null (Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB scanpix)

Politiet lot bekjente slippe lettere unna

Selv om betjenter skal følge politiloven, har de også mulighet til å utøve skjønn. Men noen ganger lar betjentene lovbryteren slippe for billig unna, viser ny studie.

Da jurist og høgskolelektor på Politihøgskolen i Bodø, Hild Rønning, snakket med politibetjenter i ordenstjeneste og studenter som hadde vært ute i praksis, fikk hun gjerne høre at når man er ute i ordenstjeneste, så bruker man «sunn fornuft og magefølelse, ikke juss». Slik fikk hun idéen til doktorgradsavhandlingen sin.

– Jeg ble nysgjerrig og tenkte «hva skjer egentlig der ute»? Man kan jo ha så mye regler man vil, men det er ingen nytte i dem hvis de ikke blir brukt. Det er viktig i et rettssikkerhetsperspektiv, forteller Rønning, som nå disputerer ved Det juridiske fakultet på UiT.

Observerte politibetjenter

Rønning oppsøkte derfor tre forskjellige politidistrikt. Der fulgte hun politibetjentene i daglig ordenstjeneste, altså de som jobber med å opprettholde lov og orden og som patruljerer og slår ned på mindre alvorlige lovbrudd i det offentlige rom. Det kan for eksempel være drikking, lettere voldsutøvelse, urinering og lignende.

Gjennom observasjon, dialog, dybdeintervjuer og å lese betjentenes egne registreringer av sine vakter, studerte hun hvordan politibetjenter forholdt seg til loven i sitt daglige virke.

Så hva fant hun ut?

Er i forkant

– Det som slo meg mest, var hvor forebyggende arbeidet til politibetjentene hele tida er. De er litt i forkant hele tida; tar hånd om folk før de blir for beruset, snakker med mennesker og kjører noen hjem for å forhindre bråk, værer stemning og følger opp ved antydning til krangling i drosjekø og lignende, forteller Rønning og understreker:

– Det aller meste de legger vekt på er i tråd med rettslige rammer. Det er for øvrig et mangfold i hvordan de griper inn; hvilke midler de bruker, hvilke hensyn de tar – og hvilke vurderinger de gjør, forteller Rønning.

Når hun snakker om midler, mener hun for eksempel om de bruker makt eller ikke, eller om de bruker håndjerne. Med hensyn, mener hun for eksempel i hvor stor grad politifolk unngår eksponering – altså at mange ser på – ved kroppsvisitering eller lignende.

Atferd og historikk avgjør

Hvordan bestemmer politiet hvem som får slippe med en advarsel og hvem som blir anmeldt og innbragt på stasjonen?

– Det legges mest vekt på alvorligheten av lovbruddet. Deretter er atferden viktig. Om folk roer seg, kan de slippe med en advarsel. Hvis ikke, vurderes det nødvendig med pålegg eller anmeldelse, forklarer Rønning.

I tillegg legger politiet vekt på historikken til personen det er snakk om. Det vil si at politiet sjekker identiteten deres og legger vekt på om dette er en «gjenganger», eller om det er noen som ikke har vært registrert før, når de bestemmer om personen skal anmeldes eller ikke.

 – Dette er helt i tråd med det som påtalemyndigheter og retten legger vekt på, sier Rønning.

Vanskelig å pågripe kjenninger

Forskeren avdekket også oppførsel fra politiet det ikke er hjemmel for i loven. Det gjaldt for eksempel når politifolkene hadde en relasjon til antatt lovbryter. Da kunne betjenten velge å ikke anmelde personen.

– Det er vanskeligere å pågripe noen du kjenner. Dette var politifolkene ærlige på, forteller Rønning.

Utfordret autoritet

Hun observerte også at politifolk valgte midler ut ifra en idé om straff, altså at de syntes vedkommende «fortjente» å bli anmeldt og ga en reaksjon som egentlig ikke var nødvendig.

Rønning registrerte også overtramp hvis politifolkene følte seg provosert og utfordret på autoriteten sin. Hvis publikum stilte spørsmål ved hvorvidt politiet hadde «lov til» å bryte inn, så kunne de reagere for sterkt, selv om publikum ikke var aggressive.

– Jeg så også noen tilfeller der situasjonen roet seg etter hvert og det egentlig ikke lenger var behov for å bringe noen inn på stasjonen. Men fordi politibetjenten allerede hadde sagt at personen skulle bli brakt inn, så ville han/hun ikke gå tilbake på det, for ikke å miste ansikt.

Som eksempel trekker hun fram en episode der en drosje ble stanset på grunn av for høy fart. Drosjepassasjeren begynte å blande seg inn i situasjonen og ikke ville gi seg. Passasjeren fikk to pålegg om å trekke seg tilbake, og ga seg til slutt etter andre pålegg. Likevel ble han tatt inn av politiet fordi betjenten syntes han var «eplekjekk» og ville opprettholde sin autoritet.

Ulovlig makt ved trusler

Rønning fant også eksempler på maktbruk fordi betjenten ble sint. Hvis en betjent ble sjikanert eller truet, så kunne det skje at sivilisten ble skjøvet inntil veggen eller lignende, noe som er ulovlig maktutøvelse.

Rønning understreker at det da var snakk om trusler som ikke handlet om vold i den aktuelle situasjonen. Politiet har nemlig lov til å bruke makt for å avverge vold dersom det kommer konkrete trusler om vold her og nå, men ikke dersom truslene dreier seg om å ta politibetjenten eller noen som står han eller henne nær på et senere tidspunkt. 

Kategorier av politifolk

Rønning kunne dele betjentene inn i forskjellige kategorier, der noen var mer frampå og oppsøkende, grep mer inn og utnyttet myndigheten sin. Andre var mer tilbakelent, hadde troen på at folk ville følge loven og så litt mer gjennom fingrene på ting. Disse hadde ulike tanker om rollen sin. Mens de første var opptatt av å oppdra og straffe, var de andre opptatt av minst mulig inngripen.

Rønning mener dette kan skape en uheldig forskjellsbehandling, avhengig av hvem som er på vakt.  

– Men i alvorlige tilfeller brøt alle inn, understreker hun.

Politifolkene var ærlige

Politibetjentene fortalte også om den såkalte code of silence; en tilbakeholdenhet mot å kritisere kollegaer, fordi de frykter at det vil få konsekvenser for dem, og fordi kollegaen ofte kan være en venn.

– Jeg opplevde betjentene som veldig ærlige, sier Rønning og legger til:

– Noen betjenter fortalte at de hadde lest litt ekstra på politiloven før jeg kom, mens andre bevisst ikke hadde forberedt seg i det hele tatt, nettopp for at jeg skulle få se hvordan det er i ekte tjeneste.

Politifolkene visste at de ble anonymiserte, og Rønning opplevde at betjentene hun studerte etter hvert slappet av og glemte litt av at hun var der, selv om hun understreker at man i kvalitativ metode aldri kan utelukke forskerens påvirkning.

Vil lese med interesse

Hva synes så de som er forsket på, om at det skrives en avhandling om dette?

– Det er bra at det forskes på politiet og de rettslige rammer for vår virksomhet. Dette er en avhandling vi vil lese med interesse, sier visepolitimester Astrid Nilsen i Troms politidistrikt.

Referanse:

Rønning, H.: Politi og skjønn. En studie av politibetjenters skjønnsutøvelse i ordenstjeneste, sett i lys av rettslige rammer. Doktoravhandling ved UiT Norges arktiske universitet. (2017)

Powered by Labrador CMS