Nobels fredspris går i år til «Kvartetten for nasjonal dialog» for dens bidrag å bygge demokrati i Tunisia i kjølvannet av Jasmin-revolusjonen i 2011.

– Det ble etablert en alternativ og fredelig prosess på et tidspunkt da landet var på randen av borgerkrig, sa Kaci Kullmann Five, leder av Nobelkomiteen, i begrunnelsen.

– Årets nobelprisvinner er et eksempel på en nasjonal dialogprosess som ser ut til å ha bidratt til å hindre en potensiell borgerkrig i Tunisia, sier seniorforsker Pernille Rieker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi).

Hun har redigert boka Dialog og konfliktløsning sammen assisterende direktør Henrik Thune ved Norsk Ressurssenter for Fredsbygging (Noref). Boka tar opp dialogens rolle i konflikter.

Dialog i kriser

Store kriser som den russisk-georgiske krigen i 2008, konflikten mellom vestmaktene og Gaddafis Libya, kontroversene rundt Irans atomprogram, de religiøse spenningene i Egypt etter den arabiske våren, krigen i Afghanistan, konfliktene mellom Nord- og Sør-Sudan, og mellom Russland og Ukraina har alle brukt dialog som et middel til konfliktløsning.

– Vi har undersøket ulike typer situasjoner der dialog har blitt sett på som et verktøy for å bygge forsoning og forståelse, og ideelt sett også har bidratt til konfliktløsning mellom grupper eller land som er rammet av dype konflikter eller kriser, forklarer Rieker.

Definisjonsopprydding

Spesielt små stater understreker hvor viktig det er med dialog og mekling, ifølge Rieker.

– Da vi begynte å studere dialog og hvordan dialog brukes som et instrument i utenrikspolitikken, oppdaget vi raskt at begrepet brukes på mange ulike måter.

Rieker forklarer at begrepet «dialog» brukes for å beskrive formelle forhandlinger mellom to eller flere parter, men også mer uformelle prosesser, såkalt bak-kanal-diplomati. Her er ofte selve målet med dialogen å ende opp med en konkret avtale.

Dialog brukes imidlertid også for å beskrive ulike tiltak som alle har til hensikt å fremme dialog mellom ulike samfunnsgrupper i en konflikt, samt å beskrive bredere prosesser for fredsbygging.

Erfaringer

– Ved hjelp av ulike casestudier viser vi hvordan dialog i ulike former har blitt brukt som et politisk virkemiddel i konfliktløsning og konfliktforebygging, sier Rieker.

Mange av observasjonene viser at dialog er viktig og kan bidra på en positiv måte til forebygging av konflikter.

– De viser imidlertid også at dialog ofte er mindre avgjørende enn man i utgangspunktet skulle tro. Mye tyder på at endringer i konteksten – enten nasjonalt eller internasjonalt – er mer avgjørende.

– Vår studie viser også at dialog tilsynelatende har større sjanser for å lykkes om den er organisert av en nøytral tredjepart med tilstrekkelig kunnskap om den aktuelle konflikten, forklarer Rieker.

Om dialogprosessen foregår i hemmelighet eller med åpenhet kan også påvirke resultatet, avhengig av konteksten. I noen tilfeller kan hemmelighold være avgjørende, mens det i andre sammenhenger kan være motsatt.

Nedenfra og opp

I tillegg understreker forskerne viktigheten av en «nedenfra og opp-tilnærming».

– Arbeidet Kvartetten for nasjonal dialog har gjort i Tunisia er et eksempel på en slik tilnærming, som ser ut til å ha vært forebyggende. En «ovenfra og ned-tilnærming» vil ofte gjøre det vanskelig å etablere tillit og en genuin dialog, sier Rieker og konkluderer:

– Generelt sett så er det mye som tyder på at dialog er et mer effektivt virkemiddel for å hindre at konflikter oppstår, enn til å løse dem etter at de har oppstått.