Faktisk står den ene sangeren i New York, mens den andre lar sin vibrato gjalle fra Tromsø. Noen av musikerne i orkesteret akkompagnerer fra Sydney, andre fra London.

Publikum sitter ved en av scenene eller hvor som helst i verden og følger med via dataskjermen sin.

Ved å forene opera og teknologi vil professor Niels Windfeld Lund lage verdens mest storslåtte forestilling.

Du har aldri opplevd opera på denne måten før. Velkommen til en helt ny kunstart.

Å skape noe nytt

Dette er historien om et høyst uvanlig forskningsprosjekt, som forener dokumentasjonsvitenskap, operasang og informasjonsteknologi. Prosjektet, som kalles Verdione, involverer mange forskere i mange land.

Vi begynner likevel vår beretning i Tromsø sentrum, på biblioteket. Det er lunsjtid og litterær matpakke. Folk har kommet for å spise skivene sine, mens de hører på Niels Windfeld Lund.

Han er professor i dokumentasjonsvitenskap ved Universitetet i Tromsø og er her for å snakke om opera.

– Opera ble til fordi noen ønsket å skape noe nytt, en ny kunstart, forklarer professoren og tar oss med tilbake til 1500-tallets Italia, til Firenze, operaens fødested.

– Der fantes det en gruppe som kalte seg ”Camerata”. Gruppen som besto av musikere, filosofer og naturforskere som eksperimenterte med nye kunstformer. De utviklet blant annet det vi i dag kaller for opera, ved å prøve seg frem med forskjellige måter å kombinere bilder, lyd og bevegelse på en scene.

Fruktbar kominasjon

Noen uker senere har jeg Windfeld Lund på tomannshånd. Vi er på Musikkonservatoriet. Han forteller om bakgrunnen for prosjektet Verdione.

– Telemedisin, sier Winfeld Lund.

– Jeg er involvert i et prosjekt ved Tromsø Telemedicine Laboratory, et såkalt Senter for forskningsbasert innovasjon. Vi lager elektroniske pasientjournaler. Disse journalene er vesensforskjellige fra dagens papirjournaler. Elektroniske journaler kan inneholde informasjon som hjertelyd og røntgenbilder.

De nye journalene er et resultat av overbevisningen om at det kan lønne seg å kombinere ulike fagfelt. Å eksperimentere – er det ikke det som er forskning? Windfeld Lund ønsket å overføre tankegangen til opera.

I 2005 reiste han til University of California, Berkeley for å drive på med eksperimentell dokumentanalyse.

– Jeg hentet frem en libretto jeg hadde hatt liggende i mange år. Den handler om en dansk kjøpmann som levde for 200 år siden. Hans høyeste ønske var å kunne fly, så han konstruerte vinger til seg selv. Kjøpmannen er forresten en fjern slektning av meg, forteller Windfeld Lund.

Mediet er avgjørende

Det lages opera av librettoen, en opera som er eksperimentell i verdensmusikalsk forstand. Windfeld Lund engasjerte fire komponister som lagde musikk til hver sin akt. Variasjonen var stor, fra kinesisk antikk til amerikansk jazz.

– Jeg ville vise hvordan den samme historien kunne fortelles på mange måter. Mediet er avgjørende for hvordan historien kommer til uttrykk. Slik sett er det ingen forskjell på opera og pasientjournaler. Måten journalene er bygd opp på er avgjørende for hvordan pasienten blir behandlet, sier professoren.

I 2006 ble første akt av operaen oppført under en workshop ved Berkeley.

Hovedrollen ble sunget av en tenor fra Malmö, de øvrige sangerne og musikerne var fra Tromsø, San Francisco og Torino. Windfeld Lund dro tilbake til Norge med inspirasjon, kontakter og et helt nytt konsept: World Opera.

– The International World Opera er en organisasjon som består av teknologiforskere og kunstnere, som er gjensidig avhengig av hverandre. Målet er å lage ny kunst, ved hjelp av ny teknologi, altså World Opera, forteller Windfeld Lund.

Teori vs praksis

I Tromsø var ikke alle like begeistret for World Opera. Windfeld Lund:

– Innenfor humaniora er man ikke vant til å drive på med praktiske eksperimenter, tvert imot, man har gjennom kunstkritikk de siste 100 årene utviklet en tradisjon for å skille klart mellom kunstfortolkning og selve den praktiske utformingen og utøvelsen av kunsten.

Han setter seg godt til rette i kantinestolen på Musikkonservatoriet. Her er klimaet annerledes. Her utøves det kunst.

– Jeg skrev til en kollega på Stanford University. Han var interessert. Siden tok vi kontakt med teknologilaber, operahus og operautdanninger flere steder i verden, i Skandinavia og i Canada og USA. Folk så potensialet i ideen.

Et kryptisk risikoprosjekt

Windfeld Lund vant frem. I mars 2008 bevilget Norges forskningsråd (NFR) 24 millioner kroner til prosjektet ”Virtually Enhanced Real-life synchronizeD Interaction – ON the Edge”, mest kjent gjennom kortformen Verdione.

Prosjektet er nært knyttet til World Opera og skal forsøke å løse de tekniske utfordringene den nye kunstarten møter.

I likhet med World Opera er Verdione et samarbeid mellom ulike fagområder. Både de involverte forskerne og NFR innrømmer: Verdione er et risikoprosjekt. Det finnes ingen garanti for å lykkes.

