Tøft å flytte tilbake

Selv om det kan være høyst nødvendig, er det en tøff opplevelse for et barn å bli flyttet fra sine foreldre og til en ny familie. Det er ganske tøft å flytte tilbake også.

Publisert

– Barn som skal flytte hjem til sine foreldre etter å ha bodd i en fosterfamilie i flere år, har et stort behov for hjelp og bistand til å få til hverdagslivet sitt. Og den hjelpen må ikke komme fra barnevernet, men fra noen andre.

Det sier Bjørn Øystein Angel, førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi, sosialt arbeid og velferdsfag ved Universitetet i Agder.

Han har tatt doktorgrad i sosialt arbeid ved NTNU.

Hjem igjen etter fosterhjem

I avhandlingen “Å flytte hjem igjen etter å ha bodd i fosterhjem – en analyse av barns selvoppfatninger og livshistorier” møter vi 10 barn som har opplevd det som er blitt en barndomsvariant i dagens Norge, å flytte hjemmefra til fosterhjem og hjem igjen.

Én av deltagerne i Angels studie var i forsterhjem fra han var fire til han var 16 år.

Avhandlingen er basert på kvalitative intervjuer, der barna ble invitert inn i forskningsprosessen ved å formulere spørsmål til barn i samme situasjon som dem selv, og deretter besvare på sine egne spørsmål.

Studien fokuserer på barnas eksplisitte selvoppfatning, slik den kommer til uttrykk gjennom svar i intervjuene.

– Barna i mitt utvalg signaliserer tydelig at de har behov for hjelp for å “få til” livet sammen med mamma og søsken, men de er veldig klare på at hjelpen ikke kan komme fra barnevernet. De har en oppfatning av at barnevernet og barnevernsrepresentantene har sveket dem.

Ikke kritikk

– Opp gjennom den tiden de har bodd i fosterhjem har de hatt ønsker om endringer eller om å ta opp kritikkverdige forhold med barnevernet, men har opplevd at de ikke ble hørt eller møtt av barnevernsrepresentantene. De har ingen tillit til det organet som har ansvar for plasseringen deres, sier Angel.

– Ligger det her en generell kritikk mot barnevernet også fra din side?

– Nei, det gjør det ikke. Barnevernet er satt til å håndtere en vanskelig situasjon der og da. Da kan det godt være at relasjonene mellom barna og barnevernsrepresentantene ikke kan bli noe annet. Men i enkelte, konkrete tilfeller kan det nok være grunn til å kritisere den enkelte barnevernsarbeider for ikke å se eller ta hensyn til barnet.

Angel forteller at han har vært nysgjerrig på hvordan livet arter seg for barn i denne spesielle situasjonen.

- Vanskelig å få innblikk

– Samfunnet har bestemt at barnet ikke kan bo hos egne foreldre, og avgjort at det skal flyttes ut. Deretter bor barnet i fosterhjem i en periode, oftest over flere år, før myndighetene ved fylkesnemnda bestemmer at barnet skal flyttes hjem igjen. Dette er et område som har vært vanskelig å få innblikk i, forteller Angel.

– Faktisk vet vi ikke en gang hvor mange barn som hvert år flytter hjem etter å ha levd hos en fosterfamilie. Vi har veldig god oversikt over hvor mange barn som får hjelp av barnevernet, hvor mange som får omsorg, hvor mange som bor i fosterhjem, men akkurat hvor mange som flytter hjem igjen, har vi ikke god statistikk på.

– Det beste estimatet vi kan gi, er at det dreier seg om rundt 80–85 barn hvert år, sier Angel.

Relasjoner til søsken og venner

– Finnes det da noe generelt svar på spørsmålet ditt om hvordan livet arter seg for disse barna?

– Vi kan i alle fall slå fast at det å flytte hjem igjen er veldig krevende. Først har barna opplevd alvorlige brudd i viktige relasjoner, fordi samfunnet har flyttet dem ut av hjemmet, sier Angel.

Ifølge Angel har Barnevernet ofte fokus på voksenverdenen, på relasjonen mellom barn og foreldre. Men barna har også sterke relasjoner horisontalt, til søsken og venner.

– Når de så skulle flyttes hjem igjen, det kunne være etter 12 år eller 4 år, var situasjonen hjemme en helt annen enn da de ble flyttet hjemmefra. Barna strever rett og slett med å få til livet både i forhold til mor og i forhold til søsknene sine.

– Hva er det de strever mest med?

– De opplever en annerledeshet når de kommer hjem igjen som er ganske utfordrende. Noen av dem opplevde at da de ble flyttet hjemmefra, var det en søster eller bror som ikke flyttet hjemmefra.

– Og flere har opplevd at mens de bodde i fosterhjem, fikk mamma et nytt barn, og det barnet ble boende hjemme. Den tanken på “hva er det med meg som gjør at jeg ikke kan bo hjemme, når storesøster kunne”, går igjen.

Øske om å komme hjem

Angel forteller at selv om forholdet til egne foreldre er forskjellig fra barn til barn, har de alle et sterkt ønske om å komme hjem.

– De aller fleste opplever en slags “honeymoon” med en gang, men dessverre går det fort over. De forteller at de ikke “får det til” i forhold til mamma, de ser de depressive trekkene til mamma, “hun bare sitter der”, “vi krangler”, “vi er så forskjellige”, “mamma ser meg ikke”, “mamma vil ikke ha noe med meg å gjøre…”

– Det er mye mamma og lite pappa her?

(Illustrasjonsfoto: Shutterstock)
(Illustrasjonsfoto: Shutterstock)

– Ja, og det speiler den sosiale virkeligheten. Fedrene var fjerne på tidspunktet da barna ble flyttet til fosterhjem. Noen var i periferien og gjorde det vanskelig for mamma og barna, men de var lite til stede i den daglige omsorgen.

– De var også perifere i perioden barna bodde i fosterhjem, og ingen av barna bodde sammen med fedrene da de flyttet hjem.

– Bør lage et opplegg

– Hva bør bli konsekvensene av dine funn?

– Helt konkret bør Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet lage et opplegg i forhold til barn som flytter hjem. Dette er veldig reflekterte barn, som er aktive aktører i eget liv.

– De har opplevd mye makt og tvang i sitt liv, og de har utviklet forhandlingsstrategier for å få det som de vil.

Angel poengterer også hvor viktig det er å ta hensyn til barnas forhold til sine søsken:

– Barna har mye omsorg for sine søsken. Det er viktig for deres identitetsoppfatning å ha kontakt med søsken. Når man foretar vurderingene om barnet skal flyttes ut, må man også tenke hvor skal barnet plasseres rent geografisk, slik at de kan opprettholde disse viktige relasjonene.