Hver eneste dag må norske politifolk og dommere vurdere hvorvidt vitner, fornærmede og mistenkte snakker sant. Mange vet ikke at måten forklaringer gis på, kan skille sannhet fra løgn. 

– I det norske rettssystemet er det ingen som har en formalisert opplæring i å vurdere språket som brukes i avhørsforklaringer. I Tyskland er slike vurderinger en integrert del av rettssystemet, sier Trond Myklebust, politiinspektør ved forskningsavdelingen på Politihøgskolen.

Han er blant redaktørene av boka Communication in Investigative and Legal Contexts, der språk i avhørsforklaringer er ett av temaene.

– Det farlige med å mangle kunnskap om dette er at politiet og rettsvesenet da vil gjøre vurderinger ubevisst. De vil basere seg på en stereotyp oppfatning av hva som kjennetegner en sann forklaring. Denne oppfatningen er ikke alltid riktig, sier Myklebust.

Lange forklaringer kan styrke troverdigheten

I tidligere forskning har Myklebust selv funnet tegn på at slike stereotype oppfatninger eksisterer. Resultatene hans tyder på at under avhør av barn i familievolds- eller overgrepssaker, er det de barna som bruker mange ord i vitneforklaringene, som oftest blir trodd.

– I straffesaker i de nordiske landene slipper barna å møte i retten. I stedet vises politiavhøret på video. Da jeg så nærmere på barnas vitneforklaringer som ble vist for retten, så jeg at forklaringer der det ble brukt mange ord, så betydde dette økt sjanse for domfellelse, sier Myklebust.

I tillegg var barnets alder og kjønn utslagsgivende. Når jenter over ti år kom med lange forklaringer, betydde dette en høyere sjanse for domfellelse enn i de andre sakene.

– Det ser ut til at barns verbale kompetanse har svært stor innflytelse på rettens vurdering. Men det er forsket lite på årsakene til domstolenes beslutninger. Vi kan derfor bare anta at avhørsforklaringene blir sentrale bevis i saker der det er få tekniske bevis, sier politiforskeren.

Nitten sannhetskriterier

Boka som nylig kom ut, er den første som samler avhørsstudier fra verdens største og ledende fagmiljø The International Investigative Interviewing Research Group (iIIRG). Forfatterne beskriver både vanlige strategier hos løgnere og hva som ofte kjennetegner språkbruken til de som forteller sannheten.

I mange vesteuropeiske domstoler, for eksempel i Tyskland, Sverige og Nederland, bruker politiet og rettsvesenet en metode utviklet i Tyskland. Her transkriberes avhørene, noe som innebærer at de skrives ned ord for ord. Så blir de analysert.

Metoden ble opprinnelig utviklet for å evaluere barns forklaringer i seksuelle overgrepssaker, men den brukes nå i et stort antall saker, også under avhør av voksne.

I analysene legges det til grunn nitten kriterier som kan gi en pekepinn på hvorvidt forklaringen er sann eller ikke. For eksempel er det slik at hvis forklaringen har en logisk sammenhengende struktur, øker det sjansen for at den er sann. Det samme gjelder forklaringer som ikke fortelles kronologisk og som inneholder mange detaljer om hendelsen, stedet og personene som var involvert.

Noen av disse kriteriene er rett og slett vanskelige å oppfylle hvis man lyver, og de viser derfor mest sannsynlig til reelle opplevelser, ifølge forskerne.

Løgneres strategier

Løgnere kan på sin side bruke flere strategier for å bli trodd. De vil ikke gi informasjon som, slik de selv ser det, svekker forklaringen deres.

For eksempel vil en løgner sjelden gi uttrykk for at han eller hun ikke er sikker på hva som skjedde.

Sannsynligvis vil løgnere prøve å unngå uttrykk som «jeg tror» eller «jeg er ikke sikker». Sjansen er også liten for at de vil korrigere seg selv spontant, fordi de vil regne med at dette svekker troverdigheten.

Har trening i å evaluere

– Land som bruker denne eller lignende metoder, har ansatte i politiet og rettsvesenet som er trent i å evaluere folks forklaringer. I den tyskutviklede kriteriebaserte metoden er det slik at jo høyere skår en forklaring får når kriteriene gås gjennom, jo mer sannsynlig er det at forklaringen er sann, sier Myklebust.

Den tyskutviklede metoden er en av de mest utbredte, og den er etterhvert godt dokumentert. Ifølge en sammenstilling av studier har metoden korrekt identifisert 71 prosent av de sanne forklaringene og 71 prosent av de fabrikkerte.

Forskerne påpeker også at ansatte i politiet og rettsvesenet må ha trening i å evaluere forklaringene. Har de ikke slik trening, fungerer ikke metoden. Det ville derfor kreve et omfattende treningsopplegg om denne metoden skulle settes i verk i Norge.

Ikke et tema i Norge

Blant norsk politi er språklig evaluering av avhørsforklaringer foreløpig ikke et tema. Heller ikke dommere i rettssaker har mulighet til å gjøre språklige vurderinger av forklaringer som blir gjort i retten. Dommerne har ikke trening, og det er i tillegg svært sjelden det gjøres video- eller lydopptak av rettssaker, noe som er en forutsetning for kunne transkribere forklaringene.

Norske forskningsmiljøer har imidlertid begynt å interessere seg for temaet, og Myklebust ser ikke bort fra at metoden etter hvert kan finne veien inn i det norske systemet.

– Boken viser at andre land har kommet lenger enn oss. Der brukes sakkyndige aktivt i vurderingen av barn og voksnes forklaringer. Fordi de har etablert en metode for å vurdere dette, har dommerne mer å spille på enn bare de fysiske bevisene og budskapene fra forklaringene, sier Trond Myklebust.

Referanser:

Oxburgh, Myklebust, Grant og Milne (red.): Communication in Investigative and Legal Contexts: Integrated Approaches from Forensic Psychology, Linguistics and Law Enforcement. Wiley-Blackwell, 2015.

«Communication in Investigative and Legal Contexts»,

«The International Investigative Interviewing Research Group» (iIIRG): http://www.iiirg.org