beviser for at gutter og jenter ikke skal undervises på samme måte på skolen.

Gjennom noen år har journalister vært flinke til å intervjue hjerneforskere om for eksempel kjærlighet, religion eller samarbeidsevne.

Da peker forskeren typisk på et område på en plastikkhjerne og sier at «i dette området sitter samarbeidsevnen». Kanskje forteller han også hvilke kjemiske prosesser som finner sted i hjernen når to mennesker samarbeider om en oppgave.

Dette har sannsynligvis skapt stor tillit til «hjerneforklaringer». Det mener konferansens arrangør, biolog Theresa Schilhab fra Forskningsprogrammet Fremtidsteknologi, kultur og læreprosesser, Aarhus Universitet.

Vanskelig å bruke i praksis

Schilhab konstaterte at det ikke er noe i veien med hjerneforklaringer. Man må bare huske på at de «bare» gir biologiske forklaringer.

Slike forklaringer er ikke særlig gode hvis vi virkelig skal forstå eller endre noe i hverdagen vår.

En biologisk forklaring beskriver nemlig prosesser som befinner seg utrolig langt unna de opplevelsene vi mennesker umiddelbart har i hverdagen. Når vi blir forelsket, opplever vi at vår utkårede er den deiligste på planeten – ikke at hjernene våre skiller ut bestemte hormoner.

Hjernens prosesser befinner seg så langt unna våre umiddelbare opplevelser at det gir mer mening å konsultere den humanistiske eller psykologiske forskningen når vi vil vite noe brukbart om for eksempel kjærlighet eller samarbeidsevne. Den forskningen tar nemlig utgangspunkt i de opplevelsene og erfaringene vi har som mennesker, mener forskeren.

– En humanistisk studie av læring skiller seg fra en naturvitenskapelig, sa Oliver Kauffmann, filosofiutdannet vitenskapelig assistent ved Institut for Uddannelse og Pedagogikk, Aarhus Universitet.

– De beskrivelsene eller forklaringene som finnes i humanistisk vitenskap, har en forbindelse til forhold som har med meningssammenhenger å gjøre. Det har ikke de naturvitenskapelige beskrivelsene av synaptiske forbindelser i hjernen.

Nevrovitenskapen er fremdeles verdifull

Blant forskerne på konferansen var det enighet om at det er begrenset hva man kan bruke biologisk kunnskap til i en pedagogisk sammenheng.

Likevel mener mange at biologisk kunnskap har større verdi enn humanistisk kunnskap, som blir betraktet som usikker.

– Når en forsker står med en hjerne og sier: «Når du tenker slik, er det aktivitet her», så virker det mer overbevisende enn en flokk humanister som står og prater. Humanistene krever nemlig at vi forstår ting på et høyere nivå, og da blir det innviklet, sa Theresa Schilhab.

– Jeg tror nevrovitenskapen har en styrke i debatten i dag fordi vi mennesker er late. Vi vil forstå ting på den lettest mulige måten. Og det virker enkelt å forstå kjærlighet eller religion når man kan peke på et konkret sted i hjernen.

Det betyr imidlertid ikke at forskning i hjernen er bortkastet tid. Langt fra. Men man må tenke grundig over hvordan man bruker den, konstaterte Jesper Mogensen.

– Jeg mener at vi hjerneforskere kan brukes i arbeidet med personer med hjerneskader eller som er psykisk syke – altså folk som har nevrologiske tilstander. Men evnen vår til å si noe på det pedagogiske området er svært begrenset, sa Mogensen.

Referanse:

CURSIV #11 2013, Pædagogisk Neurovidenskab

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.