Israel er ett av landene som har en lang tradisjon for å bruke personprofiler for å plukke ut mulige terrorister.

Oppmerksomheten rettes blant annet mot ugifte menn mellom 18 og 20 år som har sterk tilknytning til moskeene. Men modeller som baserer seg på individuelle karakteristikker er sjelden brukbare.

– Hvis terrorister finner ut hvilke kriterier de blir plukket ut fra, endrer de selvsagt taktikk, sier Ragnhild Lygre ved Psykologisk fakultet, UiB.

Lygre er medlem av Forskningsgruppe for operativ psykologi, UiB. Sammen med professor Jarle Eid og professor II Gerry Larsson har hun gitt ut Terrorismens Psykologi.

Dette er en oversikt over teorier som har forsøkt å forklare hvorfor noen blir terrorister og andre ikke.

Forenklende modeller

Det finnes to hovedtradisjoner for å forklare terrorhandlinger.

Den ene tradisjonen studerer den individuelle terroristen isolert sett, og leter etter avvikende personlighetstrekk. En antar at terrorister har personlighetsforstyrrelser, som paranoia.

Andre mener at terrorister har narsissistisk personlighetstrekk med behov for beundring og mangel på empati. Retningen har gitt opphav til teorier om terroristprofiler, terroristpersonligheter og psykisk sykdom hos terrorister.

– Denne tradisjonen blir avvist av en rekke forskere, som mener at terrorister ikke har en særegen personlighet. Det er også lite som tyder på at det forekommer flere psykiske avvik hos terrorister enn ellers i befolkningen, ser Lygre.

Den andre hovedtradisjonen i terrorforskning prøver å forstå terrorisme ut fra miljøets påvirkning på personers atferd. En er opptatt av når og under hvilke omstendigheter ekstremistiske organisasjoner tyr til terrorisme.

Men heller ikke denne teorien som forklarer terrorisme utelukkende ut fra samfunnsmekanismer er tilstrekkelig, i følge Lygre.

– En modell som kun ser på samfunnsmekanismer kan heller ikke forklare hvorfor bare noen innen en bestemt gruppe blir terrorister, mener Lygre.

De små nyansene

Lygre mener at nyere, såkalte prosessorienterte forklaringsmodeller er nøkkelen til å forstå hvorfor noen blir terrorister og andre ikke. Her ser man utviklingen av terrorister som en vekselvirkning mellom individ og miljø over tid.

– Prosessorienterte forklaringsmodeller er mer troverdige. Hvis en følger prosessen i mange ledd er det mulig å bli klar over flere faretegn, forteller Lygre.

Innen grupper som er utstøtte og føler seg fremmedgjorte kan tegn som hat og dehumanisering av en fiende gradvis foreverre seg og ende i terror. Men prosessene kan også stagnere og aldri føre til et terroranslag.

– Det er alle nyansene det er viktig å fange inn, sier Lygre.

Ønsker mer forskning

I Norge er dette et nytt felt som få psykologer forsker på.

– I lys av den økende bruken av terroranslag de siste årene, er det viktigere enn noensinne å forstå hvilke psykologiske forhold som fører til terrorisme.

Mer forskning vil gi mulighet til å forstå faresignalene bedre, sier professor Jarle Eid ved Avdeling for samfunnspsykologi.