Urbygda i Hardanger

I bygda Herand lekte barn med skjell de fant 37 meter over havet. Det viste seg at lekeplassen var en uvanlig godt preservert søppelfylling fra eldre steinalder.

Publisert

- Godt skotøy er viktig, men du trenger ikke tungt regntøy, sier prosjektleder Knut Andreas Bergsvik fra Arkeologisk Institutt over telefonen.

Det er høstens første gråmandag, enda det fortsatt bare er august. Det striregner i Bergen. Også i Herand i Hardanger, der Bergsvik tilbringer det meste av sensommeren sin, er det nedbør. Stien fra bygda til utgravingsstedet, som ligger rett under en bratt bergvegg, er regntung og gjørmete. Men arkeologene som sitter og jobber ved enden av den, er tørre, og heller støvete.

- Du kan nesten se hvorfor de valgte å bosette seg her. De kom inn fra fjorden, og steg i land nærmest rett inn i en ferdig bolig. Og her er det faktisk helt tørt, sier han.

Heldigvis for både Bergsvik og steinalderfolket. For det samme som gjorde hellerne til gode boplasser, gjør dem også godt egnet til å bevare beinrester i tusenvis av år.

Flyter av skjell og knokler

- Det som gjerne skjer andre steder, er at regnet forsurer jorden, slik at beinrestene rett og slett forvitrer og forsvinner i løpet av et par hundre år. Men i dette tørre miljøet er de uvanlig godt bevart, forklarer Bergsvik.

"Arkeolog Knut Andreas Bergsvik."
"Arkeolog Knut Andreas Bergsvik."

Han har postdoktorstipend fra UiB, og har heltidsjobb med å analysere og registrere funnene fra Herand. Han var med i en registrering som Fylkeskommunen satte i gang for å undersøke funnet i 2003. Og han ledet de første utgravningene i fjor sommer, der opptil 9000 år gamle objekter ble funnet.

- Det er oppsiktsvekkende gamle funn, understreker Bergsvik.

Et helleristningsfelt lenger opp i bygda, et par hundre meter unna helleren, er et av flere synlige spor av tettstedets lange historie som bosted for mennesker. Det var faktisk en av innbyggerne, Kåre Bru, som fikk arkeologene interessert i helleren.

Han hadde hørt en eldre slektning fortelle om hvordan barna pleide å leke med skjellene de fant der. Ikke oppsiktsvekkende i seg selv - hvis du ser bort fra at området skjellene ble funnet i, ligger 37 meter over havet. Der arkeologene graver i dag formelig flyter det av sneglehus og mindre skjellfragmenter.

Gir lokalbefolkningen omvisning

- I steinalderen gikk antakelig strandlinjen nesten så høyt. Historisk sett er det derfor logisk at folk bosatte seg her, forklarer Bergsvik.

Der Kåre Bru fant skjellene, lå det en mødding: En avfallsplass der steinalderfolket kvittet seg med matrester, gamle redskaper og annet avfall. I fjor inviterte arkeologene bygdefolk og andre interesserte på visitt til utgravningsstedet, der de fikk se nærmere på de urgamle funnene, og prate med arkeologene om hvordan de arbeidet.

"Silje Øvrebø Foyn og Merethe Johansen graver forsiktig ut funn fra den antakelig 9000 år gamle møddingen på Herand."
"Silje Øvrebø Foyn og Merethe Johansen graver forsiktig ut funn fra den antakelig 9000 år gamle møddingen på Herand."

- Det er både kjekt og viktig å kunne gi noe tilbake til lokal-samfunnet så umiddelbart. Vi er jo helt avhengige av dem, på så mange måter. Rapportene og artiklene fra dette funnet tar det gjerne et par år å publisere, derfor er det bra om vi kan formidle litt av forskningen vi holder på med underveis. Og det er kanskje morsommere for folk å se funnene når de praktisk talt nettopp er tatt ut av jorda, enn når de havner på museum senere, forklarer Bergsvik.

Det er ikke bare steinalderfunnene som engasjerer arkeologene under helleren. Bare et par meter unna fra møddingen ligger et gammelt ildsted fra bronsealderen. Der gjør arkeologene minst like viktige funn.

