Hjerneforskerne May-Britt og Edvard Moser vokste opp i ikke-akademiske familier. Begge er fra Møre og Romsdal. May-Britt Moser er fra Fosnavåg, mens Edvard Moser vokste opp i Hareid. May-Britts far var snekker, og hun vokste opp på en gård. Edvards far var en pipeorgelbygger som hadde innvandret fra Tyskland.

Skjebnen førte dem sammen, ikke én gang, men to ganger. Først som elever på videregående i Ulsteinvik, der Edvard var toppstudent.

– Jeg tok det med ro, men gjorde det bra når jeg anstrengte meg litt, som May-Britt Moser sa i et intervju med Sunnmørsposten.

Selv om de gikk på samme videregående skole, var det ikke før de var studenter ved Universitetet i Oslo at de ble godt kjent med hverandre. I 1985 giftet de seg, mens de fremdeles var studenter. Edvard Moser trodde han ville studere kjemi, og lekte med ideen om kjernefysikk. Til slutt bestemte de seg for psykologi. Målet ble å faktisk forstå det fysiologiske grunnlaget for atferd.

Tidlig stilte ekteparet spørsmål som vitenskapelig var vanskelige å svare på. Nysgjerrigheten deres strakk seg utenfor tradisjonelle vitenskapsdisipliner.

Paret har endret atferdsforskningen og nevrovitenskapen. De har mottatt en rekke prestisjetunge vitenskapelige utmerkelser som nylig toppet seg med Nobelprisen. Prisen deler de med sin tidligere mentor og kollega John O’Keefe fra University College London.

Våre interne kart i hjernen

Nobelprisen får de blant annet fordi de har oppdaget en spesiell type nervecelle kalt gridceller. Disse cellene danner en slags indre GPS i hjernen. Nesten 20 års forskning ved NTNU har bidratt til en lang rekke vitenskapelige gjennombrudd som har bygget på denne oppdagelsen.

De har undersøkt hvordan hjernen filtrerer ut distraherende informasjon. De vet at retningssansen vår er medfødt, og har funnet ut at minner er organisert i 125 millisekund lange pakker.

De har sett at hjernen har noe tilsvarende en zoom-knapp for å kontrollere oppløsningen av våre interne kart og at hjernen har minst fire forskjellige måter å oppfatte hvor du befinner deg. De har også undersøkt hvordan virus og lysfølsomme proteiner kan brukes til å kartlegge forbindelser mellom celler med forskjellige roller i stedsansen.

Arbeidet har de gjort sammen med sitt team av doktorgradskandidater og andre forskerkollegaer.

Ville studere læring og hukommelse

Da de begynte sin studiekarriere, hadde ikke psykologisk nevrovitenskap noe fotfeste i Norge, ei heller i verden for øvrig.

– Det var ganske vanskelig å finne et sted å gjøre det vi ville, nemlig å studere det nevrologiske grunnlaget for atferd. Spesielt å studere læring og hukommelse, som vi var særlig opptatt av, sier Edvard Moser.

Etter å ha fullført lavere grad i psykologi i 1984, bestemte paret seg for å ta mastergraden med Per Andersen, som var nevrofysiolog ved Universitetet i Oslo. Men Andersen hadde mer enn nok mastergradsstudenter på den tiden, og var ikke så interessert i å ta på seg to til.

Tok ikke nei for et svar

– Vi presset ham, forteller May-Britt Moser.

Andersen sa seg til slutt enig, under forutsetning av at ekteparet fant en måte å bygge et vannlabyrint-laboratorium. Det var gjort med stor suksess av den britiske forskeren Richard Morris for å studere romlig læring og hukommelse.

Dermed gikk May-Britt og Edvard i gang med å kjøpe vanntanker og bygge laboratorium. De oppnådde gode resultater, som ble publisert i Journal of Neuroscience. I 1995 tok Moserne doktorgrader med Andersen som veileder.

Deretter ble de postdoktorgradsstudenter i laboratoriet til John O’Keefe, som de nå har vunnet Nobelprisen sammen med. O’Keefe lærte paret hvordan de implanterer elektroder i hjernen på rotter, slik at de kunne lytte på hjernens elektriske aktivitet mens rottene vandret fritt rundt i en boks.

Hukommelsesstudier i bomberom

Så kom et jobbtilbud fra NTNU. De to forhandlet seg frem til to stillinger ved universitetet, samt utstyr til å starte opp sin helt egen lab. Rommet de fikk tilgang på, var et tidligere bomberom. Her ble Laboratorium for hukommelsesstudier født i 1996.

– Vi hadde ingen bur, ingen arbeidsrom og ingen teknikere. Vi gjorde alt arbeidet på egen hånd. Vi ryddet rottebur, skiftet underlag, kuttet hjerner og reparerte kabler, forteller paret.

Med arbeidet kom en klar fordel: – Å starte fra scratch ga oss muligheten til å forme laboratoriet akkurat slik vi ønsket det.

Etter hvert konsentrerte paret seg om å studere entorhinal cortex, som er det området av hjernen der de gjorde sin banebrytende oppdagelse av gridceller i 2005.

Sterkere finansiering

I 2002 anerkjente Forskningsrådet i Norge kvaliteten på Mosers forskning. De tildelte Mosers et tiårig stipend for å utvide laboratoriet og opprette Senter for hukommelsesbiologi, et norsk senter for fremragende forskning (SFF).

Halvveis i denne forskningsperioden kom en ny anerkjennelse som også betød sterkere finansiering. Senteret ble utpekt til Kavli Institute for Systems Neuroscience og var med dette et av bare fire nevrovitenskaplige institutt anerkjent av The Kavli Foundation.

I 2012, da finansieringen av Senter for hukommelsesbiologi rant ut, tildelte Forskningsrådet Moser-forskerne og laboratoriet deres et nytt tiårig stipend. Denne gangen gikk stipendet til Centre for Neural Computation, ledet av May-Britt Moser. Edvard Moser leder Kavli-instituttet.

Over 100 forskere

Mosernes en gang så beskjedne laboratorium har altså blitt respektable vitenskapelige sentre. Der ekteparet en gang rengjorde sine egne dyrebur, er det nå seks forskningsgrupper med rundt 100 forskere i sving.

En syvende forskningsgruppe er planlagt flyttet til Trondheim i 2015. Miljøet er internasjonalt, og du finner nå forskere over hele verden som har jobbet i ekteparets lab.

Underveis har paret blitt medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi. De har også blitt valgt inn i European Molecular Biology Organization (EMBO) og US National Academy of Sciences. KI/CNC er også medlem av Norwegian Brain Centre. Det er dessuten hjem for det som kan være den største infrastrukturen for systemnevrofysiologi i verden, NevroNOR.

Paret har mottatt mange priser og anerkjennelser gjennom årene. Sist ut er som kjent Nobelprisen.