Institutt for informatikk, Universitetet i Tromsø: Jeg treffer instituttleder Tore Larsen og førsteamanuensis John Markus Bjørndalen. Sammen med professor Otto J. Anshus (tilknyttet samme institutt), forskere hos Telenor og ved Universitetet i Oslo, har de ansvaret for å fremskaffe teknologi som lar operasangere, orkestre og publikum være en del av den samme forestillingen uten å befinne seg på samme sted.

– Kommunikasjonen mellom de ulike aktørene må skje over nettet. Men nettet brukes til alt mulig, så av hensyn til sikkerhet er all informasjon som sendes over internett kryptert. Krypteringen lager forsinkelser, forklarer Larsen.

Og her ligger hovedproblemet. Hvordan blir konsertopplevelsen hvis stemmen fra San Fransisco er to sekunder forsinket, fiolinlyden fra Sydney tre sekunder forsinket og klaveret i København seks sekunder forsinket? Operaen vil da fremstå som støy.

– Koordinering er åpenbart et nøkkelproblem. Det er ikke mulig å hindre forsinkelse totalt, men vi må redusere problemet så mye som mulig, sier Bjørndalen.

Inspireres av dataspill

IT-forskerne er vant til å koordinere ting i tid. Bilen du kjører inneholder mengder av teknologi som kan være relevant for Verdione-prosjektet, det gjør også kampflyet du ser på TV. En annen naturlig inspirasjonskilde er MMORPG-spill (massively multiplayer online role-playing game). World of Warcraft er den mest kjente representanten for denne genren.

– Her kan spillere over hele kloden spille mot hverandre samtidig. Teknologien er ikke god nok for operaforestillinger, men det er et startpunkt, mener Bjørndalen.

Siden teknologien ikke kan kurere nettet for forsinkelse, krever Verdione-prosjektet at teknologien integreres i kunstverket. Larsen rygger ikke tilbake for en slik raseblanding.

– Komponistene vil bli nødt til å ta hensyn til forsinkelse i utformingen av kunstverket, de må lage verkene på en slik måte at de ikke er så følsomme for forsinkelse.

– Det er ikke noe kontroversielt i at teknologien blir en del av kunsten, tvert i mot, teknologi og kunst hører sammen; film er teknologi og det finnes en rekke kunstinstallasjoner som inneholder video eller annen teknologi, påpeker instituttlederen.

En helt ny kunstart

Men hva blir resultatet når man blander splitter ny informasjonsteknologi med opera? Jeg spør viseforstander ved Operaakademiet i København, Kim von Binzer, som også er styreleder for The International World Opera.

Akademiet vil la sine sangere være prøvekaniner for World Opera og Verdione, og von Binzer tror prosjektene kan føre operagenren i en ny retning.

– Dette kan være starten på en helt ny kunstart. Det vil fremdeles være snakk om opera, om tradisjonell bruk av stemmer og instrumenter, og om en dramatisk handling som uttrykkes blant annet gjennom musikk og sang. Men det vil ha helt nye dimensjoner og et helt nytt aspekt i måten å kommunisere på, sier von Binzer.

– Det å kommunisere over så lange avstander kan gi en uhyre nærhet. Å være så å si i samme stue som mennesker som befinner seg tusener av kilometer unna, gir en opplevelse som ikke kan sammenlignes med noe vi tidligere har prøvd.

– Opera snakker til følelser i mennesker – og jeg tror at dette mediet kan forsterke og utvide det følelsesbombardementet som er operakunstens essens.

Krever egne verk

Operasangere er vant til å forholde seg til medspillere som de kan ta og føle på, om de ønsker det. I den nye kunstarten vil det være umulig. Hva krever det av sangerne? Von Binzer:

– Det å kommunisere med medspillere og publikum via skjermer og kabler er ganske annerledes enn å befinne seg i det samme fysiske rommet. Det er nok en av de største utfordringene de kunstneriske medarbeiderne vil bli stilt overfor.

– Av samme grunn tror jeg at det er av avgjørende betydning at vi gjør det klart at dette ikke er snakk om tradisjonell opera, som bare overføres via internett over store avstander til skjermer andre steder, men at vi kunstnerisk må arbeide med avstanden som et sentralt element i det aktuelle verket og i hele den dramatiske oppbygningen av produksjonen.

I følge Von Binzer kan vi ikke bare overføre Tosca, La Bohème, Figaros Bryllup eller andre operaer til den nye formen for operaforestilling.

– Det ville ikke gi mening og vil bare resultere i en presentasjon av de tekniske hjelpemidlenes muligheter, noe som er imponerende, men uten reell kunstnerisk verdi.

– Det skal skrives egne verk til denne spesielle formen for opera, verk hvis kunstneriske idé bygger på de fysiske avstandene og kommunikasjonen via de nye mediene, sier han.

Verdens mest storslåtte forestilling

Det første verket skapt etter de prinsippene Von Binzer beskriver, er under produksjon.

Operaen er basert på Ludvig Holbergs roman Nils Klims reise til den underjordiske verden og hvis alt går etter planen kan den oppfylle en av Niels Windfeld Lunds barndomsdrømmer.

– Arkitekter liker å skape flotte bygninger, jeg liker å skape flotte forestillinger, det har jeg gjort siden jeg var barn. Opera utgjør de mest storslåtte forestillingene du kan tenke deg, opera kombinerer ballett, musikk, sang, scenografi, billedkunst, det er stort sett ingen kunstarter som ikke kan presses inn i en opera, sier professoren.