Bakgrunn: Med plikt til å mishandle

En kjærlig romersk familiefar i senantikken slo ungene med flathånd og fennikel, mens hustru og slaver fikk smake pisken.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Augustin og hans tålmodige mor Monika, skildret av Ary Scheffer i 1846.
Augustin og hans tålmodige mor Monika, skildret av Ary Scheffer i 1846.

Da 18 år gamle Monika ble giftet bort midt på 300-tallet, gikk hun voldelige tider i møte. Ektefellen Patricius, en romersk tjenestemann, var nemlig av det bråsinte slaget. En av de hissigste i den nordafrikanske byen Tagaste, ble det sagt.

Og etter romersk tankegang skulle frie menn aldri legge bånd på sitt raseri. Så både Monika og de tre barna hennes fikk merke Patricius’ temperament rett som det var. Ungene med flathånda, mor med knyttneve og pisk – sånn var reglene.

Et moralsk imperativ

Dette vet vi fordi en av parets sønner har skrevet om det. Han het Aurelius Augustinus, senere kjent som en av de store kirkefedrene og som helgen: Den hellige Augustin av Hippo. I hans storverk Bekjennelser utgjør det selvbiografiske stoffet hele ni bind.

Augustin var ellers ikke helligere enn at også han fant det helt rimelig å grisebanke kvinner og barn dersom de ikke oppførte seg som de skulle. Som biskop uttalte han for eksempel at kvinner skulle man piske.

– Å denge slaver, barn og hustruer var nærmest en moralsk plikt i den romerske senantikken. Og det ble ikke mindre av det med kristendommens innføring. Snarere mer, sier Jan Frode Hatlen, doktorgradsstipendiat ved NTNU.

Den typiske romerske kjernefamilien besto av mor, far, tre barn og noen slaver.
Den typiske romerske kjernefamilien besto av mor, far, tre barn og noen slaver.

Han forsker på den aksepterte romerske familievolden i årene 300–600 etter Kristus.

– Dette er en periode hvor den klassiske, latinske kulturen møter den jødiske og den kristne religionen. Plutselig skulle man ha bare én gud og én religion og et nytt sett leveregler. Det strukturerte hverdagen på en helt ny måte, sier Hatlen.

Dagligvold

Når kvinnene møttes på torget, var Patricius’ hustru likevel blant dem med færrest sår og blåmerker. Monika hadde nemlig talent for å ligge lavt og unngå situasjoner som framkalte ektemannens raseri.

De mindre diplomatiske venninnene var jevnt og trutt gjennombanket, og sønnen Augustin holder sin mors føyelighet fram som en god karakteregenskap.

– Raseriet tilhørte mannen. Og noen av de kristne lederne brukte bibeltekster for å underbygge påstanden om at det skulle slippes løs, sier Hatlen.

Kjempefennikel – velegnet til å jule opp unger med.
Kjempefennikel – velegnet til å jule opp unger med.

Augustins skrifter er bare én av mange kilder Hatlen har gått til i sin forskning. Også andre kirkefedre, som Ambrosius og Kyprianus, har etterlatt seg skrifter med referanser til familiære avstraffelser.

– Dessuten ble de første romerske lovsamlingene nedtegnet i denne perioden, forklarer Hatlen.

– Her finner vi også henvisninger til hva familiefedre hadde lov til og ikke lov til, basert på saker som hadde vært oppe for guvernøren eller keiseren. Dagligvolden var aldri noe tema, men ekstremvolden kunne være det. I hvert fall hvis det kom til hustru- eller barnedrap, og grunnlaget for drapet var litt tynt.

Den man elsker…

Stort sett hadde altså far lov til det meste – og gjorde det. Men det var ikke nødvendigvis fordi han var ond eller ukjærlig.

– Tvert imot, sier Hatlen.

En romersk herre slår sin slave. Siciliansk mosaikk, 300-tallet.
En romersk herre slår sin slave. Siciliansk mosaikk, 300-tallet.

– Alt tyder på at romerske fedre elsket sine barn høyt. Men barna måtte oppdras, om nødvendig med hard hånd. Og omgivelsene forventet av far at han skulle holde hustukt.

– Slik var det i førkristen tid også. Men med kristendommen fulgte i tillegg et krav om å banke gudfryktighet inn i ungene: Den man elsker, tukter man. En far som ikke slo, elsket med andre ord ikke sitt barn. Kristendommen kunne dermed brukes til å legitimere voldsbruk. En slik legitimering var noe nytt i det romerske husholdet.

Det var ofte pedagogen som tok seg av avstraffelsene. Han var en særlig betrodd slave som tok seg av all opplæring av guttebarna til de nådde puberteten. Slaver var per definisjon null verd og kunne selv denges sønder og sammen. Men pedagogen var i en særstilling, og kunne gjerne gi sine unge elever daglig bank.

Moralsk dilemma

– Vi vet ikke så mye hvordan avstraffelsene foregikk, sier Hatlen.

– Latin har svært mange ord for å slå, uten at vi vet hva hvert enkelt innebærer. Men det finnes kristne tekster som sier at barn skal slås med flat hånd, ikke med knyttneven. Og pedagogene brukte ofte kjempefennikel. Det er en plante som er stiv, men også sprø, slik at den vil knekke om man slår for hardt. Man risikerte med andre ord ikke å slå ungen helseløs.

Romersk pisk med lærsnorer - velegnet for bruk på slaver og hustruer.
Romersk pisk med lærsnorer - velegnet for bruk på slaver og hustruer.

