Kielland - ideologisk forbilde i DDR

Alexander L. Kiellands bøker ble solgt som kiosklitteratur i det gamle Øst-Tyskland. Sammen med Ibsen, Bjørnson og Lie var han en del av den ideologiske folkeopplysningen i DDR.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Førsteamanuensis Benedikt Jager ved Universitetet i Stavanger har forsket på norsk litteratur som ble gitt ut i tidligere Øst-Tyskland (DDR).

Totalt har han funnet 82 norske utgivelser i de statlige arkivene, som etter Berlinmurens fall er tilgjengelige for offentligheten. Materialet strekker seg fra 1950-tallet til 1990.

- Før en bok var klar for østtyske lesere, måtte den gjennom en grundig sensurprosess. Hver bok måtte ha to sensur-uttalelser, en fra forlaget og en fra departementshold, sier Jager.

- I DDR var man opptatt av å fremheve arbeidernes liv. Skjønnlitteratur som beskrev hverdagen i jordbruket ble prioritert, men tekstene ble først godkjent for utgivelse etter at bøndenes fagforening hadde kommet med en høringsuttalelse forklarer han.

Kielland på riktig vei

Stavangers store dikter Alexander L. Kielland var en av dem som ble funnet riktige for østtyske lesere. Fire av bøkene hans ble gitt ut i DDR: Garman & Worse, Skipper Worse, Else, samt debutverket Noveletter.

"Alexander Kielland (1849-1906)"
"Alexander Kielland (1849-1906)"

- Kielland belyser problemstillinger i samfunnet fra flere synsvinkler og var en samfunnsskeptiker. Derfor passet han godt inn. Man tenkte nok også at han ideologisk sett var på vei dit DDR hadde kjempet seg til, og at han var en kime til dem selv, mener Jager.

- I sensurmaterialet ble forfatterne målt opp mot sin egen historie. Hos Kielland som person fremheves det at han, til tross for sin bohemaktige tilværelse, ideologisk sett var på riktig vei. Det nevnes også at presset fra hans samfunnskretser etter hvert ble så stort at han endte opp som embetsmann.

Kiosklitteratur

Kielland ble, i likhet med en annen nordmann, Johan Bojer, gitt ut på Berlin-forlaget Verlag Volk und Welt i serien Roman-Zeitung. Litteraturen kom ut i hefteform og ble solgt på jernbanestasjoner og i kiosker. Totalt besto serien av over 500 utgivelser i et gjennomsnittlig opplag på 91.000 eksemplarer.

- Litteraturen ble planlagt i et pedagogisk øyemed og skulle fremstå som et ønskebilde av Øst-Tyskland. Derfor var det viktig at den nådde ut til flere målgrupper, også de som normalt ikke leste.

Når det gjelder den norske litteraturen, domineres den tidlige DDR-perioden av de kritiske realistene og den moderne gjennombruddslitteraturen. Jager ser ellers en klar tendens til at forfattere med kommunistisk holdning ble prioritert i det tidlige DDR, som Nordahl Grieg, Rudolf Nielsen og Øivind Bolstad.

Hamsun uaktuell

- Jonas Lie var større enn Kielland i DDR. Mange av Lies bøker ble oversatt, noe som overrasker meg, siden Lie nærmest er glemt her hjemme i Norge. Alt som kunne lukte av nasjonalsosialisme var helt utelukket. Derfor ble Knut Hamsuns bøker først tilgjengelige i 1976, sier Jager.

"Benedict Jager (Foto: Universitetet i Stavanger)"
"Benedict Jager (Foto: Universitetet i Stavanger)"

Andre norske forfattere som ble utgitt i årene før murens fall, var Knut Faldbakken, Johan Borgen og Sigurd Hoel. To av Aksel Sandemoses bøker ble gitt ut, men hans betraktninger om psykoanalyse ble dysset ned. De vesttyske leserne kunne, i motstetning til østtyskerne, kaste seg over Jens Bjørneboes Uten en tråd og Haiene.

- Sammenblandingen av ideologi og litterær kvalitet var alltid der, men balansen varierte. Plutselig kunne en bok bli gitt ut, som tidligere ville blitt stoppet i sensuren, sier Jager.

- Så vidt jeg vet skjedde det aldri at myndighetene gjorde endringer i tekstene til noen av de norske forfatterne, men det skjedde med den svenske forfatteren Sara Lidmann, etter at hun selv godkjente det, forteller Jager.

Lange etterord

Myndighetene måtte forsikre seg om at folk leste bøkene «riktig». Derfor kunne de oversatte utgivelsene gjerne være utstyrt med etterord på rundt 35 sider. Jo mer problematisk teksten var, desto lengre var etterordene.

- Etterordene var rettet mot de med høyere utdanning og hadde til hensikt å begrense meningspotensialet. Lengden er iøynefallende sett i sammenheng med landets papirmangel. Og hvem leser etterord på 35 sider, undrer Jager.

Powered by Labrador CMS