Klarer du ett stikk til, spør legestudent Martin Uglem og smiler bredt til meg.

– Hvor mange ganger skal du egentlig borti hånden min med laseren, spør jeg, småsvett.

– Vi ønsker en førti stikk totalt, sier Uglem og smiler igjen.

– Førti ganger? Hvor mange har du nå, spør jeg og kjenner at jeg har aller mest lyst til å rive av meg laserbriller, hørselsvern og alle elektrodene som er festet på hodet og i ansiktet. Snart reiser jeg meg, og går ut døra. Garantert.

– Vi er oppe i 20 stikk nå. Så da er det halvparten igjen. Skal vi ta noen til, nikker Uglem og smiler oppfordrende.

Men etter 27 stikk er jeg rett og slett så redd for smertene at jeg skvetter før han i det hele tatt er i nærheten av hånda mi.

Laseren er alt annet enn farlig. De fleste synes ikke at den er spesielt vond engang. Men med ett er jeg ikke lenger villig til å ofre mer svette og smerte for at forskerne ved NTNU skal løse migrenegåten. Selv om den hvert år koster Norge 3,5 milliarder kroner i sykepenger.

Sandpapir og sjampo

– Vi ønsker å registrere hjerneaktiviteten mens forsøkspersonene blir utsatt for smerte. Både de som har migrene, og de som ikke har det. Det skal gjøre litt vondt, ellers vises ikke smertesignalene godt nok på datamaskinen, forklarer Uglem.

– Skal vi gå?

Jeg har hatt tolv elektroder på hodet, bak ørene, på nesa og kinnet. Elektrodene må ha god kontakt. Derfor filte Uglem litt på huden med sandpapir før elektrodene ble festet med en elektrodepasta som minner om hårpomade.

Denne pastaen må vaskes ut av håret. Så Uglem og jeg rusler nedover gangen til forskernes lille frisersalong.

– Jeg skal gjennomføre 230 smertetester. Så da blir det 230 hårvask også, sier Uglem og masserer meg lett bak øret mens han fordeler sjampo i håret mitt. Innerst inne synes jeg at en rød rose hadde vært mer på sin plass etter utført oppdrag.

Men å bli vasket forsiktig i håret av en forskerspire i hvit frakk er en så underlig opplevelse at det får holde som takk.

Forsøkspersonene som faktisk har migrene, må gjennomføre smertetestene hele fire ganger. Og føre dagbok over hvordan migrene eventuelt øker eller minker mellom hver økt.

Regnestykket for migrenepasientene er såre enkelt: For å få flere gode dager må man også gi.

Et liv i smerte og mørke

– Akkurat i dette øyeblikk ligger millioner av mennesker rundt om i verden og vrir seg i mørket mens de kaster opp av sterke smerter i hodet, sier Lars Jacob Stovner.

Han er lege, professor i nevrologi ved NTNU og leder av Nasjonalt kompetansesenter for hodepine ved St. Olavs Hospital. Han er medforfatter av en rapport Verdens Helseorganisasjon ga ut i desember, der migrene blir oppført som en av de fem mest belastende sykdommer for kvinner på verdensbasis.

Forskning fra NTNU viser også at migrene er nesten like kostbart for samfunnet som demens. Bare i Norge har cirka 400 000 mennesker migrene. I tillegg kommer alle som sliter med hodepine. Likevel er migrenegåten fortsatt uløst.

– Migrene har ikke blitt anerkjent som et stort folkehelseproblem, fordi sykdommen ikke er dødelig eller truende. Den er bare ødeleggende. Migrene er blant sykdommene som stjeler flest gode dager fra yrkesaktive mennesker, spesielt kvinner. Det er alle sykedagene som koster både enkeltmennesket og samfunnet forferdelig mye.

– Legemiddelindustrien har forstått omfanget, og tjener store penger på medisiner. Men regjeringene rundt om i verden har ikke forstått dette samfunnsproblemet. Derfor har det blitt forsket altfor lite på dette. Vi forstår noen enkeltelementer, men vi venter på det store gjennombruddet om hva som faktisk skjer i migrenehjernen, sier Stovner.

Håpet om et gjennombrudd

Han har jaktet på migrenehjernens personlighet i over 20 år, og ramser opp en lang liste over alle forskningsstudiene som pågår ved Institutt for nevromedisin ved NTNU. Hvert år er cirka 200 forsøkspersoner innom instituttet i ulike studier.

Mens noen kommer hit for å gi sitt bidrag til smertegåten, deltar andre i forsøk om blodtrykksmedisin. Noen kommer også for å ta seg en dupp. De som deltar i søvnstudiene, får en myk pute og en søvndagbok å føre statistikk i.

Professorer og doktorgradsstipendiater til tross: Uten forsøkspersoner hadde forskningen stoppet opp. Mange av de aller sykeste pasientene stiller også opp.

– Noen av migrenepasientene er så plaget av sterke smerter at de er på randen av selvmord. De er fullt innforstått med at vi ikke kan love bedring, men bidrar i håp om at forskerne skal få et gjennombrudd i forståelsen og dermed gi dem flere smertefrie dager.

– Det er absolutt ikke vanskelig å få migrenepasienter til å bli med på studier, og dessverre er det mange å ta av, sier Stovner.

Han deltar også selv jevnlig som forsøksperson i forskningens tjeneste.

– Jeg har rett og slett aldri hodepine. Jeg har derfor vært med i den friske kontrollgruppen cirka ti ganger i ulike prosjekter. Eneste bivirkning jeg har hatt, er at jeg blir søvnig fordi jeg da må sitte stille i over en time, sier Stovner.

Mange små brikker

Inne på undersøkelsesrommet justerer Uglem litt på hjerneelektrodene før neste pasient.

– Smerte er vanskelig å forske på, fordi det er så individuelt. Jeg har en del hodepine selv, og både moren og broren min har migrene. Jeg synes derfor at dette er et spesielt spennende tema, sier han.

Jeg er heldig. Jeg har ikke hatt et eneste migreneanfall i hele mitt liv. Jeg stilte opp som forsøksperson fordi jeg ønsker at en av mine venner skal bli med oftere når vennegjengen fra russetida hever glassene med noe rødt i.

Beskjeden med ordene «Sorry, kan ikke komme likevel. Har fått migrene.» har vært en gjenganger i årevis. Det er den også for sjefen hennes, mannen hennes og barna hennes.

Da kan det greit å vite at det er mange mennesker i hvit frakk som hver eneste dag, år ut og år inn, gjør alt de kan for å legge de store puslespillene som kanskje kan løse både migrenegåten og andre gåter.

En av brikkene kan være deg.