– Romerne opplevde nok det å slå barna som et moralsk dilemma. Ikke fordi det var synd på dem, men fordi det strengt tatt bare var slaver som skulle slås, og barna var jo frie. Den alminnelige oppfatning var likevel at barn skulle bankes til de fylte 15 – men ikke lenger.

Økende meningsløs vold

For kvinner, derimot, fantes ingen aldersgrense. Og kjærligheten kunne det jo være litt ymse med. Ekteskapene var arrangert og ofte basert på politiske forbindelser. Aldersforskjellen var gjerne stor, og mange ekteskap kunne ligne far-datter-forhold.

Den typiske romerske familien var en kjernefamilie med far, mor, kanskje tre barn (de øvrige kvittet man seg gjerne med) og en håndfull slaver. På den familiære rangstigen sto ikke kvinnene særlig høyere enn slavene.

Det var både akseptert og forventet at så mindreverdige og ufullstendige individer skulle tuktes av pater familias.

Men tidligere i antikken hadde de likevel hatt en sterkere juridisk stilling enn de fikk etter kristendommens innføring. Blant annet sto de aristokratiske kvinnene fritt til å skille seg, en rettighet som ble kraftig innskrenket på 300-tallet, da keiser Konstantin den store innførte ny skilsmisselovgivning.

– Etter den kunne kvinner få skilsmisse bare dersom mannen var dranker, drapsmann eller gravplyndrer, forteller Hatlen.

Romersk familieidyll, sterkt idealisert av maleren Lawrence Alma Tadema.
Romersk familieidyll, sterkt idealisert av maleren Lawrence Alma Tadema.

– Når kvinnenes fluktmuligheter forsvant, er det sannsynlig at den generelle volden, også den helt meningsløse, mot kvinner økte.

Pisket for usedelighet

Mens barna slapp unna med flathånd og fennikel, fikk mor oftere smake pisken. Ikke bare påførte det større smerte og skade; det var også langt mer ydmykende.

Pisken var nemlig knyttet til slaveri. Ble du pisket som en slave, kan man si at du også ble betraktet som en slave.

De romerske kvinnene hadde alltid fått juling dersom de oppførte seg ”usedelig”, og usedelighet kunne være så mangt. Kirkefader Augustin skriver for eksempel at en hustru som stirrer for mye ut av vinduet, bør piskes. Underforstått: Det er bare horer som sitter i vinduet og viser seg fram.

– Etter kristendommen fikk usedeligheten også en religiøs dimensjon, sier Hatlen.

– Synden kom inn i bildet: Sex ble fy, sølibatet oppsto som ideal, og jomfrudommen ble tillagt enorm betydning. Kvinners seksualitet ble derfor enda viktigere å temme. Og det var gjerne biskopene som ga anvisninger for hva som var tillatt, også for ikke-kristne.

Hennes synd – hans skam

Kvinnens påståtte usedelighet slo tilbake på ektemannen. Hennes synd ble hans skam. Ektemannen med kone i vinduet framsto som en hallik eller som et ynkelig krek uten kontroll på sin eiendom.

Barnas oppførsel var en privatsak, konas oppførsel var en offentlig sak og måtte behandles deretter.

Derfor var det viktig at avstraffelsen foregikk i halvformelle former: Omgivelsene skulle vite at pater familias hadde tatt grep! Med knyttneve og pisk, som sagt.

De romerske kildene selv nevner ikke ordet ære i forbindelse med hustruvold. Hatlen mener imidlertid at det er vanskelig å forstå mange av avstraffelsene som annet enn at her skulle mannens ære gjenopprettes.

Når vold gir mening

Vold mot kvinner og barn ga altså mening i det senromerske husholdet. Mange steder i verden gir det fortsatt mening. 

– Det senromerske samfunnet er sammenlignbart med såkalte æreskulturer som finnes også i dag, særlig i Midt-Østen, Nord-Afrika og Latin-Amerika. Blant annet fordi familiestrukturene var veldig like de strukturene som er typiske for alle æreskulturer, slår Hatlen fast. 

– Ekteskapet var i liten grad frivillig; paret etablerte seg hos mannens slektninger; og kvinner ble også delvis utestengt fra det offentlige rom. 

Æreskulturer preges av en svak stat der det er familiene som ivaretar individet. Store familier danner kollektiv knyttet sammen av blodsbånd. Blodsbåndet er så viktig at farskap, hvem som er far til barna som fødes inn i kollektivet, får stor betydning. 

– Om kvinner ikke er kyske, truer det hele samfunnsordenen. Familiene vokter derfor over kvinnenes seksualitet. Hvis seksuelle normer brytes, skader det familiens ære. Den eneste måten å gjenopprette den på er om familien selv straffer familiemedlemmet, sier Jan Frode Hatlen. 

Han håper med forskningen sin å skape bevissthet om at familievold finnes og er akseptert mange steder og til mange tider – og vise hvilke kulturtrekk som gjerne hører med, og som vi med fordel kan bekjempe.

Hvordan gikk det med Monika?

Og Monika fra Tagaste? Hun som var så flink til å unngå juling? Hun ble enke etter tjue års turbulent ekteskap, reiste til Roma og Milano – og fikk i år 387 overtalt sønnen Augustin til å la seg døpe.

Samme år døde hun i Romas havneby Ostia, 55 år gammel.

Fra 1100-tallet fikk hun sin egen dag for feiring i den romerske kirken, og i 1586 ble hun helgenkåret. Helgendagen hennes er 27. august, og hun er – passende nok – skytshelgen for mødre og hustruer.

Det som måtte være igjen av henne, hviler i kirken Sant’Agostino like ved Pantheon i Roma.

Powered by Labrador CMS