John Aasland (66) fikk hjerteinfarkt under en skitur i Sirdal. Det resulterte i en bypassoperasjon.

I november 2006 fikk han hjertestans under et møte, og han våknet ikke opp før etter et og et halvt døgn i koma.

Nå er han med på et forskningsprosjekt i regi av Universitetet i Stavanger (UiS) og hjerteavdelingen på Stavanger Universitetssjukehus (SUS). Implantering av hjertestarter hos pasienter som har hatt hjerteinfarkt er tema for prosjektet.

Aasland har en hjertestarter innoperert i brystregionen. Ved en eventuell hjertestans gir hjertestarteren elektrosjokk til hjertet for å få det i gang igjen. Hjertestarteren, som er på størrelse med en fyrstikkeske, må han ha resten av livet. 

– I det daglige tenker jeg faktisk ikke over at jeg går rundt med en hjertestarter, forteller Aasland.

Observerer rytmen

Hvert år får 40 pasienter innoperert hjertestarter ved SUS. Pasientene som er med på undersøkelsen, blir undersøkt 1, 4, 12 og 24 uker etter implantering av hjertestarteren.

På et hvilket som helst tidspunkt kan legene undersøke hjertet til Aasland og observere utslag i hjerterytme eller hjerteslag. 

Ledere for prosjektet er tidligere overlege ved hjerteavdelingen på SUS Leik Woie og professor Trygve Eftestøl i faggruppen for signal- og bildebehandling ved Institutt for data og elektroteknikk ved UiS.

Hensikten med samarbeidsprosjektet er å undersøke arrområdene i hjertet og sammenholde dette med sykdomsbildet hos pasientene. 

Arr på hjertet

Etter et hjerteinfarkt blir blodgjennomstrømningen i arrvevet eller infarktområdet i hjertemuskulaturen betydelig svekket. Hvordan disse arrene ser ut, går frem av MRI (Magnetic Resonance Imaging), et såkalt kroppsøye.

Dette er et spesielt røntgenapparat som viser fram en rekke snittbilder av hjertet. Slik kan forskerne sammenligne områdene med friskt vev og skadet vev.

– Det vi ønsker å undersøke, er om det er mulig å forutse hvordan hjertet vil oppføre seg ut fra en vurdering av hvordan arrområdene i hjertet utvikler seg, og dermed forhindre at nye infarkter eller alvorlige rytmeforstyrrelser vil inntreffe, forklarer Woie.

Arbeidshypotesen til Woie og Eftestøl er at arrene som disse pasientene har på hjertet, endrer seg over tid, og at disse endringene korresponderer med endringer i hjerterytmen.

Ved hjelp av EKG (elektrokardiogram) kan forskerne se om det skjer endring i hjerterytme, og om de enkelte slagene forandrer seg over tid, og sammenligne dette med forandringer i arrdannelsen. 

36 000 målinger

Elektrokardiografen gjør målinger hvert femte tusendels sekund. Det vil si at det foregår måling av hjerterytmen 200 ganger i sekundet. Hver EKG-undersøkelse tar totalt tre minutter.

Hver pasient får totalt 36 000 målinger. Woie og Eftestøl er på jakt etter de alvorlige rytmeforstyrrelsene.

– Signalbehandling gjør oss i stand til å sammenligne hvert enkelt hjerteslag. Et signalbehandlingsprogram finner de enkelte slagene ved å lete etter hendelser i signalene som kjennetegnes ved plutselige økninger i amplitudeverdiene, eller signalverdiene, forklarer Eftestøl.

Når forskerne har registrert slagene, ser de nærmere på formlikheten mellom de enkelte slagene. Hos noen pasienter finner de mange forskjellige grupper slag med ulik form.

– En utvikling hos pasienten med økning av antall slaggrupper over tid kan være en indikasjon på at det er fare for hjerteforstyrrelser, kanskje noe som er farlig. Hjertestarteren vil da kunne fange dette opp ved denne type analyse underveis.

Det er ikke bare innen behandling av hjertesykdommer at signal- og bildebehandling kan komme til anvendelse.

– Signalbehandling og bildebehandling kan brukes på mange forskjellige medisinske områder. Det gjelder blant annet nevrologi, målinger av blodtrykk eller generelt til avbildninger av organer for å kartlegge funksjonsevne og unormale tilstander, sier Eftestøl.

Uten lappen

I tillegg til at legene følger med, og at hjertestarteren er parat til å slå til, må hver enkelt pasient holde på med trening i en eller annen form for å holde oppe aktivitetsnivået.

Den store utfordringen i etterkant av prosjektet er at pasientene ikke skal falle tilbake til passivitet. 

Det er visst ingen fare med vår mann, John Aasland. I høst dro han på ferietur til USA. Med på turen var eget treningsopplegg og apparater som målte hjerterytme og puls som han kunne avlese hjemme.

Aasland var allerede i god fysisk form da han fikk hjerteproblemene. Han trente regelmessig, var ikke-røyker og holdt følge med elevene på Ullandhaug ungdomsskole på turene rundt Mosvatnet og vel så det.

Men han vet at det likevel ikke gir noen garanti for å unngå et nytt hjerteinfarkt. 

Det er foreløpig bare én ulempe med deltakelse i prosjektet:

– Jeg kan ikke kjøre bil. Jeg må ha feilfrie målinger i ett år før jeg får førerkortet tilbake, sier Aasland.

Til gjengjeld bruker han sykkelen. Det er en utmerket erstatning.