Veiledere påvirker resultatet på doktorgraden

Veiledningsstilen er viktig for den vitenskapelige kvaliteten på sykepleieres doktorgradsavhandlinger.

Publisert
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Professor Elisabeth Severinsson har undersøkt hvilket syn veiledere og sykepleiere som tar doktorgrad har på veiledningsstil og -kvalitet, forskningsrelaterte oppgaver, og betydningen av veiledingen.

- Undersøkelsen viser at veileders profesjonelle ferdigheter og veiledningserfaring så ut til å påvirke veiledningsklimaet og hvor mye oppmuntring veileder gir. Begge disse hadde avgjørende betydning for kvaliteten på prosjektet eller avhandlingen, sier hun.

Av forhold som ble fremhevet som viktige for kvaliteten var

• Veileders interesse for temaet og for framdriften
• Evnen til å kommunisere og interagere
• At veileder gjennomgikk forskningen
• At veileder ga relevante råd om forskningsmetodikk
• At veileder var oppmuntrende

I undersøkelsen ble det også pekt på forhold som både veileder og kandidat mener var av mindre betydning, som motivering, rådgivning i ikke-forskningsrelaterte forhold og veiledning om relevant litteratur.

Det generelle inntrykket var også at veilederne var godt forberedt og at de ga konstruktive tilbakemeldinger både på det pågående og det framtidige arbeidet.

Kommunikasjon og interaksjon

Undersøkelsen, som omfattet 9 veiledere og 6 som fikk veiledning viser at sentrale aspekter ved en veiledningsstil er problemløsning, forberedelse for forskning, kommunikasjon og interaksjon.

Severinson kom også frem til at forskningsveiledning er en prosess der veileder og den som blir veiledet samarbeider med sikte på å forbedre veileders evne til å være lydhør overfor studentens kompetanse og begrensninger.

- Interaksjon og tydelig kommunikasjon var avgjørende for kvaliteten på veiledningen, forteller hun.

- Forventninger både til veileder og den som blir veiledet bør derfor nedfelles i en kontrakt, spesielt siden det å fullføre et doktorarbeid i høy grad er avhengig av forholdet mellom kandidat og veileder.

Elisabeth Severinsson (Foto: HiVE)
Elisabeth Severinsson (Foto: HiVE)

De mer forskningsrelaterte sidene ved oppgaven ser ut til å være en oppfølging av forskningsprosessen, oppmuntring og kritiske kommentarer til utkast, i tillegg til opplæring i forskerrollen.

Oppmuntring og kritiske kommentarer

Det var enighet blant de spurte om at de viktigste forskningsrelaterte oppgavene til en veileder er å følge opp forskningsprosessen, sørge for oppmuntring og kritiske kommentarer til utkast som blir lagt fram, i tillegg til å bidra til å forme en forskerrolle.

- Effektiv veiledning omfatter en god atmosfære og forskningsstøtte. Slik veiledning er et komplekst sosialt møte mellom to parter. Det er derfor viktig med kontinuitet i interaksjonen med sikte på å utvikle akademiske ferdigheter, uavhengighet og kritisk tenkning.

- God tone i veiledningen var også viktig, fortsetter Severinsson.

Alle deltakerne i undersøkelsen var tilfredse med kvaliteten på det akademiske lederskapet, både når det gjaldt forskningsprosessen, framdriften i arbeidet med avhandlingen og sosialiseringen til en akademisk rolle.

- Tatt i betraktning de raske endringene og de mange utfordringene både i utdanning og i klinisk praksis var det viktig å forbedre kvaliteten på forskningsveiledningen.

Denne har nemlig direkte betydning for den kritiske refleksjonen når dialogen mellom veileder og student skrider fram.

Undersøkelsen viser også at det å innta et kritisk standpunkt fra et klinisk perspektiv var første sted i forskningsprosessen. Slik anerkjenner en behovet for endring, noe som i sin tur kunne føre til både en identifisering av problemer og til måter å håndtere dem på i doktorgradsutdanningen.

- Sykepleiere og veiledere kan føre an

Severinsson mener at det er ledende kliniske sykepleier eller forskningsveileder som vil kunne føre an i kunnskapsutviklingen for å bedre kvaliteten i moderne helsearbeid.

- Sykepleierledere som sitter i sentrale posisjoner der de kan legge til rette for forskning og forskningsveiledning i kliniske sammenhenger har en rolle og et potensial vi ofte ikke legger merke til.

En av de store utfordringene for veiledere og veiledete innen praksisorienterte disipliner som sykepleie er nemlig balansen mellom akademiske krav og praksis.

- Det er kanskje nødvendig at klinisk og akademisk sykepleie samvirker for å få til endringer i sykepleie- og jordmorfaget, avslutter Severinsson.

Referanse:

Elisabeth Severinsson, Research supervision: supervisory style, research-related tasks, importance and quality, Journal of Nursing Management, vol. 20, issue 2, 2012 (sammendrag)