Hver morgen satt forskerne med kaffekoppen og fulgte med på skjermen og satelittsignalene. Klarte selene seg i det fri? Fanget de fisk?

Selene Skinny, Notag og Yellow hadde blitt målt og testet – og fått maten servert. Nå skulle de klare seg selv.

Hentet inn to uker gamle

– Selene Skinny og Notag ble fanget i isen utenfor Grønland da de var bare to uker gamle. Den voksne selen Yellow var omtrent seks år da hun ble hentet inn til forskningsprosjektet.

Dyrene ble tatt inn til målinger i et forskningsprosjekt ved UiT Norges arktiske universitet.

– Ved å bruke levende seler kan vi se hvordan de fanger fisk, hvordan de beveger seg i vannet, hvor mye energi de bruker på å fange fisk, og hvor mye energi de lagrer i fettet sitt, forteller forsker Marie-Anne Blanchet ved Norges fiskerihøgskole.

Treningen tar tid

– Sel-trening tar mye tid, forteller hun.

Det var Blanchet som hadde hovedansvaret for trening av selene. Hun er marinøkolog, men hun er også utdannet sjøpattedyrtrener med lang erfaring fra akvarier i Frankrike, Portugal og Danmark.

Forskerne ville jobbe frem metoder som kan brukes i felt for å finne ut hvor mye fisk selene må spise for å klare seg, og hvor mye energi de bruker og lagrer. Før prosjektet startet, visste de mer om hva selene spiser når de er på isen, men visste mindre om hva dyrene gjør når de er på vandring i åpent hav.

– Hvis man skal studere mageinnholdet på sel, så er det mest vanlig å skyte selene. Slik kan dette prosjektet med levende sel, gi oss ny informasjon, forteller Martin Biuw som er prosjektleder.

Selene ble trent opp slik at forskerne kunne håndtere dem uten å bedøve dem. For eksempel for å bytte batteri på kamera eller feste instrumenter på ryggen med borrelås for å måle aktiviteten til dyrene.

Dyrene fikk lommer laget av et gummimateriale festet på ryggen. Der la forskerne inn vekter for å gjøre selen tyngre eller flyteelementer for å gjøre dem lettere.

Marie-Anne Blanchet forteller at det er lettere å trene yngre seler enn voksne dyr, så Skinny og Notag var litt enklere å ha med å gjøre.

Selenes mentale behov

– Vi trente selene for å gjøre ting enklere i forskningen, men også for å stimulere dem mentalt. Deres psykiske helse er like viktig som dere fysiske helse, forteller hun.

Det var gøy å trene dyr igjen: – Man blir glad i dyrene, og man blir veldig opptatt av at de skal ha det bra, forteller Blanchet.

– Dyrevelferd i fangenskap består dels i å ta vare på dyrenes basale behov, sier professor Lars Folkow fra Institutt for arktisk og marin biologi der forskningen fant sted.

– For seler betyr dette et basseng med sjøvann med passe temperatur å svømme i, at de har tilgang på god og næringsrik kost – som sild med spesialtilpasset vitamintilskudd, og at de gjennomgår de samme sesongsykluser som i det fri.

Forskerne regulerte lysrytmen i bassengrommet, med mørketid om vinteren og midnattssol, lys hele døgnet, om sommeren. Folkow har ansvaret for at dyreforskningen er i tråd med de etiske retningslinjene.

Is og leker

I tillegg må forskerne berike miljøet til selene.

– En bærebjelke i dette var trenings-og temmingsprogrammet som Marie-Anne Blanchet designet for dyrene. De skulle få brukt sine evner og ferdigheter og lære bestemte ting og handlinger, som var nødvendige for forskningen, sier Folkow.

For eksempel måtte dyrene legge seg opp på plattformen på kommando, for å ta blodprøver. Etterpå fikk de belønning.

– Vi hadde også dyrenes velvære i fokus. Disse selene er flokkdyr og ble derfor holdt i gruppe. De fant også glede i å dusje seg i vannspruten fra en slange som hang over bassengkanten, forteller Lars Folkow.

– Grønlandsselen er glad i is og liker å knaske is, sier Folkow. – Enkelte ganger fikk de isbiter med en frossen sild eller annen godbit i midten, noe som de kunne knaske på lenge.

Det latinske navnet for grønlandssel er Pagophilus, som betyr iselsker.

Dyrene fikk også leketøy.

– Vi lærte dem opp til å hoppe opp til en ball. Særlig Skinny likte å gjøre det. Noen ganger brukte vi det til og med som en belønning, siden hun likte det så godt, forteller Blanchet.

Fikk svømme i havet

Dyrene ble holdt i en merd, en innhegning for oppdrettsfisk, i sjøen i Kaldfjord i flere uker av gangen, for å få gjennomført målingene. Dette gav selene en fin avveksling fra hverdagen i bassenget i Breivika.

