Sjokkerende fartøy for fiskeforskere

Norske forskere tar i bruk nye metoder for å kartlegge elvefiskebestanden. Fisken får sjokk, mens vi får ny kunnskap.  

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Overingeniør John Gunnar Dokk fra NINA kjører båten mens Frode Næstad og avdelingsingeniør Kåre Sandklev  fra Høgskolen i Hedmark håver fisk. (Foto: NINA)
Overingeniør John Gunnar Dokk fra NINA kjører båten mens Frode Næstad og avdelingsingeniør Kåre Sandklev fra Høgskolen i Hedmark håver fisk. (Foto: NINA)

Norsk institutt for naturforskning (NINA) kjøpte for et snaut år siden en elektrofiskebåt fra USA for en million kroner. Med den kan forskerne kartlegge bestanden av fisk i våre vassdrag mer i detalj enn de hittil har kunnet med konvensjonelle metoder.

Det er ikke framdriften i båten som er elektrisk, men fiskeredskapen. Ved hjelp av to anoder skaper de et elektrisk felt i vannet på opptil 1000 V likespenning i pulser. Dette feltet tiltrekker seg fisken, som også blir slått i svime av det milde elektrosjokket.

Kommer til på dypet

– Med dette forskningsfartøyet når vi fisken også på plasser som hittil har vært for dype og utilgjengelige for oss, sier seniorforsker Jon Museth ved NINA.

Den elektriske strømmen i vannet kan komme helt opp i to ampere, men så mye går ikke gjennom fisken.

– Fisken får bare noen få milliampere, akkurat nok til å slå den i svime noen sekunder. Det er nok til at vi kan fange den inn med hov og plassere den i en tank i båten. Der kan vi telle, måle, veie og undersøke fisken på annen måte, før den settes ut igjen.

Museth bedyrer at erfaringene så langt viser at dette er en svært skånsom metode for fisken.

– Hittil er den registrerte dødeligheten ved metoden på under en prosent, langt under andre fangstmetoder.

Viktig grunnlag

Fiskeressursene i norske elver er et viktig grunnlag for svært mye av næringsaktivitetene langs vassdragene, ikke minst sportsfisket. I tillegg har Norge et særskilt ansvar for flere fiskearter som er rødlistet eller forsvunnet andre land i Europa, men ikke her.

– Hittil har vi ikke hatt verktøyene eller metodene for å kunne kartlegge og overvåke fiskestammene i store elver. Dette har blitt ytterligere aktualisert i forbindelse med implementering av EUs vanndirektiv, der Norge blant annet forplikter seg til å overvåke miljøtilstanden i store elver.

Vanligvis teller man fisk enten ved hjelp av å fange dem i garn, eller ved håndholdte elektrofiskeredskaper. Garn er ofte uegnet i elver der strømmen er sterk, og vil føre til at man tar livet av et stort antall fisk. Vanlig elfiske, der man bærer elfiskeapparatet på ryggen, kan bare benyttes på grunne partier av elvene.

Fisken blir ikke bare talt opp, men også målt og veid før den slippes ut igjen. (Foto: NINA)
Fisken blir ikke bare talt opp, men også målt og veid før den slippes ut igjen. (Foto: NINA)

– Vi vet lite om hvor viktig de dype områdene er for produksjon av laks og andre arter. Vi har manglet gode metoder for å undersøke disse delene av elvene. Før har vi bare kunnet undersøke grunne områder, blant annet med konvensjonelle elfiskeredskaper. På de grunneste områdene fanges ofte årsunger og ettåringer av laks og ørret, men vi vet lite om betydningen av dypere områder for produksjon av fisk. 

Vanlig i USA

NINA kjøpte elektrofiskebåten fra den amerikanske produsenten Smith-Root. I USA er det vanlig med et slikt forskningsfartøy i hver store elv. Siden NINA anskaffet fartøyet for et snaut år siden, har interessen fra så vel norske som svenske aktører vokst.

– Hittil har vi kontraktfestet rundt 40 operasjonelle døgn bare i 2011. Det er vi veldig tilfreds med, tatt i betraktning at dette er første driftsåret, og at vi tross alt koster rundt 25.000 kroner pr. døgn for kundene.

Oppdragene hittil har blant annet gått ut på å kartlegge bestanden av harr og andre arter i Glomma fra Os til Alvdal i forbindelse med konsekvensutredningen for utbyggingen av Tolga kraftverk.

Kartlegger oppvekstområdene

Hensikten var å finne de viktigste oppvekstområdene for fisken og hvor den forflytter seg. NINA skulle se om det såkalte influensområdet som følge av en eventuell kraftverksutbygging blir større enn bare rundt damområdet og minstevannføringsstrekningen.

– I tillegg til ørret, er harren en viktig art i Glomma. Den får vi nesten ikke tak i med vanlig elektrofiske, fordi den står for dypt. Med elfiskebåten får vi veldig viktig kunnskap om hvor fisken står i de ulike delene av livsløpet, og hvor stor bestanden egentlig er. I løpet av noen få dager målte og registrerte vi hele 700 harr på denne strekningen av Glomma.

I tillegg til at elektrofisket ga informasjon til konsekvensutredningen for Tolga kraftverk, gir det også NINA en generell og interessant kartlegging av fiskesamfunnet i elva. En interessant effekt av arbeidet med en elektrofiskebåt er at forskerne ofte finner små bestander av arter som man ikke visste fantes i akkurat det området. Det kan være nyttig for å vurdere det totale økosystemet i elva.

Stor interesse

De viktigste brukerne av de forskningstjenestene NINA nå kan tilby, er lokale, regionale og nasjonale naturforvaltere, kraftselskaper og grunneiere. Ikke bare i Norge, men også svenske interesser har fått øynene opp for denne metoden.

Til høsten skal NINA på et ukesoppdrag i Klarälven, fra grensen til Vänern. Museth forteller at også lakseinteressenter er ivrige etter at de skal bruke metoden i Namsen, Nidelven og Numedalslågen. Også i de nordligste fylkene er interessen stor.

– Det kan hende at vi etter hvert må investere i enda et fartøy. Med en vekt på 1,3 tonn er den relativt stor og kostbar å transportere.

Dessuten er det alltid en risiko forbundet med å forflytte farkoster mellom forskjellige vassdrag. Er det noe Museth absolutt vil unngå, er det å bidra til å spre uønskede organismer som for eksempel den fryktede lakseparasitten Gyrodactilus salaris.

– Derfor har vi, i samarbeid med veterinærer og annen ekspertise, utviklet rutiner og metoder for desinfisering før vi flytter farkosten til andre vassdrag. Blant annet kjører vi et desinfeksjonsmiddel gjennom kjølesystemet til motor og generator. Det ideelle hadde vært en fast farkost for hvert vassdrag, men det er også et kostnadsspørsmål, sier Museth.

Kraftig jetmotor

Foreløpig blir det derfor med denne ene båten, som har fått det foreløpige navnet «Volt Maria».

– Men jeg er ikke helt fornøyd med det navnet. Det kan hende vi finner på et annet, smiler Museth. Båten er for øvrig utstyrt med en vannjet på hele 200 hestekrefter.

– Vannjeten bråker litt mer enn en propell, men er hensiktsmessig på svært grunne områder. At motoren er såpass kraftig, betyr ikke at vi skal «kjøre bajas» på elvene. Men det er nødvendig med såpass kraft når vi skal manøvrere i de litt tøffere elvestrykene.

Museth forteller at de har tanker om etter hvert kanskje å utstyre fartøyet med vannkikkert, ekkolodd og kartplotter.

Powered by Labrador CMS