Til å begynne med blir oljen drevet opp av det naturlige trykket i reservoaret. I neste omgang må oljeselskapene bruke forskjellige metoder for å drive oljen ut av vanskelige geologiske strukturer og porøse bergarter. 

Det er altså ikke bare å bore ned så oljen spruter opp. 

I Norge jobber forskere ved Improved Oil Recovery (IOR) for å øke oljeutvinningen, noe de har holdt på med nesten fra starten av vår korte, 45-årige oljealder. 

- Like vanlig som å bore ned er det blitt å injisere vann og kjemikaler for å tvinge oljen frem av sine gjemmesteder så vi kan pumpe den opp, forteller petroleumsforsker Aksel Hiorth ved International Research Institute of Stavanger (IRIS).

Denne uken har han vært i aksjon under ONS 2014 (Offshore Northern Seas) i Stavanger. 

Pumper bare halvparten

Hiorth forteller at det er ganske vanlig i Nordsjøen at selskapene bare får opp litt over 50 prosent, omtrent halvparten, av forekomstene som ligger i grunnen. Noen steder klarer de å få opp så mye som 70 prosent.

- Målet med arbeidet vårt er å øke normalandelen fra 50 til 70 prosent og kanskje mer, forteller han, og understreker at målet ikke uten videre vil kunne nås for alle felt eller områder av felt. 

Det koster enorme beløp å bygge opp petroleumsfelt fra bunnen av, og det forskerne på IOR-senteret som åpnet i mars vil vise er at smarte måter å øke utvinningen på er langt rimeligere.

– Vi ønsker å åpne oljebransjens øyne for lønnsomhetspotensialet som ligger i økt utvinning. Å bruke eksisterende installasjoner er dessuten langt mer miljøvennlig enn nye utbygginger, sier kommunikasjonsleder Mona Winge i IRIS. 

Utvinningsutvalgets rapport fra 2010 viser for øvrig at dersom aktørene klarer å utvinne én prosent mer fra feltene, så tilsvarer det alt man kan produsere fra et mellomstort oljefelt. Det vil si opp mot 500 milliarder kroner. 

Tilsetningsstoffer

Noen forekomster er immobile, det vil si at den ikke flytter seg så lett når vann injiseres. Noen områder lar seg dessuten ikke flømme – fylle opp med vann – så lett.

– Vi jobber med å tilsette stoffer i vannet som gjør at vi får fortrengt mer av oljen, enten ved at vi sveiper større deler av felt eller får ut mer av områdene som er flømmet, forteller Hiorth.

Mye av forskningen hans er sentrert rundt kjerneprøver fra felt. IRIS har flere laboratorierigger som brukes til å studere flømningsegenskapene i slike prøver som hentes opp dypt nede i bunnen under havet. 

Fra forskning til anvendelse

Med forskjellige metoder klarer forskerne å utvinne mer fra kjernene enn man normalt ville klare.

– Men det er ikke sikkert at du vil oppnå det samme ute på feltet. Forskning på å oppskalere resultatene fra laboratoriet til petroleumsfelt er derfor et viktig arbeid. Mye arbeidet ved IOR-senteret går på å utvikle verktøy som kan hjelpe oss med å beregne effekten ute i den virkelige verden, forteller Hiorth.

Han vedgår at det er mye arbeid og logistikk ved å bruke metodene i laboratoriet i praksis.

– Det hadde vært kjekkere å kunne kjøre tankbiler ut på et oljefelt og sette i gang. I Nordsjøen må vi engasjere skip og masse ekspertise. Noen kvier seg nok for både å sette i gang slike prosjekter og ta kostnadene ved det. Ved å sannsynliggjøre et positivt utfall håper vi å senke lista for å forsøke. 

IOR-senteret er ledet av Universitet i Stavanger, med IRIS og IFE som partnere.