Det var ikke alle romere som ble beæret med en portrettskulptur. Det var en stor offentlig hedersbevisning, som til gjengjeld kunne tilfalle både keiseren, de høyeste embetsmennene og vanlige borgere.
Vi kjenner den fra bøker og museer: Portrettskulpturen, som var den antikke romerske verdens viktigste visuelle medium.
Den har aldri tidligere vært gjenstand for en samlet undersøkelse, men det har ekstern lektor Jane Fejfer ved København universitet sørget for i sin nye doktorgradsavhandling, «Roman Portraits in Context», utgitt av det tyske forlaget Walter de Gruyter.
Fejfer kombinerer en bred sosio-historisk innfallsvinkel med en detaljert analyse av de bevarte portrettene, innskrifter og funnkontekster, og etablerer dermed et stabilt fundament for forståelsen og tolkningen av portrettene.
Vanlige borgere gjorde seg også fortjent
Analysene av portrettene i en bredere historisk sammenheng gjør det mulig å fortelle mer om hvordan de offentlige portrettene ble oppfattet av de portretterte selv og av de andre borgerne i bysamfunnene.
Ønsket om personlig synlighet og politisk innflytelse spilte sammen med en rekke felles verdier og idealer. Det viser seg også at vanlige borgere, på like fot med samfunnstoppene, kunne gjøre seg fortjent til portrettering.
– Selv i dag fengsles man av et romersk portrett: hva slags menneske gjemmer seg bak ansiktet; så vedkommende virkelig slik ut; og hvilke følelser framkaller det i oss som betrakter?
- Kanskje har den antikke betrakteren stilt lignende spørsmål, men i det antikke samfunnet spilte portrettet på langt flere, ofte svært håndgripelige, strenger, sier Fejfer.
Keiserhuset og folket
Keiseren og senatets høyeste embetsmenn ble portrettert helt rutinemessig, men også lokale embetsmenn og vanlige borgere hadde mulighet for å oppnå en slik offentlig hedersbevisning.
Det endret den avbildede persons status fra vanlig borger til idealborger, og man ble en del av byens identitet og historie.
Æresportretteringene var av stor betydning for den enkelte borgeren og dennes familie, men de var også identitetsskapende for den enkelte byen og for riket. Fejfer forklarer:
Byste av keiser Augustus, på utstilling i Musei Capitolini (Roma). (Foto: Wikimedia Commons, se lisens her)
– Det å bli foreviget med en portrettstatue på byens forum var den største, og for mange mest uoppnåelige, ære en romerske borger kunne gjøre seg håp om.
- Bak portrettets makt og suksess sto en rekke verdier og idealer om borgerdyd, ære og historie, som var felles for Romerrikets borgere i både tid og rom.
Alle som ønsket å posisjonere seg sosialt og politisk var interessert i at bystyret skulle tildele dem en portrettstatue i det offentlige rom. Det var derfor hard innbyrdes konkurranse blant borgerne om denne æresbevisningen.
Selvfølgelig hjalp det alltid å ha oppnådd en viss berømmelse eller å fungere som velgjører for byen, men det er også en betydelig sosial spredning blant de portretterte.
Også kvinner kunne gjøre seg fortjent til et portrett, selv om de ikke kunne inneha offentlige verv, og Fejfer mener at portrettet utgjorde det viktigste visuelle kommunikasjonsmidlet mellom keiserhuset og folket, på tvers av sosiale grenser.
Synlige kvinner
Annonse
Denne marmorbysten er et portrett av en ukjent mann, og ble laget rundt år 43 f.Kr. (Foto: Wikimedia Commons, se lisens her)
Portrettene av keiserinnen var nesten identiske med portrettene av vanlige kvinner:
– Keiserinnen la seg bevisst tett opp til framstillingen av vanlige kvinner. Og selv om romerske kvinner ikke kunne ha offentlige verv, var de likevel synlige både i rollene som prestinner og som velgjørere, sier Fejfer.
Det romerske portrettet var referanseramme for en rekke felles verdier om personlig synlighet, ære og historie som gjorde det til en viktig del av romerrikets identitet.
Personlig forfengelighet spilte selvfølgelig også inn. Supplerende innskrifter viser hvordan den portretterte ønsket å bli oppfattet av betrakteren; med nøye utvalgte beskrivelser av personens liv og karriere.
Å bli foreviget i marmor sikret at man ble en del av historien, og innskriftene kunne forhåpentligvis garantere at man ble husket i et godt lys.
Fejfer har analysert innholdet av de innskriftene som vanligvis ledsaget portrettene:
– I den lovprisende språkbruken og i faktaopplysningene om den portretterte personens status, karriere og viktige bedrifter supplerer innskriften portrettets retoriske makt og framhever hvordan betrakteren skulle avkode og forstå det, forteller hun.
Hverdagskunst
De antikke romerske marmorportrettene ble utbredt i årene mellom 150 f.Kr. – 350 e.Kr., og det er bevart titusenvis av dem fra store deler av verden.
Siden renessansen har de vært blant utstillingsgjenstandene på de europeiske museene, og også i dag stilles portrettene ut i museumsgallerier hvor det er vanskelig å få en følelse av hvordan portrettkunsten preget både det offentlige og private rommet i de romerske byene.
De romerske portrettene skiller seg dermed ut fra den moderne portrettkunsten, som vanligvis krever at man beveger inn på museet.
Med sin markante plassering i byrommet var de i direkte forbindelse med den vanlige borgeren. Portrettkunsten inngikk som en del av bylivet og var ikke forbeholdt utvalgte samfunnsgrupper, og på denne måten ble de sosiale grensene også til en viss grad utjevnet.
