Ny barskog truer

Mer enn hundre år er gått siden Bjørnstjerne Bjørnson oppfordret norske bønder til å kle fjellet med skog. Fremmede barskogarter ble plantet. En av dem kan utkonkurrere norsk gran og furu.

Buskfuru i lyngheiområde på Sotra. Kulturlandskap skapt av beitedyr er i ferd med å gro igjen. (Foto: Ole R. Vetaas)
Buskfuru i lyngheiområde på Sotra. Kulturlandskap skapt av beitedyr er i ferd med å gro igjen. (Foto: Ole R. Vetaas)

Storstilt eksport av trevirke førte til at store deler av Vestlandet var avskoget på 1800-tallet. Med nasjonalromantikken fikk vi en kampanje for å reise skogen igjen.

Resultatet var en massiv nyplanting av blant annet sitkagran, buskfuru og bergfuru på Vestlandskysten.

– Alle disse artene er fremmede for Norge. Sitkagrana kommer fra Amerikas vestkyst. Busk- og bergfuru ble innført fra Alpene og Pyreneene, forteller Ole Reidar Vetaas fra Institutt for geografi ved Universitetet i Bergen.

Gigant krever tiltak

Sitkagrana er et av de største bartrærne vi kjenner til. Det kan nå en høyde på mer enn 50 meter, og har et livsløp på 700 år. I Amerika er den en typisk kystart, og det har den også blitt i Norge. 

– Sitkagrana blir så stor at den kan rage over vanlig norsk gran og furu. Dette gir den et klart konkurransefortrinn. Den ble gjerne plantet i mindre felt, noe som ga trærne god lystilgang og dermed stort spredningspotensial.

– Undersøkelser viser at sitkagran har en klart negativ effekt på det biologiske mangfoldet under trær som har spredd seg fra plantefelt. Den negative effekten skyldes første og fremst at de store trærne stjeler lys, og effekten avtar derfor med avstanden til sitkagrana, forklarer Vetaas.

Sitkagrana, opprinnelig fra Amerikas vestkyst, trives i Norge. Modellering viser at den kan bli en trussel mot biodiversiteten, særlig i kombinasjon med klimaendringer. Prosjektleder Ole Reidar Vetaas måler her en rundt 100 år gammel sitkagran på Hisøy i Bømlo. Foto: Frida L. Vetaas
Sitkagrana, opprinnelig fra Amerikas vestkyst, trives i Norge. Modellering viser at den kan bli en trussel mot biodiversiteten, særlig i kombinasjon med klimaendringer. Prosjektleder Ole Reidar Vetaas måler her en rundt 100 år gammel sitkagran på Hisøy i Bømlo. Foto: Frida L. Vetaas

Forskerne mener at klimaendringer kan bety et mer oseanisk klima på Vestlandet, med økt nedbør og vind. Sitkagrana tåler begge deler, og det er antatt at klimaendringer vil favorisere sitkagran i forhold til vanlige norske treslag.

Mer enn 500 000 dekar er tilplantet med sitkagran på Vestlandet, i Trøndelag og de sørlige delene av Nord-Norge.

– Modellering viser at klimaendringer kan føre til omfattende spredning av sitkagran, noe som igjen kan gi betydelig reduksjon av biodiversiteten. Min oppfatning er at man må gjøre noe nå hvis man skal lykkes med tiltak mot sitkagrana.

– Venter man i eksempelvis nye femti år, vil mange av trærne være så store at arbeidet med felling vil bli svært krevende. I tillegg vil arten ha spredd seg, sier Vetaas.

Økt biodiversitet

Busk- og bergfuru er sitkagranas motsetninger. Begge er kortvokste furutyper, som lever opp mot tregrensa i Alpene og Pyreneene. I Norge er de i hovedsak plantet langs kysten og i noen byfjellområder, blant annet rundt Bergen.

Artene ble i hovedsak plantet for å gi fattige fiskebønder tilgang til ved. I tillegg hadde man et ønske om å bruke artene i en prosess for å forbedre jordsmonnet langs kysten.

Bergfuruskog på holme i Austevoll. Forskning har vist at det biologiske mangfoldet ofte er større på holmer med bergfuru enn på holmer med norsk furu. (Foto: Ole R. Vetaas)
Bergfuruskog på holme i Austevoll. Forskning har vist at det biologiske mangfoldet ofte er større på holmer med bergfuru enn på holmer med norsk furu. (Foto: Ole R. Vetaas)

Forskernes undersøkelser har vist at begge disse forutsetningene er oppfylt. I tillegg er det biologiske mangfoldet større på øyer med busk- og bergfuruskog enn hva man finner på øyer med vanlig furuskog.  

– Artene er ofte plantet på øyer, hvor sjøen til en viss grad utgjør en barriere for spredning. På slike steder mener vi at man ikke kan bruke biodiversitet som argument for å fjerne artene.

– Problemet med busk- og bergfuru er at artene trives høyt til fjells. En del steder er artene plantet ut i lavfjellet, eksempelvis rundt Bergen, og der bør man følge spredningen nøye, mener Vetaas.

Lenke:

Forskningsrådets program Norsk miljøforskning mot 2015 (MILJO2015) og Verdifull natur – Miljø 2015-konferansen III

Powered by Labrador CMS