Lokal næring med innflytelse over nasjonal verning

Hvordan får lokale næringsinteresser innflytelse ved opprettelsen av en nasjonalpark? I Luster i Sogn har de fått det til.

Drivandefossen er den høyeste fossen i Breheimen-Mørkrisdalen, og del av verneområdet. (Foto: Silje Pileberg)
Drivandefossen er den høyeste fossen i Breheimen-Mørkrisdalen, og del av verneområdet. (Foto: Silje Pileberg)

Norsk miljøforskning mot 2015

Forskningsrådets program Miljø 2015 skal sikre bred deltakelse i miljøforskningen for å utvikle kunnskap om sentrale miljøspørsmål og danne grunnlag for framtidig politikkutforming.

Fakta om prosjektet:

Tittel: Policy for harmonising national park management and local business development
Periode: 2008–2011
Institusjoner: Vestlandsforskning
Prosjektleder: Stefan Gössling, Vestlandsforskning.
Kontaktperson: Eivind Brendehaug, Vestlandsforskning.

Konflikten mellom vern og bruk av naturområder er velkjent i Norge.

Blir et område vernet, kan dette sette en stopper for nye veier, hytteutbygging, vannkraftutbygging og en rekke andre inngrep som lokalsamfunnet eller staten ønsker.  

Breheimen nasjonalpark ble opprettet i 2009. Samtidig var regjeringen i ferd med å vedta at norske nasjonalparker skal forvaltes av kommunene. Dette ble gjort for å redusere muligheten for konflikter.

Breheimen og verneområdene rundt ble de første som fulgte den nye modellen. Forsker Eivind Brendehaug ved Vestlandsforskning fulgte prosessen for å finne ut hvordan lokale deltakere kan ha  mulighet for å påvirke den.

– Særlig fulgte jeg med på hvordan grunneierlag, bygdelag og fjellstyrer i bygda Skjolden påvirket prosessen. Disse organiserte seg godt og ble svært sammensveiset. Det betydde mye, sier Brendehaug.

Breheimen nasjonalpark dekker tre kommuner i to fylker: Skjåk og Lom i Oppland og Luster i Sogn og Fjordane.

Hadde troen

Brendehaug peker på tre forklaringer på at de lokale fikk en reell innflytelse. Den første er måten de mobiliserte på.

– Utgangspunktet for de lokale, særlig grunneierne, var at de ikke ønsket noe vern. Sånn er det ofte. Men her inntok de en holdning om at et vern uansett ville komme, så de fikk heller delta i prosessen og gjøre det beste ut av det, forteller  Brendehaug.

De hadde tro på at det var mulig å påvirke, og det kan ha betydd mye, mener Brendehaug.

– De satt ikke og ventet på at noe skulle skje. De tok initiativ overfor Fylkesmannen og ba om informasjon. De opprettet sin egen arbeidsgruppe lokalt og hadde møter ofte, på det meste hver uke.

De lokale deltakerne i Skjolden ble en sammensveiset gjeng, og det bidro trolig til å gi dem en stor påvirkning på prosessen.

Velvillig fylkesmann

Den andre forklaringen på den vellykkede lokale påvirkningen ligger, ifølge forskeren, hos Fylkesmannen.

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane hadde helt fra starten av 2000-tallet etablert en arbeidsmåte som prøvde å forene vern og bruk.

Blant annet samarbeidet Fylkesmannens miljøvernavdeling med landbruksavdelingen, og dette la grunnlag for at Fylkesmannen parallelt med verneprosessen kunne kjøre en prosess for næringsutvikling.

Bedriftsideer ble utviklet i forbindelse med vernet.

– Dette åpnet for at Fylkesmannen kunne stille seg bak da de lokale i Skjolden tok initiativet til å planlegge et kulturlandskapssenter i et av verneområdene. Direktoratet for naturforvaltning gikk imot, men grunneierne tok saken videre til regjeringen, som til slutt godkjente senteret, forklarer Brendehaug.

Statens velvilje til å akseptere næringsinteressene kan ha hatt stor betydning for de lokales velvilje til vern, ifølge forskeren. Han tror at også Fylkesmannens positive holdning til lokal innflytelse, som ble signalisert helt fra starten, har vært avgjørende. 

Konflikt endte godt

Den tredje forklaringen ligger ifølge Brendehaug i at de på en god måte løste problemer som oppstod underveis. Halvannet år ute i prosessen følte grunneiere seg forbigått fordi de ikke hadde fått den informasjonen de skulle ha.

Da inviterte Fylkesmannen til et møte der han beklaget det inntrufne, og partene ble enige om hvordan de skulle komme videre.

– Fylkesmannen var imøtekommende. De lokale så at det skjedde endringer, og det la et grunnlag for en bedre prosess. Grunneierne sa selv at de var veldig fornøyde med det videre løpet etter konflikten, sier Brendehaug.

Totalt ble det gjennomført  tjue befaringer der Fylkesmannen gikk ute i fjell og daler sammen med grunneierne. I frisk luft og midt i det aktuelle verneområdet diskuterte de hvordan områdene kan brukes, mulige regelverk, verneformer og grenser.

– I etterkant pekte alle på at denne visualiseringen av spørsmålene var viktig, sier Brendehaug. 

Allmenn lærdom

Brendehaug mener resultatene fra studien har en allmenn lærdom til andre planprosesser.

– Selv om det nå trolig ikke blir flere nasjonalparker i fjellet på en stund, kan vi vente oss mer vern av skogområder i lavlandet og marine områder.

– I disse prosessene, og i andre typer planprosesser, kan resultatene være relevante, sier Brendehaug. 

Powered by Labrador CMS