Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Kunstneren har spesialisert seg på keramiske fliser og bilder. (Foto: Sonja Balci)
Samtidig kan folk som har opplevd noe vondt, også ha stor betydning for utformingen av selve kunsten.
Slik kan kunst ikke bare bli en gjenstand eller et uttrykk i seg selv, men bli en del av en diskusjon eller samtale om et følsomt tema og uttrykk for en kollektiv opplevelse.
Forsker Arild Berg har nylig skrevet en avhandling om bruk av keramiske fliser og bilder som er blitt laget i situasjoner og samtaler med andre mennesker.
Med eksempler fra en kirke, et sykehus og en skole, viser han hvordan deltakende metode fra humanistisk forskning kan bidra til at kunst skjer.
Keramikk som relasjonell kunst
– Keramikk har i løpet av noen tiår utviklet seg fra industri til kunst og kunsthåndverk. Det har åpnet for andre regler og normer, sier Berg.
Han mener det har ført til mer fokus på menneskelige relasjoner, der kunst inngår i en sosial sammenheng.
– Det nye fokuset har også åpnet for å bruke metoder fra design. Det kommer til uttrykk ved at det kunstneriske bidraget er utviklet under medvirkning av de ulike deltakerne og interessentene i situasjonen, sier forskeren.
Arild Berg er opptatt av hvordan kunst kan utvikles for og fungere i bestemte, menneskelige relasjoner. (Foto: Sonja Balci)
Berg arbeider ved Institutt for produktdesign ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), men har levert avhandlingen sin ved Aalto-universitetet i Helsinki. Finland har nemlig en mye lengre tradisjon enn Norge for å betrakte kunstnerisk utviklingsarbeid som forskning.
Samtale om situasjon som tilnærming
– Som keramiker, kunstner og designer har jeg gått en skole der lærere har anbefalt samtaler som faglig tilnærming, sier Berg.
– Det å la andre komme inn og bidra, ut fra sin kompetanse, kan gjøre det du skal lage mer treffsikkert.
Tanken om å involvere berørte kom ikke minst til uttrykk da Berg fikk i oppgave å utforme et bårerom i en kirke. I dette rommet skal pårørende ta et siste, personlig farvel med den døde, før seremonien starter inne i kirkerommet.
I et møte om hvordan bårerommet skulle se ut, deltok presten, en arkitekt og en representant for menigheten.
– Hver for seg representerte de ulike interesser og kompetanse. Gjennom intervjuer og samtaler og aktiv bruk av tegning og skisser, vokste det etter hvert frem et resultat som er annerledes, mer involverende, sier Berg.
– Jeg håper også resultatet ble mer engasjerende enn det hadde blitt hvis bare én av dem hadde fått komme med innspill.
Et annet prosjekt Berg var med på, gjaldt kunstnerisk utsmykning av en korridor ved en psykiatrisk sykehusavdeling. Avdelingen er en akuttavdeling der pasienter kommer for observasjon og utredning, forut for eventuell diagnostisering og terapi.
– Spørsmålet var om vi kunne lage keramiske fliser eller bilder som ville fungere som en inngang til terapi, forteller Berg.
Han så for seg en situasjon der en pleier og en pasient gikk nedover korridoren og pleieren mer og mindre tilfeldig stanset ved bildene. Synet av dem kunne kanskje føre til en spontan samtale, som igjen kunne bidra til videre samtaler med pasienten.
På en ungdomsskole ble utfordringen å lage noe som kunne bidra til å myke opp et utemiljø som ellers fortonte seg som hardt og goldt, men som samtidig ble sett på som robust og stødig.
Løsningen ble sittebenker i betong, med fliser på sidene. Også her er løsningen resultatet av at elever og ansatte har vært involvert i hele prosessen.
Referanse:
Berg, Arild: Artistic Research in Public Space: Participation in Material-based Art. Helsinki: School of Arts, Design and Architecture. Aalto ARTS books 2014 (ISBN 978-952-60-5602-9) 256 s. (Sammendrag)
