I følge forskning som er utført av en gruppe forskere ved Bjerknessenteret har de ti største isbreene i landet vært bortsmeltet minst en gang etter siste istid.

- Det er særlig perioden 8000-6000 år siden at vi ser at isbreer har smeltet bort. Nordlige Folgefonna var helt borte i om lag 4500 år, mens andre breer har hatt kortere, men gjentakende tilbakesmelting, forteller professor i kvartærgeologi og breforsker Atle Nesje ved Bjerknessenteret og UiB.

Bortsmeltingen sammenfaller med en varmeperiode på samme tid, hvor sommertemperaturen i Skandinavia var 1,5-2 grader høyere enn gjennomsnittet for 1961-90. Årsaken til dette var at solinnstrålingen om sommeren var 10 prosent høyere enn idag, som en følge av at jorden var nærmere solen om sommeren mens idag er jorden nærmere solen om vinteren.

Det er balansen mellom sommertemperaturer (“utgifter”) og vinternedbør (“inntekter”) som bestemmer massebalansen, altså om breen vil få en fremvekst eller tilbakegang.

Brevariasjoner i Norge

Ved hjelp av sedimentkjerner fra innsjøer i nærheten av breene har forskerne klart å rekonstruere brevariasjoner for de ti største isbreene i Norge etter siste istid (bildet over).

- Det har tatt oss 25 år å samle inn og analysere alle disse dataene som er presentert i figuren, sier Nesje.

- Bortsmeltingen av breene i denne perioden tyder på at det har vært en kombinert effekt av høye sommertemperaturer og lite vinternedbør, sier Nesje.

I dagens situasjon forventer vi å få mer nedbør, men det klarer ikke å kompensere for høyere sommertemperaturer. De minste breene vil forsvinne først og breer som har liten høydemessig utbredelse er mest utsatt. Jostedalsbreen, som er den største breen i Norge og på fastlandet i Europa, ligger høyt og flatt og er derfor relativt robust mot klimaendringene, mens mange av brearmene smelter i rekordfart.

- For eksempel har Briksdalsbreen trukket seg tilbake omtrent 500 meter på 10 år, forteller Nesje.

Norske breer minsker minst

Tilbakesmeltingen av breer etter år 2000 skyldes i hovedsak høye sommertemperaturer, men effekten er mindre på de norske breene enn ellers i verden. I Alpene er breene mye mer utsatt, mens på New Zealand finner vi også eksempler på at breer vokser.

- Hver bre er individuell, men det finnes fellestrekk mellom breene i samme region og ulikheter mellom kyst- og innlandsbreer. Massebalansemålinger utført av NVE viser at de kystnære breene i Sør-Norge har vokst i volum siden begynnelsen av 1960-tallet, mens breene i Jotunheimen har minket i volum i den samme perioden, hevder Nesje.

Bjerknessenteret var tidlig ute med å finne en sammenheng mellom brevariasjoner og Den Nord-Atlantiske svingning (North Atlantic Oscillation - NAO), som er et mål på styrken på Islandslavtrykket og høytrykket ved Azorene samt styrken på vestavindsbeltet mellom dem om vinteren. Endringer knyttet til den positive fasen av NAO fører med seg sterkere vestlige vinder, milde luftmasser og mer nedbør over Nord Europa og dermed større “inntekter” for norske breer.

Liten men ekstrem istid

Etter en mild periode i middelalderen begynner klimaet å bli kaldere, og fra omlag 1350 får vi en kraftig framvekst av breene, som går under navnet den lille istiden. På midten av 1700-tallet hadde de fleste breene i Vest-Norge nådd sin største utbredelse siden slutten av siste istid, som var en kombinert effekt av kalde somre (0,5-1 grad kaldere enn gjennomsnittet for 1961-90) og nedbørsrike vintre. For bøndene som bodde nær breene innebar “den lille istiden” store skader på gårder, beitemark og ødelagte avlinger på grunn av breframrykk, isras, flom, fjellskred, steinsprang og jordskred.

- Mellom 1650 og 1700 rykket Brenndalsbreen fram 4,5 kilometer (gjennomsnitt 90 meter/år) og ble beskrevet som “ei kvit kyr i himmelsjå”. Dalene som var raserte under breframstøtet var før 1650 bøndene sin “fordums herlighed med fægang og slaatekvier”. Under et kraftig regnvær på Vestlandet den 12. desember 1743 raste det ut isblokker fra Brenndalsbreen og alle på gården Tungøyane ble drept (trolig sju personer), bortsett fra en 12 år gammel gutt og en tjenestedreng, forteller Nesje. Historien er skildret av hans egen tipptippoldefar som levde i Olden på 1800-tallet.

Bredata

Det finnes to typer bredata. Det første er massebalansedata som er basert på målinger. Den andre typen er frontendringer, som fastsettes på bakgrunn av historiske nedtegnelser, morenerygger, kartlav og direkte målinger. Under brefestivalen i Jostedalen tok professoren publikum med ut på tur fra Breheimsenteret i Jostedalen og framover mot Nigardsbreen og pekte på det naturen selv kan fortelle.

- Etter 1748 har Nigardsbreen trekt seg tilbake omlag 4,5 kilometer og etterlatt seg morenerygger som viser hvor langt ut breen nådde da den var på det største. Det er tydelige forskjeller på vegetasjonen utenfor og innenfor disse ryggene, forklarte Nesje. Moreneryggene er daterte ved hjelp av historiske kilder, fotografi og lichenometri (aldersbestemmelse vha diameteren på kartlav).

Historiske spor i isen

I forbindelse med tilbakesmeltingen av isbreene kan det dukke opp historiske gjenstander og kulturskatter. I fjor sommer ble en 3400 år gammal lærsko funnet i Lom, den eldste som er funnet i Norge. I Jostedalen er det funnet rester av fangstanlegg etter villrein. Men breer og snøfonner skjuler trolig mange andre historiske spor og muligens rester etter reinsdyrfangst fra før “den lille istiden” på 1600-1700-tallet.

- Finner en spennende objekt, må en straks melde fra til eksempelvis Bjerknessenteret for klimaforskning eller til Kulturhistorisk Museum i Oslo, oppfordret Nesje da han da han holdt foredrag på Norsk brefestival i Jostedalen forrige uke.