Graver i søppelet

- Dette er spor fra et tidlig jordbrukssamfunn, omkring 3700 år gamle. Også her har vi gjort funn av beinrester, antakelig etter husdyr, storfe, sau og svin, forklarer Bergsvik.

Han understreker at utgravingene er tverrfaglige prosjekter, i ordets rette forstand. Arkeologene er helt avhengige av hjelp fra botanikere til blant annet å artsbestemme trekull og pollenprøver, og fra zoologer til å finne ut hvilke dyr beinrestene kommer fra.

- De får igjen hjelp fra oss ved våre innsamlingsmetoder, fortsetter Bergsvik. Det er ikke første gang en heller har vært gravet ut på Vestlandet, men i Herand-prosjektet bruker de mer finmaskete metoder enn det som har vært vanlig.

- Dermed får vi mer data, og kan gjøre mange flere typer analyser, sier Bergsvik.

For forskningen er det gull verdt å grave i det som var søppel for steinaldermenneskene. Slik kan arkeologene få et lite glimt inn i hverdagen deres.

- Det vi har funnet så langt, tyder på at dette var et sted folk bodde i kortere perioder. Vi vet ikke nøyaktig når på året, men vi har funnet mye bein fra makrell, sild og laksefisk. Det er arter som tyder på at det har vært en sommerbosetning, forklarer Bergsvik.

Vekker ærefrykten

Men selv om matrester kan være god forskningsmat, varmer det nok ekstra godt i et arkeologhjerte når man finner gamle kulturgjenstander. Carina Tolpinrud viser frem dagens ferskeste funn: Et beinsmykke. Tynt, dråpeformet og delikat utført. Ikke ulikt smykker folk går med i dag, gjerne for å vise at de har besøkt mer eksotiske steder enn Vestlandet.

- Det er mitt gjeveste funn så langt, sier Tolpinrud.

Hun er en av tolv masterstudenter som får deler av den praktiske utdanningen sin i Herand.

- Og du er ikke fristet til å bare lure det unna? Ha et ekte, selvplukket steinaldersmykke til odel og eie?

- Nei, forsikrer hun lattermildt.

Det er heller ærefrykt enn begjær som vekkes hos arkeologene. Spesielt hos Bergsvik selv.

- Det er klart, du blir litt ekstra skjelven når du sitter med slike funn i hendene, sier han, og viser frem en skjør fiskekrok av bein. Antakelig er den rundt 9000 år gammel.

- Det er nesten så jeg synes de blir litt blaserte, studentene, når de i forbifarten forteller at de har funnet «enda en fiskekrok». De er jo oppsiktsvekkende funn, alle sammen, ler Bergsvik.

Siste sjanse

Han håper funnene under helleren på Herand kan gi informasjon om hvordan sivilisasjonen utviklet seg på hele Vestlandet. Fra jeger- og fiskefolket som laget møddingen i vannkanten for 9000 år siden, via bøndene som laget ildgropen over 5000 år senere, og til det tradisjonelle jordbrukssamfunnet som har vært der frem til nyere tid.

- Det er spesielt der den tverrfaglige dimensjonen kommer inn. Sammen med geologer og biologer kan vi finne ut mer om hvordan klimaet var her den gangen.

- Hvilke dyr som fantes her på bestemte tider gjennom historien, hvor varmt det må ha vært, og så videre. Og sammen med pollenprøver fra sjøene i området og utgravninger fra gamle åkrer, kan vi finne ut mer om hvilke planter som fantes her, hva de dyrket og spiste, og hvordan jordbruket utviklet seg her på Vestlandet. Vi planlegger blant annet å finne nærmere ut av når bøndene begynte med stølsdrift her, forklarer han. De har allerede flere gamle støler i søkelyset. Nå søker de om penger til å grave ut like grundig rundt dem.

- Vi antar at Herand er en av de eldste jordbruksbygdene på Vestlandet. Og spesielt nå når jordbruket i Norge ser ut til å være i ferd med å bli avviklet, er det viktigere enn noen gang å få klarlagt hvordan kulturlandskapet har utviklet seg, og hva det har betydd for folk gjennom historien, forklarer han.