Vi har ikke god nok kunnskap om hvilken effekt den norske boligmodellen har på de som sliter på boligmarkedet, mener forskere.  (Foto: Bjørn Rørslett, Samfoto, NTB scanpix)
Vi har ikke god nok kunnskap om hvilken effekt den norske boligmodellen har på de som sliter på boligmarkedet, mener forskere. (Foto: Bjørn Rørslett, Samfoto, NTB scanpix)

Kritiserer forskning på vanskeligstilte i boligmarkedet

Forskning på vanskeligstilte på boligmarkedet setter ikke situasjonen til de som sliter i en større sammenheng, mener forskere. 

Publisert

Om prosjektet

Prosjektet «Vanskeligstilte på boligmarkedet – en kunnskapsoversikt» er finansiert av Husbanken.

Arbeidet har vært todelt, hvor del én besto i å lage en katalog over all forskning overfor vanskeligstilte på boligmarkedet i Norge i perioden 2005 – 2015.

I del to har forskerne analysert denne forskningen med utgangspunkt i følgende inndelingen: «vanskeligstilte», «boligsosiale virkemidler», «integrering, marginalisering, segregering».

I Norge er det et mål at alle har krav på å bo trygt og godt.

Selv om de fleste klarer seg bra, er det et ganske stort mindretall – noen ganger tallfestet til rundt 150000 – som regnes som vanskeligstilte på boligmarkedet. Det vil si at de ikke greier å skaffe seg en egen bolig, står i fare for å miste den, eller ved at de bor i en uegnet bolig eller bomiljø.

Har kartlagt forskningen på feltet

Forskerne Jardar Sørvoll og Monica Five Aarset har sett nærmere på forskningens bidrag på disse problemstillingene.

Arbeidet har gått ut på å lage en katalog over all forskning som er gjort på vanskeligstilte på boligmarkedet i Norge mellom 2005 og 2015. Forskerne har også analysert de aktuelle forskningsprosjektene.

Må måle mer effekt

‒ Vår rapport er et innspill til debatten om hvordan vi kan føre en best mulig politikk overfor de vanskeligstilte på boligmarkedet, forteller prosjektleder Jardar Sørvoll. (Foto: HiOA)
‒ Vår rapport er et innspill til debatten om hvordan vi kan føre en best mulig politikk overfor de vanskeligstilte på boligmarkedet, forteller prosjektleder Jardar Sørvoll. (Foto: HiOA)

Spørsmålet er hvor nyttig forskningen hittil har vært på dette området. 

Forskerne savner nemlig mer kunnskap om hvilken effekt de boligsosiale virkemidlene har for de vanskeligstilte på boligmarkedet.

Forskerne er opptatt av at nye studier av boligsosiale virkemidler som bostøtteordningen, startlån, boligtilskudd og oppfølgingstjenester i framtiden, i større grad bør fokusere på hvordan disse faktisk virker på de aktuelle målgruppene.

‒ Dette er viktig av flere grunner. Først og fremst fordi resultatene av forskningen gir innsikt til politikere som skal vedta politikken og til byråkrater som skal håndheve de politiske beslutningene. Det er også viktig for de som politikken er rettet mot, de vanskeligstilte på boligmarkedet, at de opplever å bli hørt, men også fordi befolkningen for øvrig skal være trygge på at offentlige midler blir fornuftig brukt, fortsetter Sørvoll.

Den norske boligmodellen er utfordrende for utsatte grupper

De vanskeligstilte opererer innenfor rammen av strukturer som for eksempel den norske boligmodellen. 

Denne modellen legger stor vekt på å eie selv og et leiemarked som i stor grad er basert på småskalautleie og der personlige kontakter er viktig.

Ifølge forskerne er dette forhold som utgjør en utfordring for en del vanskeligstilte grupper, som i liten grad har mulighet til å finansiere en egen bolig, eller som mangler de personlige kontaktene på leiemarkedet som er nødvendig.

Vanskeligstilte handler også på et marked – da med hjelp fra det offentlige. Et viktig poeng ved dette prosjektet har vært å vise hvordan strukturer på boligmarkedet bidrar til å forme de vanskeligstiltes muligheter til å lykkes.

Etterlyser bedre metoder

Forskerne mener at det er mye å hente på bedre metodebruk i fremtidige studier. Som mer utstrakt bruk av kontrollgrupper, som er en god og vitenskapelig metode for å måle effekter. 

De tar også til ordet for økt bruk av registerdata – for å unngå utvalgsproblemer.

‒ I utvalgsundersøkelser som for eksempel Levekårsundersøkelsen hvor ikke hele populasjonen måles, vil den relativt beskjedne vanskeligstilte gruppen drukne i mengden. Gjennom bostøtteregisteret og andre registre fra Husbanken og kommunene, kan vi unngå denne utvalgsproblematikken, fortsetter Sørvoll.

Flere spørsmål

Et kjennetegn ved mange av prosjektene som forskerne har gjennomgått, er at de er små og foregår nær de man forsker på. Veldig få av studiene ser situasjonene for de vanskeligstilte i en større sammenheng.

Forskerne etterlyser flere spørsmål av typen: Hvordan preges vanskeligstilte av at kommunale utleieboliger kun gis til de som har det veldig tøft – og hva gjør det med bomiljøet? Hva slags samfunnseffekter får det? Hva er konsekvensen av den boligmodellen vi har valgt for vanskeligstilte?

De mener at tiden nå er inne for å gjennomføre større evaluering av hvordan den norske boligmodellen fungerer for de vanskeligstilte.

Ifølge Sørvoll kan en slik evaluering ikke bare baseres på registerdata og effekter på individnivå, men også på kryssnasjonale sammenligninger, surveyer, kvalitative intervjuer og deltagende observasjon av vanskeligstilte og deres bomiljøer.

Vil ha mer debatt

Forskerne mener det er behov for mer faglig diskusjon av resultatene fra den boligsosiale forskninga. De understreker at det produseres mye spennende forskning på feltet, men at resultatene i liten grad blir gjenstand for faglig diskusjon.

‒ Det må vi gjøre noe med. Dette handler jo tross alt om kunnskapsgrunnlaget for utformingen av den boligsosiale politikken, sier Sørvoll.

Et fornuftig tiltak her vil ifølge forskerne være å etablere et fagfellevurdert nettidsskrift, som kan være en arena for en konstruktiv faglig debatt.

Referanse:

Jardar Sørvoll og Monica Five Aarset. Vanskeligstilte på boligmarkedet – en kunnskapsoversikt. NOVA-Rapport 13/2015, NOVA/HiOA. Oslo