– Flere homofile asylsøkere har blitt sendt i retur til land der de ikke er trygge, fordi de ikke har framstått som homofile på den måten norske myndigheter mener at de skal.

Det sier Stine H. Bang Svendsen, doktorgradsstipendiat ved NTNUs Institutt for tverrfaglige kulturstudier.

Hun har forsket på norsk asylpolitikk knyttet til homofile og transseksuelle asylsøkere, og mener at innvandringsmyndighetenes oppfatninger om hvordan en homofil person skal være, ofte blir bestemmende for asylsøkerens skjebne.

Og er det nå så sikkert at disse oppfatningene er brukbare i møtet med mennesker fra andre kulturer?

– Ligg lavt, så går det bra!

I årene 2009–2011 ble det i Norge registrert 52 asylsøknader knyttet til seksuell legning. 40 av disse ble avslått.

Inntil i fjor lå det vi kaller diskresjonskriteriet, til grunn for mange av vedtakene: Hvis det ellers var trygt, kunne en homofil asylsøker sendes tilbake til hjemlandet om han eller hun bare lå lavt med sin seksualitet – altså ikke framsto som åpent homofil.

Men i 2010 vedtok britisk høyesterett at dette var i strid med FNs flyktningkonvensjon, som også omfatter forfølgelse på grunn av kjønn og seksuell legning. Her hjemme fulgte norsk høyesterett opp med å anbefale at Norge la seg på samme linje som britene.

Og i fjor kom Justisdepartementet med ny instruks for tolking av regelverket.

– I Norge regnes det som en menneskerett å få leve åpent med den seksuelle identiteten man har. Dette rettigheten gjaldt ikke for asylsøkere. Alle som har forsket på dette området, har lenge påpekt urimeligheten. Nå er den heldigvis mer eller mindre ute av bildet, sier Svendsen.

– Nå står det om å være en troverdig homofil.

Ekte homo – eller?

Alle asylsøkere skal sjekkes grundig: Holder historien deres vann? Er det sant at de blir forfulgt av den ene eller den andre årsaken? Tror vi ikke på det, blir det enveisbillett hjem igjen.

Mens det tidligere mest handlet om hva en homofil eller transseksuell asylsøker risikerte i hjemlandet, er poenget nå mer å slå fast om vedkommende faktisk er homofil eller transseksuell. Det er selve seksualiteten som skal etterprøves. Og hvordan gjør man nå det?

Intervjuene er viktige utgangspunkt for tro eller mistro.

I oktober i fjor ble den åpent homofile asylsøkeren Obaidallah Safi satt på flyet til Afghanistan. Han hadde tidligere fått avslag på sin asylsøknad fordi myndighetene mente han var trygg i hjemlandet bare han ikke levde ut sin seksualitet.

Så kom den nye instruksen, saken ble tatt opp på nytt – og nå ble det besluttet at han neppe var homofil. En av årsakene skal ha vært at Safi ikke hadde fortalt den fulle sannheten da han kom til Norge.

– Hvor mange forteller den fulle sannheten i første intervju, spør Svendsen.

– Dette er et skambefengt tema, og mange kvier seg for å komme med slik informasjon. Ofte kommer den så seint i søknadsprosessen at den ikke blir trodd.

Det er også, mener forskeren, duket for mistro når intervjueren spør en lesbisk asylsøker om hun har hatt forhold til menn. For det har jo de fleste, frivillig eller ufrivillig, mange har også vært gift. 

Eller om de var lykkelige i ekteskapet. For det kan de også ha vært, hvis de for eksempel var takknemlige for å ha en snill mann som ikke slo.

Trenger mer kunnskap

– Den norske forståelsen av homofil identitet tar utgangspunkt i den klassiske «ut av skapet»-historien til en vestlig mann. Den forståelsen duger ikke alltid når man skal vurdere en asylsøkers påstand om forfølgelse i hjemlandet, sier Svendsen.

– Det gjør både kjønnsdimensjonen og kulturdimensjonen ensidig. 

Det er for tidlig å si hvordan den nye instruksen vil slå ut på statistikken. Svendsen er likevel ikke i tvil om at flere vil få innvilget opphold på grunn av seksuell legning.

Men hun mener at med den nye situasjonen – at troverdigheten står enda mer sentralt – er innvandringsmyndighetens forståelse av seksualitet avgjørende. Det har også Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda selv gitt uttrykk for.

– Nå er det viktig å finne ut hva slags forstillinger som ligger til grunn for denne forståelsen. Vi trenger bedre kunnskap om homofiles og transseksuelles levekår i ulike land, og vi må også være klar over at det som gjelder for menn i ett land, ikke nødvendigvis gjelder for kvinner i det samme landet, sier Svendsen.