For å frakte selene, måtte de trenes til å gå inn i en transportkasse. Denne ble så løftet opp i en bil, kjørt ut til Kaldfjord, lastet på en båt, og kjørt ut til laksemerden.

Forskerne satte kamera på selene i merden, slik at de kunne se når de fanget fisk.

– Dette er noe vi aldri har sett med disse selene, sier Martin Biuw, leder for Coexist-prosjektet. – For disse dyrene svømmer så langt ut til havs at de er vanskelig å observere i det fri.

– Vi satte akselerometer på selene, som måler aktivitet og stort sett fungerer som en skritt-teller, forteller prosjektlederen.

Dette gir forskere en innsikt i hvor mye energi de bruker når de jakter på mat, og en indikasjon på hvor mye fett de kan lagre i spekket sitt.

Dette skal senere brukes til å gi informasjon om hvilken rolle disse selene spiller i økosystemet, slik at deres behov tas med når fiskekvoter blir satt, slik at selene får nok mat. Grønlandsselen er nemlig en av de viktigste rovdyrene i økosystemet i Arktis, og det er viktig å ta hensyn til hele økosystemet når man bestemmer fiskekvoter.

Selene får et nytt hjem

– Når man er ferdig med et eksperiment, så skal man aller helst slippe dyrene fri - eller finne et nytt hjem til dem, sier Blanchet.

Så lenge dyrene er i god form, og de har en stor sjanse for å klare seg på egenhånd og det ikke er fare for andre ville dyr, så er det beste å slippe fri.

– Vi var veldig glad da vi endelig fikk tillatelsen fra Mattilsynet til å slippe dem fri, sier Blanchet.

– For å få lov til å slippe dyrene fri, står dyrevelferden i fokus og vi må kunne sannsynliggjøre at dyrene vil ha forutsetning for å klare seg godt i det fri, på tross av flere år i fangenskap, forteller Lars Folkow.

Han forteller at det er høstet mye positiv erfaring på dette området fra håndtering av andre selarter i England. Denne erfaringen bidro nok til at søknaden ble godkjent. En veterinærundersøkelse av selene viste at de var friske og hadde god helse.

– Grønlandsselen blir naturlig forlatt av moren ganske tidlig og må lære alt selv. Skinny og Notag, selene vi fanget da de var bare to uker gamle, har aldri hatt erfaring fra naturen. Men akkurat denne arten får altså ingen opplæring av moren, så det talte til vår fordel i dette prosjektet. Den eldre selen, Yellow hadde erfaring fra naturen, forteller Marie-Anne Blanchet.

– Vi gav dem levende fisk hele tiden mens de var ute i merden i Kaldfjorden. De klarte selv å fange fisk og vi var helt sikre på at de klarte å fange fisk da vi slapp dem fri, sier Blanchet.

Kunne følge selene via satellitt

En bekymring forskerne hadde var at selene kunne møte mennesker etter at de ble sluppet fri, og forvente å få mat. Derfor prøvde de å trekke seg tilbake i tiden før de skulle slippe selene fri.

De slapp dem ut midt i Barentshavet der sjansen for å treffe mennesker var minimal. Før selene ble sluppet fri ble de utstyrt med Argos-sendere som sendte data via satellitt. Senderne vil falle av av seg selv når selene røyter om våren.

Se øyeblikket da Notag og Skinny blir sluppet ut i havet:

– Vi fulgte med selene hver morgen med kaffekoppen, ved å se på skjermene våre som mottok signaler fra selene via satellitt. Vi så at de klarte å fange fisk ved å se på svømmehastigheten og at de klarte å dykke ved å se på dybde-data, forteller Blanchet.

De slapp alle selene på samme sted. Skinny og Notag svømte nordover mot Svalbard. De mottok signal fra dem i 45 dager, før signalet ble borte.

– I verste fall kan de ha blitt tatt av en spekkhogger, sier Blanchet. – Signalet forsvant midt på havet. Men instrumentene kan også bare ha sluttet å virke.

– Yellow dro sørover mot Tromsø. Hun kom nærmere og nærmere... helt til 100 kilometer fra byen.

– Vi fikk høre om en grønlandssel i Skulsfjord, vi dro dit for å sjekke, men det var ikke henne.

Signalet fra Yellow ble borte. Etter en uke eller to så dukket plutselig et signal opp i nærheten av Grønland. Forskerne tror at Yellow har svømt på rygg og dermed forstyrret satellitt-signalet.

– Yellow brukte altså bare 13 dager på å svømme fra Tromsø til Grønland. Hun dukket opp i området like ved der hun ble fanget et par år før. Det blir som å sitte på en sofa i to og et halvt år, også løpe et maraton, ler Blanchet.

– Personlig er jeg veldig fornøyd med å slippe selene fri. Det er veldig fint å kunne jobbe med dyr og så slippe dem fri, sier hun.

– Sel-arten vi jobbet med spilte på lag, slik at det var mulig. Det går ikke med alle dyr.