Knud Knudsen henter og leverer barnebarnet Christian (5 år) i barnehagen flere ganger i uken. Da blir det også tid til lek. (Foto: Asbjørn Jensen, UiS)
Knud Knudsen henter og leverer barnebarnet Christian (5 år) i barnehagen flere ganger i uken. Da blir det også tid til lek. (Foto: Asbjørn Jensen, UiS)

Bestefar i farta

Under tellekanten: Professor Knud Knudsen er ikke alene om å bruke tid på barnebarna. Etter fylte 70 år er bestefar overraskende mye sammen med de små, viser hans egen forskning.

Publisert

Knud Knudsen har 40 års banebrytende forskning bak seg. Mest oppmerksomhet får han nå for sin forskning på besteforeldrerollen.

I en fersk internasjonal bok om bestefedres rolle i våre dager er Knudsen eneste skandinaviske deltaker.

– I faglitteraturen har bestefedre til nå vært nesten usynlige. Som den første i sitt slag samler boken Grandfathers: Global Perspectives informasjon om bestefarrollen fra hele verden, forteller Knudsen. Boken er redigert av professor Ann Buchanan ved Universitetet i Oxford.

Som verdens beste bestefar står Nobelpris på Knudsens ønskeliste. Han bruker TV som radio og lurer gjerne akevitt i gjestenes te for å holde kreativiteten på topp.

Knud Knudsen

Tittel: Professor (Emeritus)

Institusjon: Universitetet i Stavanger

Fagfelt: Sosiologi

Alder: 71

Sivilstand: Gift med Gro

Barn/barnebarn: To barn og fem barnebarn

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Som Emeritus ville det vært supert med utenlandsopphold! Jeg ville reist til Madison, Wisconsin. Der finnes et sjenerøst og avansert sosiologimiljø, som samarbeider med økonomer og antropologer. Fra toppen i Social Science Building har man utsikt over vakre innsjøer og skoger, et syn som klarner sinnet. Jeg ville hatt familien med, slik at ungdommen fikk erfare Wisconsins salige blanding av bråkete studentliv, amerikansk lokalpolitikk og forblåste småsteder med vennlige norsk-amerikanere i krokene.

Hva ser du helst på TV: «Farmen» eller «Forsker grand prix»?

– Ja takk, begge deler! Akademikere undervurder gjerne opplysningsverdien i «Farmen» og overvurderer underholdningsverdien til «Forsker Grand Prix».

– I vårt hjem har vi flere TV-er som sviver samtidig på ulike kanaler. Kort sagt: Jeg bruker gjerne TV som radio og titter nøyere inn om det skjer noe interessant. For egen del har jeg en forkjærlighet for religiøse kanaler, som Gospel Channel og Vision Norge. Programmene har mange informative bilder fra folks dagligliv, og de burde interessere flere samfunnsforskere.

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– Det er ikke alltid jeg klarer å skille, siden jeg gjerne bruker egen forskning i forelesningene. Undervisning er krevende, men samspillet med studentene er inspirerende og skaper mye energi. Forskning er spennende og gir stadig mening til livet. Man kan typisk ha utviklet en sinnrik hypotese, likevel sparker empirien tilbake noe helt annet, og det må virkelig tenkes ganske på nytt. Knallhardt når det står på, likevel skjerpende og inspirerende.

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap?

– Jeg har lite greie på stjerner og teselskap, men ville svært gjerne hatt Karl Marx, Max Weber og Émile Durkheim rundt bordet. Tema: «Ulikhet, religion og solidaritet i en presset verden». Det kunne blitt en skikkelig heftig og lærerikt party. Min oppgave ville være å notere gode poenger, samt lirke litt norsk akevitt i teen, for å sikre kreativt trykk i samtalen.

Faguttrykk du elsker?

– La meg nevne tre.

– «Relativ deprivasjon». Begrepet formidler viktig sosiologisk innsikt: Opplevelse av egen framdrift avhenger av hvordan det går med andre.

– «Matteus-effekten». Det er et uttrykk som understreker ulikhetens kumulative, forsterkende virkninger.

– «Thomas-teoremet», «Hvis mennesker definerer situasjoner som virkelige, så blir de virkelige i sine konsekvenser», minner om at den sosialt konstruerte virkelighet er en kraftfull realitet.

Faguttrykk du hater?

– Jeg hater når fagfolk bruker uttrykket «på en måte» i tredje hver setning, oftest for å dekke over at de mangler en klar ide eller ikke tør si hva som menes, egentlig.

Nobelpris eller verdens beste bestefar?

– Jeg har allerede attest fra barnebarna på at jeg er verdens beste bestefar, og jeg stoler fullt ut på deres vurderingsevne. Så Nobelpris ville passe meg utmerket!

– Hva jeg gjør med barnebarna? Jeg leker, hopper trampoline, svømmer,  går på kino og fisker krabbe, pluss svarer nøye på alle de tusen morsomme spørsmål de kommer med, sier professor Knud Knudsen. (Foto: Asbjørn Jensen, UiS)
– Hva jeg gjør med barnebarna? Jeg leker, hopper trampoline, svømmer, går på kino og fisker krabbe, pluss svarer nøye på alle de tusen morsomme spørsmål de kommer med, sier professor Knud Knudsen. (Foto: Asbjørn Jensen, UiS)

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Absolutt. Tellekantene har motivert dyktige, men altfor beskjedne forskere til bedre å dokumentere den innsats som faktisk gjøres. Systemet har videre hjulpet fram større – tidvis avslørende – gjennomsiktighet i hva man selv og kolleger faktisk driver på med. At tellekantsystemet også har en rekke negative sider, er en annen sak.

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

– Jeg ville gjerne vært flue på veggen da Sewall Wright, med pappa Phillip i ryggen, for snart 100 år siden utviklet en helt ny type årsak-virkning-modeller. Wrights tenkemåte fikk en enorm betydning for seinere forståelse av kausalitet i atferdsvitenskapene, helt inn i dagens internasjonale debatt.

Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Kvantitativ. Dette fordi analyseapparatet gir mulighet for systematisk hypoteseprøving, slik at teorier som ikke holder vann, kan avvises, mens de som gjør det anses mer troverdige. Erfaringen min er likevel at en god kvantitativ analyse alltid forutsetter skikkelig kvalitativ innsikt.

Under tellekanten

I denne spalten prøver vi å komme litt tettere innpå forskerne med et knippe faste spørsmål.

Vi tilbyr forskeren et pustehull fra den seriøse akademiske hverdagen mot at vi blir bedre kjent med personen bak forskningsartiklene og tellekantmaset.

Tellekantsystemet, offisielt kaltpubliseringsindikatoren, er et system med kvantitative mål på forskning, som ble innført for universitets- og høyskolesektoren i 2006. Tellekantsystemet har fått mye kritikk, blant annet for at det i stor grad heller legger vekt på forskningens kvantitet enn kvalitet.

Her kan du lese alle artiklene i serien Under tellekanten.